Andre som sliter med humøret om dagen..?

[ariel 78]

Jeg har virkelig humørsvingninger for tiden.Kan være skikkelig frustrert og deprimert til tider og da føles alt såå vannskelig.Gråter for alt og ingenting og får ikke så mye forståelse fra mannen,som bare påpeker at jeg ikke har noen som helst grunn til å føle det slik.Og da blir det jo bare verre siden jeg er fullstendig klar over det selv,klarer bare på en måte ikke å styre det.Vet at jeg egentlig(og ofte er)burde være superlykkelig,er gravid i uke 26,har flotte barn,hus og mann og alt det der.Får kjempe dårlig samvittighet når jeg alkevel er lei meg,som om jeg aldri blir fornøyd(og et får jeg også høre).Prøver å skylde på hormoner og lite søvn(er ikke like lett å sove med stor mage,bekkenløsning og leggkramper),og håper det går over etterhvert.Noen andre som føler det sånn?

Mye syting og klaging nå ja,men så slipper det iallefall å gå ut over mannen denne gangen:)

[maibaby2012]

Jeg kjenner meg litt igjen på det du sier. Jeg har det også bra på alle måter og burde vært superglad hele tiden. Den siste uka har jeg begynt å gråte flere ganger når jeg ligger i senga. Mannen min skjønner meg ikke helt (det gjør jeg ikke selv heller), men han prøver å trøste meg så godt han kan da. Både han og jeg skylder på hormonene, det må jo være de når jeg ikke aner hvorfor jeg er lei meg?

 

Det var trist å høre at mannen din ikke støtter deg og trøster deg. Ekstra trist for deg når du må "forsvare" at du gråter! det er jo i den situasjonen du trenger støtte.

 

Håper du føler deg bedre i kroppen snart og at hormonene roer seg litt. Ønsker deg alt det best!

[Gjest]

jepp. gråting begynner visst å bli en dagligdags hendelse for tiden. mannen min takler det heller ikke med disse tårene, så jeg forsøker å slippe dem når han ikke er her, men det er jo ikke så enkelt alltid:-))

men jeg blir bare så trist av og til når jeg legger meg på kvelden. begynner å tenke på masse gammelt grugg som ikke har noe med nåtiden å gjøre engang. meeen det går vel over får vi håpe:-))

[`nettemor..]

Må innrømme at jeg kjenner meg igjen jeg også..

Rasjonelle tanker og følelser er liksom lagt på is for tia for det svinger noe vanvittig til meg.

Min mann stakkar prøver og henge med men klarer ikke og skjønne tegniga hele tiden, sjøl om jeg har forklart til han at jeg bare må få lov til å være sånn, og at til og med jeg selv ikke helt vet hva som foregår.

 

Vi ler mye av det etterpå, og på den måter får både han og jeg et "lettere" forhold til alt som skjer inni i meg, i tillegg til babyen som vokser