Barn og hunder - Trenger råd (samme som Småtroll 2-3 år)

[Anonym bruker]

Jeg trenger litt råd eller synspunkter på dette med hunder og barn. Både fra hundeeiere og andre. Dette ble litt langt, men håper dere gidder å lese.

 

Vi har noen venner med hund. Den er tre år gammel. De har også en datter på to år. Min sønn er snart tre år og elsker hunder. Han blir i ekstase når han ser en hund, men kan være litt tøff mot hundene. Vi har ikke dyr selv og han skjønner ikke at hunden ikke tåler alt mulig. Siden i fjor sommer har det vært et lite tema mellom oss dette med at sønnen vår må være mer forsiktig med bikkja. I fjor sommer sa min venninne til meg at jeg burde "ta sønnen min hardere" når det gjaldt det med hunden. Jeg ble litt provosert og svarte "hva mener du med det? skal jeg slå han?". Vi tullet det bort, men jeg ble veldig lei meg. Hun fortalte meg at bikkja hadde stått bundet utenfor en butikk og hadde bitt en 5 år gammel jente som hadde terget den. Siden da har jeg vært veldig påpasselig med at sønnen min skal være forsiktig med bikkja, men det er ikke hele tiden jeg kan følge med på hva han gjør. Prøver å si det til han, men det går ikke alltid like lett inn. Jeg har en annen venninne som jeg har rådført meg litt med ang dette og hun mener at våre felles venner ikke har god nok kustus på hunden, og at de burde ha hunden inne når vi er ute, eller ha hunden ute når vi er inne.

 

I det siste har vi ikke vært så mye sammen med de med hunden, men vi var der i barnebursdag i dag. Jeg synes at sønnen min har bedret seg i det siste, men plutselig så dytter han bikkja eller lugger litt i pelsen. Det var en hendelse nå i ettermiddag hvor jeg hadde fokus på noe annet, og fikk ikke med meg hva som skjedde annet enn at pappaen i familien skrek til sønnen min. Alle skvatt til, og sønnen min ble skikkelig skremt, begynte å gråte og kom til mamma. Jeg ble helt satt ut, men så ikke situasjonen og ble litt paff. Jeg begynte også å grine for jeg føler at de synes at vi ikke er strenge nok med sønnen vår, og jeg slapper ikke alltid av sammen med dem. Jeg synes at sønnen min har blitt bedre og syntes det var leit at det ble sånt oppstyr. Jeg fikk så høre av pappaen at det hadde vært en hendelse før i sommer hvor hunden hadde forsøkt å bite eller glefset etter en jente på 4 år, så de var redde for at det kom til å skje igjen. Jeg sa gråtkvalt at det kanskje var best om vi dro hjem, evt at de satte hunden ut eller i et annet rom. De gjorde det og det var helt greit, men det ble til at jeg unnskyldte sønnen min.

 

Jeg er selvfølgelig livredd for at hunden skal bite sønnen min og forsøker å passe på så godt jeg kan, men jeg kan ikke fotfølge min sønn på snart 3 år. Mulig jeg ikke er "streng" nok med han, men jeg prøver å oppdra han på den måten jeg synes virker best, og da vet jeg ikke hvordan jeg skal lære han å ikke lugge bikkja annet enn å prøve å forklare han det gang på gang, evt ta tiden til hjelp.

Er det galt av meg å synes at de selv bør sette hunden et annet sted enn der barna leker? Har noen erfaring med barn og hunder som kan fortelle meg hva som er "riktig" her?

[Anonym bruker]

Jeg har hund selv, og da min datter kom til så var han 3 år. han har bestandig passa på jenta og aldri bitt etter ho. snuppa kan gjøre alt ho vil med han. senest i dag lå bikkja i sofaen og snuppa satt seg oppå han. men det er min hund, han er tålmodig med små, men ikke alle. han glefsa etter ei jente for ca 4 år siden, men ho satt å stakk han med en gaffel, og mora sa ingenting. men han har aldri bitt noen.

Så lenge hunden tidligere har bitt, så føler ikke jeg den er trygg, men det er klart, den kan ha blitt provosert, og det er jo det eneste forsvaret den har. MEN, eierne burde tenke seg litt om der syns jeg, for det er ikke bare bare å ha hund og unger. Hadde min hund bitt en annen unge, provosert eller ikke, så hadde jeg vurdert omplassering, der det ikke er unger, Men på en annen side, så har de unger selv, så hunden burde være vant til å bli "plaga" om du skjønner. ikke sånn plaga, men den bør være vant til å bli tatt på, lugga litt osv... unger gjør sånn, det er ikke til å komme fra. Men det er likevel ikke lov, så ungene må snakkes til, er bare å forklare at det er auau for hunden når den blir lugga, som det er på mennesker å. Men det er ikke galt av deg å spør om de kan ha hunden i et annet rom når dere er der, du er ikke trygg på den, og da syns jeg det bare er rett. så om de vil ha dere på besøk, så syns jeg de skal gjøre det.

Jeg ser jeg har vært kjempe heldig med min hund, og det er jeg kjempe glad for.

[Anonym bruker]

Høres ut som den hunden ikke bør være sammen med barn! Selvfølgelig forsvarer den seg når den står i bånd, men ellers bør den bare gå unna barnet. Selvfølgelig kan man ikke stole på at et lite barn ikke lugger i pelsen, de forstår jo ikke at det gjør vondt for hunden. Jeg mener at hunden bør flyttes til et annet rom når dere er på besøk.

 

Hilsen hundeeier.

[Underveis -->]

Jeg er hundeeier, ihuga sådan, og unnskylder gjerne adferd hos hund som normal hundeadferd og at der vi mennesker, inkludert barn som ofte fører til farlige situasjoner. Dette gjelder særlig om man har barn som alene som ikke klarer å lese hunden signaler om at den ikke liker seg. Antakelig det som skjedde med barnet utenfor butikken. Hunden forsvarer seg, rett og slett.

 

Men, og det er et stort "men", det er forbudt ved lov å sette hunder fra seg bundet der det er offentlig trafikk. F.eks. ved butikken (den nye hundeloven. Sjekk lovdata.no). Dette nettopp for å unngå at hunder må forsvare seg mot folk/barn som plager de og ender med å bite.

Akkurat her mener jeg deres venner har (unnskyld språket) driti på draget med sin hund. De har faktisk klart å sette en hund i en situasjon der den har hatt ubehagelige opplevelser med barn, to ganger, og bitt!

 

I tillegg så kan man faktisk ikke forvente at små barn skal kunne forstå konsekvensen av hva de gjør i så stor grad at de holder seg unna den fristende hunden. Den eneste grunnen til at barn som regel holder seg unna hunder er at de kjenner hunden så godt at den ikke lenger er spennede, eller at de er redd for hund. Å ha en hund som mer enn potensielt (les: alle hunder kan bite) kan komme til å skade et barn i en stue der det er små barn på besøk er ubegripelig naivt i mine øyne. De burde, også for hunden sin del, ikke ta sjansen på at det nok en gang blir et negativt møte. I stedet burde de finne seg noen eldre barn, som er lettere å instruere, og få de til å gi hunden noen positive opplevelser med barn.

 

Nå tror jeg, bare for å ha sagt det også (hehe) at jeg hadde vært meget streng med mine barn (som ennå ikke er født, vel og merke) dersom de på noe tidspunkt hadde vært slemme mot dyr. Lugge vet de gjør vondt når de er tre år gamle, og jeg tror nok reaksjonen hadde vært noe kraftigere om han hadde gjort det mot et annet barn, eller?

Samtidig så setter jeg faktisk hunden i hundegården, eller lar ham sitte i bilen når små barn er på besøk (med mindre vi har veldig god oversikt over barna og hunden). Ikke fordi han på noen måte er skummel med unger (takk og pris for det), men fordi en diger mørk, schäfer kan være skremmende for selv voksne mannfolk, så ingen grunn til å skremme vettet av småtassene ;-)

 

Dette ble kanskje litt rotete, men hovedpoenget mitt er nå uansett at en hund som har vist skumle tendenser ikke burde være i nærheten av barn. Jeg synes også at det er en konklusjon som dine venner burde kommet frem til selv. Hunden har det antakelig mye bedre uten barn også. Den forsvarer seg jo bare, stakkar.

[Anonym bruker]

Takk for godt svar. Det ga meg litt mer perspektiv på ting siden jeg selv aldri har hatt hund.

 

HI

[Miss Misantrop]

Hvis et barn hadde vært slem mot min hund, les dyttet eller lugget. Ville jeg ikke ha hatt dette barnet på besøk. Jeg skjønner faktisk at faren skrek til barnet ditt. Å skrike er kanskje aldri en god løsning, men hvordan i alle dager skal barnet ditt lære å bli snill mot dyrene?

Jeg kan liksom ikke se at det var hunden som gjorde noe galt her... episoden før i sommer vet vi jo lite om. Å binde hunden sin utenfor en butikk er dårlig dømmekraft og han gjør vel forhåpentligvis ikke det igjen. Men jeg vil også si at jeg var ganske liten da jeg ble lært til at jeg IKKE måtte gå bort til en bindt hund.

[Anonym bruker]

Tusen takk for veldig bra svar.

Ja, jeg hadde reagert mer hvis det var et annet barn han lugget, og det er kanskje der noe av feilen ligger; at verken jeg eller han tenker på hunder som vi ville ha gjort med mennesker. Men jeg tar til meg det du skrev og kan bruke det i oppdragelsen av sønnen min.

 

En ekstra ting ang hendelsen i ettermiddag var at det var et annet barn der (på snart to år) som hylskrek når hunden nærmet seg. Han var helt klart livredd hunder. Burde ikke vennene mine tatt det som et hint og flyttet hunden allerede da?

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja, jeg lurer på om dette kanskje blir en liten "greie" mellom oss i fremtiden.

Jeg stusser litt over det du skriver: "Jeg skjønner faktisk at faren skrek til barnet ditt. Å skrike er kanskje aldri en god løsning, men hvordan i alle dager skal barnet ditt lære å bli snill mot dyrene?"

Hva mener du egentlig? Er det riktig å skrike i visse situasjoner? Lærer barna noe av å bli skreket til? Jeg tror ikke det og liker ikke når det blir gjort. Jeg vet ikke om sønnen min oppfattet hva som skjedde annet enn at han ble skreket til. Da jeg ikke så selve hendelsen fikk jeg vanskeligheter med å få forklart han det.

Men jeg skal snakke med han om det å være snill med hunder og skjønner at jeg bør jobbe med det mer enn jeg har tenkt før.

[Underveis -->]

Poenget er ikke at hunden gjør noe galt, den oppfører seg jo bare som en hund som har lært at barn ikke alltid er snille. Poenget er at eierene forventer at alle barn skal være som deres barn (les: slike barn som er så vant til hunder at de ikke finnes spennede). Akkurat her høres det i tillegg ut som om de ikke er sitt ansvar bevisst når det kommer til hva akkurat deres hund er i stand til å gjøre. Dette høres ikke ut som en hund som man bør oppdra barna sine med. Min hund derimot kunne man gjort det med, for han går bare sin vei. Med denne hunden risikerer man at sønnen til HI faktisk blir bitt. Selv om det er "barnets feil", så er det fortsatt de voksne sitt ansvar at det ikke skjer. Da må mor kanksje være strengere med sin sønn når han gjør noe uønsket, men eier av denne hunden bør også unnlate å sette denne hunden i situasjoner som den ikke takler! Det i seg selv er dårlig hundehold i min bok. Det er jo faktisk å sette hunden i en situasjone den frykter og føler for å forsvare seg mot. Da har den det faktisk bedre i et annet rom.

 

I gamle dager (ikke så lenge siden heller) så visste også barn at fisk ikke var gule og firkantede. Tidene forandrer seg, og er det noe jeg har lært med å ha den hunden jeg har (stor, mørk schäferhanne), så er det at man ikke kan utdanne verden når det kommer til hvordan man skal opptre rundt dyr. Folk lærer ikke barna sine lenger at de ikke skal storme bort til dyr uten å spørre, og folk forventer faktisk at dyr skal oppføre seg som plysjdyr og klatrestativ. Faktisk i så stor grad at de risikerer sitt barns helse på dette prinsippet, tro det eller ei. Det skal liksom bare være slik, og jeg kan ikke annet enn å tro det skyldes annet en uvitenhet om hvor stor skade en redd hund kan forårsake, uansett størrelse.

[Anonym bruker]

Igjen så ga du meg litt mer perspektiv på dette. Takk!

Jeg er selv blitt oppdratt til å ikke storme bort til noe dyr, men høre med eieren først om det er greit. Dette passer jeg også på når vi er ute på tur, og det fungerer fint. Vi hilser på hunden og klapper forsiktig. Men det er de gangene hvor barna leker og vi er sammen lenge at det kan oppstå situasjoner. Sønnen min elsker denne hunden, men som sagt så har vi nok ikke vært flinke nok til å lære han å respektere hunden. Dette skal jeg jobbe med, samtidig som jeg har fått fler argumenter til at de bør sette hunden i et annet rom når vi er på besøk.

 

HI

 

[Miss Misantrop]

Jeg har en liten hund (toy puddel), men har før hatt en rekke store hunder... og jeg har aldri latt de være sammen med en flokk av barn. Nettopp fordi konsekvensen av naturlig adferd er så stor som den er. (Også for min hund). Eget barn vil jeg at skal vokse opp med hund, lære seg å være forsiktig og ta hensyn. Men når venner kommer med sine barn og såååååå gjerne vil klappe hunden (hun er liten og søt, men akk ikke den mest stabile hunden jeg har hatt) har jeg henne heller på et annet rom. Det blir for mange ukontrollerbare faktorer. Skrik, hyl og løpende barn kan vekke instinkter som ikke akkurat er heldige.

[Anonym bruker]

Jeg har en hund som generelt er snill som dagen er lang. Unger får lov å hilse på ham når vi går på tur etc, og det har aldri oppstått noen problemer. MEN han er likevel en hund! Blir han pressa i en eller annen situasjon er tennene det han har å forsvare seg med!

 

Når ungen din er 3år bør han faktisk ha lært seg at man ikke dytter eller lugger dyr, forstyrrer de når de spiser eller når de ligger på plassen sin. De to siste punktene er jeg faktisk knallhard med! Gjør unger som er på besøk hos oss dette, får de også høre det. -Min oppgave som hundeeier er faktisk å beskytte hunden min fra å bli satt i en slik situasjon der han føler at han må bite! -Om ungen blir litt skremt "på veien" er for meg likegyldig, det høres brutalt ut, men ungen blir definitivt mer redd om den blir bitt!

 

Når vi har f.eks. besøk av nevøen vår som er 3år (da bor de gjerne her en liten uke), er hunden alltid med meg uansett hvor jeg går. -Å passe på at ungen ikke får annledning til å gjøre noe galt med hunden min er faktisk ikke et ansvar jeg stoler på at min samboer's søster greier å ta alvorlig nok! -Jada hun blir fornærmet når jeg til og med tar med bikkja på jobb men det får heller så være.

[Gjest]

Man kan ikke forvente at et barn på 3 år uten daglig omgang med hund, vet nøyaktig hvor grensen går mellom terging og kjæling.

Greit nok at faren reagerte, han ble vel litt redd for gjentakelse i og med at hunden har bitt før. Helt på sin plass å be om at hunden er i et annet rom når dere er på besøk. Alternativt bør kanskje gutten din gis anledning til å bli ordentlig kjent med hunden, og samtidig læres hvordan man oppterer ovenfor hunder.

[Anonym bruker]

Vi har 2 hunder selv, som er nå 7 og 3 år gamle. Meget veloppdragne og lydige, samt rolige i hodet sitt. De har vært vant med unger med jevne mellomrom da min kjære en onkel til 6 stk barn i alderen 7 til 13 år.

 

Vi har nå en datter på 1 år, som er en del sammen med hundene og det har gått kjempefint. Hun er hardhendt og "uberegnelig"(selvfølgelig da hun ikke forstår det å vare forsiktig ennå!)

 

MEN hundene og datteren vår får aldri være alene sammen- vi kan ALDRI være helt sikre noen gang. Selv om våre hunder er eksemplariske og alle som treffer dem er så imponerte!

 

Hvis vi har besøk, spesielt av barn, så er IKKE hundene sammen med oss i stua eller der vi er. De blir jo glade og ivrige når vi har besøk, og alle blir oppgira da er det ikke så lett å holde oversikt.

 

Jeg forstår ikke hvordan de vennene deres ønsker å ha hunden sammen med dere ved besøk! JEg vil tro at de kan føle litt på din sinnstemning også- rart de synes det er ok?

 

En viktig regel vi lever etter er; det er hundene som skal innrette seg vårt liv, og ikke omvendt! De er tross alt "bare hunder", og de liker å være helt nederst på rangstigen.

 

Synes du skulle prøve å snakke med dem og få dem til å ha hunden i et annet rom da dere er på besøk. De kan ikke kreve at sønnen din som ikke bor sammen med hunder skal kunne vite hvordan han skal behandle dem!!!

 

Jeg hadde ikke blitt fornærmet om noen hadde sagt det til meg ang våre hunder! Selv om jeg trolig hadde sett tegninga før slik at det ikke ble en situasjon.....

 

Stol på magefølelsen din!