sammenbruddet puster meg i nakken

[Anonym bruker]

Jeg elsker barna mine...mer enn noe annet, men de tar snart livet av meg.

Jeg har tre barn, de yngste er tvillinger. Man kan jo si at det var en liten strek i regningen:-) De er snart to, og eldstemann er 5. Og jeg er utkjørt. jeg har de bare deltid i barnehage. litt fordi det er vanskelig å få jobb her jeg bor, litt fordi at å ha alle tre i barnehagen er altfor dyrt (faen ta f**** kristin halvorsen). Det eneste jeg får av jobb, er turnusarbeid, så jeg kan ikke søke om fast stilling. jeg kan bare være tilkallingsvikar. Mannen min pendler (siden det ikke finnes jobb her vi bor til ham), så han er ikke hjemme før nærmere halv syv. I beste fall kan han begyne en time tidligere, så han er hjemme til halv 6. Barnehagen stenger 5, så det går ikke for meg å jobbe på ettermiddagen, siden en av oss må hente ungene senest 5.

Tvillingene mine fotfølger meg hele dagen hjemme, de vil at jeg skal sysselsette de hele tiden. De skriker, skrik som kan knuse glass hvis jeg går på do, på kjøkkenet, eller de ikke får det som de vil. De krever maksimalt med oppmerksomhet, så eldstemann får mindre enn jeg vil gi av oppmerksomhet. Tålmodigheten min er ikke så lang heller etter en dag med konstant hyling. De våkner mellom halv 5 og 5 om morgenen, pluss at enkelte netter vekker de meg to til tre ganger hver. De slåss, sparrker slår og skriker.

Samboeren min hjelper så godt han kan, men han er jo ikke hjemme i uka nesten. Han kommer hjem en halvtime før de skal legge seg, han ser de knapt om morgenen. Jeg føler meg som en alenemor. Og jeg føler at jeg er på kanten av stupet. Jeg har av og til mest lyst til å ta med eldstemann og dra bort en måned, så mannen min kan forstå hvordan jeg har det. Så han forstår at han MÅ finne seg en mer familievennlig jobb.

Jeg stortrives her jeg bor, men jeg drømmer om å selge huset (som snart ruinerer oss) og flytte til sverige hvor moren og søsknene mine bor så jeg kan få litt hjelp. Jeg klarer ikke be om hjelp fra hans familie. Selv om de er helt fantastiske. Jeg føler at de vil tenke at dette er vår egen skyld, siden de i utgangspunktet var i mot min graviditet. Om samboeren min hadde ukependlet til sverige, hadde ikke spillt noen rolle. han er jo bare hjemme på kvelden likevel.

I tillegg har jeg angst. Angst jeg ikke kan få hjelp med, for jeg har ikke råd. jeg har ikke råd til 1600 kr, før jeg får frikort. Dette fører til at jeg blir enda mer sliten.

Jeg låser meg inne i meg selv, og klarer ikke prate med noen, ikke samboeren min en gang. Jeg skammer meg sånn over meg selv. Over at jeg ikke er noen god mor for tiden, at jeg har mistet humoren min, at jeg fantaserer om å dra min vei. over at jeg ikke har krefter til noen ting.

Jeg elsker familien min, mannen min, barna mine. De er lyset i mitt liv, men nå begynner dette lyset å sluke meg. Jeg kjenner ikke igjen meg selv lenger. jeg er ikke den jeg var, eller ønsker å være. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg drømmer om å jobbe fulltid..da har jeg kanskje overskudd til barna mine etter jobb. For de krever så mye av meg hele dagen at alle kreftene mine går med til dem. Og til å ha dårlig samvittighet

[Miss Misantrop]

Er det overhode ikke mulighet for at din mann kan få litt fri fra jobb, slik at du kan dra bort littegrann? Og for mer permanent løsning, du trenger en jobb... slik at du ikke blir kvalt av din egen økonomi og familie. En fast jobb på dagtid. Fastjobb i full stilling er kjempeviktig. Hvis du skulle bli syk og for å opparbeide pensjonspoeng. Har du vært i kontakt med NAV for å snakke om dette? Hvis din mann ikke kan plukke opp i barnehage pga av arbeidstider, og ikke er villig til å flytte nærmere dine slik at du kan få hjelp.. samt at hans familie ikke bidrar noe til hjelp er det på HØY tid å sette seg ned for en lengere samtale.

[Anonym bruker]

Problemet er at jeg bor på landet, det er så mange om beinet at det er bare folk de kjenner som får jobb. Jeg søker og søker, men det er jo ingen verdens ting. det går ikke at jeg pendler også..Jeg er altså så fortvilet. Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Han er nok villig, men samtidig ikke. Flytte til sverige vil bety lavere lønn for ham, og å rive opp eldstmann nok en gang, midt i adhdutredningen. Vi må flytte fra venner og alt...jeg vt ikke. Føler meg bundet på hender og føtter. Jeg klarer ikke se klart

HI

[Miss Misantrop]

Dette med å få briller til å se klart er det vi har betalte venner til. Les nav, psykologer og leger. Jobber som er lett å få på landet... tenke.. tenke.. hva med å kjøre buss f.eks. Fast, ganske godt betalt, og dagtid... Nav kan nok hjelpe til å betale sertifikater. Utdannelse er kanskje utelukket på dette tidspunktet. Men hvis ikke er det mye lettere å få jobb, hvis man viser at man er under utdannelse innen det yrke. Mange studier kan tas på deltid og over nett. Litt avkobling også?

Kanskje tjener din kjære ikke sy mye i Sverige, men da kan du sikkert bidra mere fordi du får hjelp til pass. Så kanskje det er et overskuddsprosjekt uansett? Hele flytteprosessen tar sikkert litt tid, slik at adhd utredningen kan bli fullført?

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne ta deltidsutdannelse, har søkt, og jeg jobber på sykehjem, vil bli sykepleier. men det erjo også kveldstid, pluss at han mener vi ikke har råd til at jeg studerer. Jeg mener at vi ikke har råd til at jeg lar være. jeg mener vi bør flytte, selge huset og finne noe billigere. Han mener at det ikke er noen vits, og at v bare får bli flinkere til å spare. Han er verdens snilleste, men han er blind som faen. Og som sagt, psykolog har jeg ikke råd til.

 

HI

[Anonym bruker]

Pakk og flytt til et sted med mer jobbmuligheter

[Miss Misantrop]

Så kjempeflott at du ønsker å studere!! JA, jeg vet det er på kveldstid, men det MÅ da være barnepiker i nærheten der du bor???!! Ikke bare er det flott for deres økonomi i lengden, men det er jo også litt viktig at du får et ok liv. Og tenk så mange varierte og flotte muligheter det gir, det å være sykepleier. Heier på deg. Du MÅ da ha rett på noe lån og stipend fra lånekassen også? Riktignok forsørger han dere, men jeg regner med at med så mange barn vil du alikevel ha rett til endel.

Heier på deg!!!

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg får ikke så mye av lånekassen, og han har en merkelig forestilling om at jeg ikke skal ta lån, for han mener jeg skal vente til vi kan klare oss uten. Vet ikke helt hvilken planet han bor på. Er bare kjempefrustrert. Føler at alt går i mot oss. Joda...barnepiker finnes det nok, men det er jo like dyrt

 

[Miss Misantrop]

Nå er det flott, romantisk og nobelt at forholdet går foran allt annet og at man tar hensyn til hverandres lyster.... men tenk om mannen din skulle (bank i bordet og salt over skuldern) dø, eller bli veldig syk. Da er det veldig trist om du da må begynne å rote deg til en utdannelse. Lån fra lånekassen er sundt og bra. Tjener det inn igjen superraskt. Særlig når dere er vant med å leve på en intekt. Når får du greie på om du har kommet inn eller ikke? Jeg tenkte mere på ei barnepike som kunne plukke opp i barnehagen og være med barna til en av dere kom hjem....

[Miss Misantrop]

Bare kom på noe... med så mange barn kan det kanskje lønne seg med au pair?

[Anonym bruker]

NEI!!! Du må komme deg på skolebenken eller i full fast jobb. 50 prosent av alle ekteskap ryker, 70 prosent av alle etablerte samboerforhold. Du lever ikke på 50 tallet der en mann kan gjøre alle bestemmelsene til familiens beste. Full fart ut i ditt eget liv. DYTT.