Spennende å se i det virkelige livet

[Attpåklatten :-)™]

fra temasidene på dib:

 

Personlighetsforskjeller

 

Med personlighet mener vi den spesielle måten å føle, tenke og handle på som kjennetegner oss og som skiller oss fra andre. Det tar langt tid å utvikle vår personlighet. Først i 30-årsalderen regner vi med at vi finner vår personlige stil og er relativt stabile i vår måte å være på.

 

Hos barn er personligheten uferdig, men ulikheter og tendenser finnes. Noen barn er i utgangspunktet lettere å oppdra enn andre. Hva er medfødt og hva skyldes utviklingen? Dette er den velkjente arv-miljø-debatten. Det finnes ikke noe krystallklart svar fordi det er vanskelig å skille genenes påvirkning fra miljøet, men noen utviklingspsykologer har forsøkt å dele inn barn i tre grunnleggende typer:

 

Motstandsdyktige

Overkontrollerte

Underkontrollerte

Vi tåler belastninger forskjellig. Motstandsdyktige eller såkalte robuste barn er barn som tåler relativt sett mer stress og utfordringer enn andre. Vi kan se det når de begynner i barnehagen. Enkelte bare smiler mot de nye omgivelsene og tar inn alt det nye med et åpent sinn, mens andre tviholder i foreldrene og illskriker når avskjeden nærmer seg. Barn som er motstandsdyktige, har lettere for å tilpasse seg skiftende omgivelser og greier seg bedre på egen hånd.

 

Overkontrollerte typer: Dette er barn som er mer trygghetssøkende og sårbare enn gjennomsnittet. De grubler mer på det som skjer rundt dem og søker mer omsorg og forklaringer enn mer de pågående barna. Overkontrollerte barn liker oversikt og er mer skeptiske til å gå inn i nye situasjoner. De tåler forandringer dårligere. Her finner vi også barn som er mer sjenerte og sky enn andre. Du har kanskje opplevd barn som i en periode ikke sier noe høyt når det er mange tilstede, og som bruker mamma eller pappa som en ”ropert”.

 

Underkontrollerte barn tar flest sjanser. De søker utfordringer og hiver seg ut i det, ofte med knall og fall. Her finner vi de aktive og noen ganger ustyrlige barna. De er hyppigere gjester på legekontoret. De våger mer og satser mer, men ser ikke alltid konsekvensene. De kan oftere kommer opp i vanskelige situasjoner. Men vi skal ikke glemme ordtaket: De villeste folene kan ofte blir de beste hingstene

 

Det er på sin plass å legge ut en liten advarsel når vi deler inn barn i slike båser. Hensikten er å få en oversikt, men slike inndelinger tar ikke nok vare på det vi kaller situasjonseffekten og variasjonene. Eksempel: Et barn kan være beskjeden på skolen og dominerende hjemme. Dessuten vil barn gjennom oppveksten kunne endre sin væremåte og justere temperamentet sitt. Tross dette finner vi tendenser og trekk som går igjen når vi studerer store grupper av barn.

 

 

Hvordan bør du tenke og hva kan du gjøre?

 

Jeg tenker spesielt på deg som har et barn med et vanskelig temperament. Her er noen råd:

 

1) Aksepter barnets temperament. Kutt ut tanker om at hun egentlig burde være sånn er slik. Urolige barn trenger å få ut uroen og innadvendte barn trenger å få være i fred. Unngå bebreidelser av barnets personlighet. Vi må jobbe med og ikke mot naturen. Innstill deg på barnets temperament og ta utgangspunktet derfra. Strekk dem passe mye og gi dem mye ivaretakelse.

 

2) Barnets væremåte forandrer seg underveis. Etter hvert som språket utvikler seg og hjernen modnes vil trekkene bli mer moderate. De stridige blir vanligvis mindre stridige og de usikre mer sikre. Et mindretall av foreldre synes det kan være vanskelig å slå seg til ro med at det går bra videre. Er du blant dem så kan du søke råd på helsestasjonen og drøfte hva du bør gjøre, særlig hvis du står fast og dere kommer inn i onde sirkler

 

3) En dråpe forebygging er 100 ganger mer verdt enn kjefting, mas og lange forelesninger om hva poden eller jenta skal gjøre mer eller mindre av. Lag gode avtaler før barnet går inn i situasjoner som ofte blir vanskelige. En propell som vanligvis impulsivt stuper oppi og spinner rundt i salongen kan ha godt av en liten påminnelse om maks to kjøreregler som hun eller han får av deg mens du setter deg på kne og tar dem til side før de skal inn i situasjonen. Prøv selv og se at det virker.

 

4) Overse de mange små negative ”bølgene” og ros det du vil forsterke hos barnet. Bruk 5:1 regelen. Prøv å rose fem ganger for hver kritikk du gir barnet.