En venninnes barn.. vil ha seriøse svar.

[Anonym bruker]

Nydelig som bare det, og får selvsagt høre det hele tiden med dikking og dilling.. Blir sydd puter under armene på, og båret over terskler og ned trappa utenfor huset.. 5 trinn!! Hun er halvannet år.

Min venninne vil gjerne at hun skal drikke av tutekopp enda, hun går i barnehage og der får hun drikke av kopp og syns det er stas.. Har jobbet litt i barnehagen hun går og sett litt hva som skjer. Hun mangler nesten all finmotorikk. Klarer såvidt plukke opp smokken sin og putte den i munnen. Bruker da hele hånda, uten fingrene omtrent. Hun er veldig usosial med andre barn, og går etter de voksne for å hente ros og anerkjennelse nesten hele tiden. Kun korte perioder hun er sammen med barna. I barnehagen spiser disse barna 1/4 skiver. Hjemme er det nesten smulebiter, som min venninne putter i munnen hennes. Vil jo ikke si dette i barnehagen, men vil først høre hva dere sier.. Hun har det siste skrik av klær og sko. Men ungen kan ikke leke.. Hun skriker som en stukken gris når de andre foreldrene henter, spesiellt hvis det er noen hun ikke ser hver dag. Hun skriker høyere og høyere og blir helt utrøstelig.. hun er enebarn, men får lillebror til jul. Moren er veldig nøye på at alt skal ha tellekant og være stilig, men hun skal liksom ikke ut i regnet med de og de klærne, og helst ikke i sandkassa med de og de skoene.. Det er en billedskjønn unge som får enormt mye oppmerksomhet av den grunn. Men i barnehagen har ikke de ansatte på hennes avdeling anledning til å gå å bære på henne hele dagen? Hun er ganske stor og krafftig også.. Hun går bare rundt og virrer ute også.

 

Hjemme er de mye ute på tur i vogn. Men har aldri sett at hun går ved siden av? Hun virker så lite selvstendig og for seg?! Men pedagoen sier jo seff at alt er normalt. Men jeg kjenner jo foreldrene og VET at de duller ekstemt mye med henne.. Lille dukken til mamman sin, på en måte..

 

Hva er det som kan gjøres? Noen som har noen lignende erfaringer? Hva sier man til venninna si når man skjønner at noe mangelr??

[Anonym bruker]

Synes ikke du skal blande deg. La dem dikke og dulle, det er deres valg. Hun lærer nok det hun skal tidsnok.

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg ville ha sagt noe som helst til venninnen min jeg... Vi har alle forskjellige måter å gjøre ting på, og barnet lider ingen nød av å bli litt "overbeskyttet" og dullet med enn så lenge! Dessuten ser jeg vel for meg at det vil bli vanskelig for foreldrene å opprettholde dette når de får enda et barn, og da går det seg nok til etterhvert. Mulig de får noen vanskelige måneder med en sjalu liten jente, hehe, men det går nok over det også... ;-)

[Anonym bruker]

Hm, jeg synes det høres ut som om du er veldig negativ til venninnen din og jenta hennes. Jeg forstår ikke helt hva du mener er barnets problem.

Er det så unormalt å dulle litt med ei lita jente på ett og et halvt år?

Jeg tviler på at det er moren sin skyld at hun ikke ligger frems i utvikling av finmotorikk. Det kommer jo jo ulikt hos alle barn, det vet du vel hvis du jobber i barnehage.

Og å drikke av tutekopp og å sitte i vognen når mamma går tur er jo heller ikke det mest oppsiktsvekkende jeg har hørt om for et barn på den alderen.

 

Hun høres ut som helt normal jente med en normal mamma.

[Anonym bruker]

Det var litt overraskende at dere syns det var lite å bry seg om- jeg har inntrykk av at Djevelens advokater holder hus her. Samtidig som jeg skjønner at det er denne moren som gjør alt riktig, som duller og bruker de riktige klærne. Og ikke jeg som syns halvannetåringer skal få lov å leke og bli møkkete!

 

Jeg syns også halvannetåringer skal få prøve ting selv, spesiellt med tanke på at det kommer en liten tass senere i år..

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

halvannet, som i ett og ethalvt, 1,5, 18mnd? Kanskje foreldrene dikker og duller mye, men du vet også at barn utvikler seg i forskjellig tempo, og at ikke alle barn i den alderen synes det er så stas å leke "med" andre barn? En gang til; du vet at alle barn utvikler seg forskjellig?

[Anonym bruker]

For å svare litt motsatt av de andre, så er mitt inntrykk at jenta har blitt en 'praise junkie'. Hun vil ha ros for alt hele tiden. Ja klart man skal rose mye, men kanskje ikke for den minste lille ting, hele tiden.. Jeg synes ikke dette høres helt normalt ut (men nå har jeg gutt da, kanskje annerledes?)

 

Men når det er sagt så ville jeg nok ikke gjort eller sagt noe som helst. Når det kommer en unge til i huset så vil de jo innse at de ikke får like mye tid til storesøster og da blir hun nødt til å bli litt mer selvstendig. Selvsagt skulle man ønske at foreldrene kunne hjulpet henne i denne prosessen, men når det ikke ser ut som de har klart det til nå - så går det seg nok sikkert til på et vis likevel.

 

 

[blockarella]

Hehe, er vel ingen av svarene over som sier at denne moren gjør alt riktig og at du tar helt feil? Snakk om å lese det en selv vil inn i svarene!

 

Såvidt jeg kan se sier de som har svart at det er ingen av oss som bestemmer hva som er riktig måte å gjøre ting på, og at det nok vil bli tatt opp negativt av moren om du (eller andre) blander seg... :-)

 

Og jenta vil nok garantert få prøve ting selv når foreldrene også må se etter en ekstra liten tass...

[Anonym bruker]

Anonym 13:16 igjen:

 

hvis du jobber i barnehagen der hun er, så kan du kanskje hjelpe henne litt på veien mot selvstendighet? F.eks, hvis hun dilter etter de voksne, overse henne glatt. Så snart hun tar opp en dukke eller en bil og gjør den minste antydning til å leke selv, gå bort og ros henne for at hun er flink til å leke alene. Etterhvert vil hun kanskje få mer lyst og 'guts' (i mangel av et bedre ord) til å leke alene. Og hvis hun kommer og skal vise noe (og da forventer ros) går det ofte an å kommentere det hun viser uten å rose.

[Anonym bruker]

fra temasidene på dib:

 

Personlighetsforskjeller

 

Med personlighet mener vi den spesielle måten å føle, tenke og handle på som kjennetegner oss og som skiller oss fra andre. Det tar langt tid å utvikle vår personlighet. Først i 30-årsalderen regner vi med at vi finner vår personlige stil og er relativt stabile i vår måte å være på.

 

Hos barn er personligheten uferdig, men ulikheter og tendenser finnes. Noen barn er i utgangspunktet lettere å oppdra enn andre. Hva er medfødt og hva skyldes utviklingen? Dette er den velkjente arv-miljø-debatten. Det finnes ikke noe krystallklart svar fordi det er vanskelig å skille genenes påvirkning fra miljøet, men noen utviklingspsykologer har forsøkt å dele inn barn i tre grunnleggende typer:

 

Motstandsdyktige

Overkontrollerte

Underkontrollerte

Vi tåler belastninger forskjellig. Motstandsdyktige eller såkalte robuste barn er barn som tåler relativt sett mer stress og utfordringer enn andre. Vi kan se det når de begynner i barnehagen. Enkelte bare smiler mot de nye omgivelsene og tar inn alt det nye med et åpent sinn, mens andre tviholder i foreldrene og illskriker når avskjeden nærmer seg. Barn som er motstandsdyktige, har lettere for å tilpasse seg skiftende omgivelser og greier seg bedre på egen hånd.

 

Overkontrollerte typer: Dette er barn som er mer trygghetssøkende og sårbare enn gjennomsnittet. De grubler mer på det som skjer rundt dem og søker mer omsorg og forklaringer enn mer de pågående barna. Overkontrollerte barn liker oversikt og er mer skeptiske til å gå inn i nye situasjoner. De tåler forandringer dårligere. Her finner vi også barn som er mer sjenerte og sky enn andre. Du har kanskje opplevd barn som i en periode ikke sier noe høyt når det er mange tilstede, og som bruker mamma eller pappa som en ”ropert”.

 

Underkontrollerte barn tar flest sjanser. De søker utfordringer og hiver seg ut i det, ofte med knall og fall. Her finner vi de aktive og noen ganger ustyrlige barna. De er hyppigere gjester på legekontoret. De våger mer og satser mer, men ser ikke alltid konsekvensene. De kan oftere kommer opp i vanskelige situasjoner. Men vi skal ikke glemme ordtaket: De villeste folene kan ofte blir de beste hingstene

 

Det er på sin plass å legge ut en liten advarsel når vi deler inn barn i slike båser. Hensikten er å få en oversikt, men slike inndelinger tar ikke nok vare på det vi kaller situasjonseffekten og variasjonene. Eksempel: Et barn kan være beskjeden på skolen og dominerende hjemme. Dessuten vil barn gjennom oppveksten kunne endre sin væremåte og justere temperamentet sitt. Tross dette finner vi tendenser og trekk som går igjen når vi studerer store grupper av barn.

 

 

Hvordan bør du tenke og hva kan du gjøre?

 

Jeg tenker spesielt på deg som har et barn med et vanskelig temperament. Her er noen råd:

 

1) Aksepter barnets temperament. Kutt ut tanker om at hun egentlig burde være sånn er slik. Urolige barn trenger å få ut uroen og innadvendte barn trenger å få være i fred. Unngå bebreidelser av barnets personlighet. Vi må jobbe med og ikke mot naturen. Innstill deg på barnets temperament og ta utgangspunktet derfra. Strekk dem passe mye og gi dem mye ivaretakelse.

 

2) Barnets væremåte forandrer seg underveis. Etter hvert som språket utvikler seg og hjernen modnes vil trekkene bli mer moderate. De stridige blir vanligvis mindre stridige og de usikre mer sikre. Et mindretall av foreldre synes det kan være vanskelig å slå seg til ro med at det går bra videre. Er du blant dem så kan du søke råd på helsestasjonen og drøfte hva du bør gjøre, særlig hvis du står fast og dere kommer inn i onde sirkler

 

3) En dråpe forebygging er 100 ganger mer verdt enn kjefting, mas og lange forelesninger om hva poden eller jenta skal gjøre mer eller mindre av. Lag gode avtaler før barnet går inn i situasjoner som ofte blir vanskelige. En propell som vanligvis impulsivt stuper oppi og spinner rundt i salongen kan ha godt av en liten påminnelse om maks to kjøreregler som hun eller han får av deg mens du setter deg på kne og tar dem til side før de skal inn i situasjonen. Prøv selv og se at det virker.

 

4) Overse de mange små negative ”bølgene” og ros det du vil forsterke hos barnet. Bruk 5:1 regelen. Prøv å rose fem ganger for hver kritikk du gir barnet.

 

[Anonym bruker]

Jeg bryr meg om datteren og moren. Og jeg vet at jeg er den personen i hennes vennegjeng som kommer til å bli spurt når ting blir slitsomt. Jeg klarer lese gjennom linjene, og ja, jeg føler meg litt råtten som "henger" henne ut.. Men siste anonym tok egentlig tak i det jeg stusser mest over. Jeg ser for meg sånn amerikansk skjønnhetsprinsesse mamma, noen ganger! Hun skal liksom være så innmari prinsesse og så nydelig til tider at man glemmer å rose for at hun er flink og drikker av kopp. Hun har jo så lyst!! "alle andre " på hennes avdeling gjør jo det!

 

Jeg vil IKKE at datteren skal føle seg tilsidesatt når det kommer en til. Jeg vil ikke hun plutselig ikke skal få all denne oppmerksomheten selv om jeg ærlig talt syns det er kvalmende å høre hele tiden. Husk: Jeg hører det i barnehage tre ggr pr uke, og hjemme hos de når jeg er der som venninne.... Urk.. Det jeg mente med å spørre dere smarte allvitere her, er en måte å "fade" dette lit på? Å få min venninne til å bli flinkere til å oppmuntre henne i ting hun GJØR ikke være hysterisk redd for trapper, sand og gress.. Få anerkjennelse i å MESTRE, ikke ta seg ut..

[ToAvHvertSlag:)]

Søsteren min var akkurat likens som hun venninnen din med førstemann. Hun dikket, og koste med jenta, kjøpte lassevis med nusselige rosa klær, dukker og leker. Hun gikk også med smokk hele tiden og var veldig mammadalt og hylte og gråt for ingenting. Men da lillesøsteren kom, ble det andre boller. Trur nok det er slik med førstemann. Alt er jo nytt....

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du reagerer,jeg.

Unger trenger å prøve seg fram på egenhånd av og til. Tror det du beskriver kan ha sammenheng med finmotorikken. Det og nesten ikke klare å ta opp smokken når hun er 1,5 år,er ganske rart.

 

Tror du bør være forsiktig med å si noe til moren,får håpe barnehagen tar tak i dette etterhvert.

Kanskje det løser seg når det kommer et barn til i huset? Da har ikke moren tid lenger til å dulle med jenta hele tida.

 

[Anonym bruker]

Her er et forsøk på et seriøst svar. Kanskje fordi jeg har en på halvannet år selv, som stort sett spiser på egenhånd, griser og koser seg:), går og løper alene, klatrer, faller og som nettopp har lært seg å hoppe opp og ned (skrekkelig morsomt, syns h*n)) - og jeg synes det du beskriver høres helt sprøtt ut. Og kanskje fordi jeg tenker mer på barnets beste enn på morens...som så mange over her. Men å kritisere foreldre kommer man jo dessverre aldri langt med. Så jeg ville forsøkt med den berømmelige positive tilnærmingen; ved å gå foran og "vise vei". Oppmuntre jenta med en gang hun viser tegn til mestring, gi henne større biter av skiva dersom du er hjemme hos dem på besøk, kanskje du kan komme med forslag til leker og ting å finne på? Dersom du har lyst å bidra tror jeg du må tenke kreativt, ikke gi uttrykk for at moren bare gjør masse feil. Selv om det etter min mening høres slik ut, hehe. Å gi barna gode mestringsopplevelser er også en del av foreldreansvaret- mener nå jeg.

[Anonym bruker]

Anonym fra 13:16 igjen.

 

Synes hun over her hadde et fint svar. Skulle til å foreslå noe lignende selv. Hvis du er på besøk der og hun får tutekoppen sin, kan du jo si f.eks. "Næmmen, er du så liten at du trenger tutekopp enda du da?? I barnehagen drikker du jo fint av kopp?" Samme med brødskivene - gi henne halve skiver hvis du har mulighet når du er der. Ros henne når hun er flink til å gjøre noe - ikke bare fordi hun er...

 

Har noen venner som delte opp brødskivene i småbiter til sin lille og de ble jo bare glade når barnehagen fortalte at der spiste han helt fint hele skiver, ingen grunn til å dele opp. Så noen foreldre klarer å ta til seg 'fornuft' også.

 

 

[Anonym bruker]

Er du smart så blander du deg ikke bort i dette, men overlater til barnehagen å evt si ifra til foreldrene om de mener barnet henger etter motorisk og sosialt.

 

Tror dessverre det er altfor mange vennskap som ryker fordi man har ulik oppfatning av hva som er rett eller galt i forhold til barneoppdragelse.

[Anonym bruker]

Helt prinsipielt ser jeg poenget ditt, "anonym 14.40", og man skal jo være forsiktig med å blande seg inn i barneoppdragelse. Men jeg kan ikke la være å tenke på at hun datteren faktisk har litt vondt av dette - og at man generelt i samfunnet også etterspør at voksne bryr seg mer - om hverandre - og om barnas ve og vel. Dessuten oppfatter jeg HI som en omsorgsfull person som med litt takt og tone faktisk kan gjøre en forskjell til det bedre. Jeg har selv diskutert "ting og tang" rundt hvordan vi gjør det hjemme hos oss og med vårt barn i sommer - med et vennepar med to barn i samme alder. Det var egentlig litt summelt, men veldig lærerikt...

 

Hilsen anonym over (14.34)

[Anonym bruker]

ØHHHH...summelt? Skulle altså være "skummelt".

[Anonym bruker]

Vet avdleder spurte på litt av denne måten etter ferien: "Du som var så flink å spise joghurt før ferien!!" når jenta skreik og ikke ville selv. Bare satt og gapte. Og dette med størrelsn på skivene har de tatt opp som at "hun er så flink og spise skorper". Da svarer venninna mi som i forvsvar til datteren at "sånn gjør ikke vi det hjemme. Der tar vi av skorpene for da spiser hun mer"...

 

Hun er snill og omsorgsfull, vi er bare så totalt forskjellige ser jeg.. Klart hun spiser mer- ungen er jo sulten!!

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er noen grunn til at du skal bekymre deg. Barnet går i barnehage,der får hun være ute og leke seg i søla osv selv om ikke mora gjør det med henne hjemme. Og at hun ikke leker med de andre barna er helt normalt. Barn begynner ikke å leke sammen før de er ca tre år. Til da leker de bare ved siden av hverandre. (selvsagt unntak både den ene og andre veien,men dette er det vanlige på det utviklingstrinnet. ) i barnehagen jobber det flere med kompetanse på barn og utvikling. De vil si fra til moren og ev. helsesøster om noe er til bekymring for barnet. Barnet skal også på toårskontroll og der og vil de følge hennes utvikling.

Vi har forskjellig syn på hvordan vi vil oppdra barna våre. Så lenge barnet får omsorg er det ikke grunn til bekymring. positiv oppmerksomhet og bekreftelse er noe barn trenger. Dog bør det verken fokuseres for mye på ytre som skjønnhet hele tiden og heller ikke hvor flink barnet er . Barn trenger bekreftelse på seg selv,ikke få inntrykk av at de må være flinke for å få god oppmerksomhet. Det kan skape usikkerhet når det blir større.

Det beste du kan gjøre for barnet er å la henne utvikle seg i sitt eget tempo og lek med henne ta henne med ut i skogen og på turer om du vil det. For finmotorikk kan dere kaste ball,pærle med store pærler ol.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i det meste du sier anonym 1603. Men som jeg skrev tidligere så har man nevnt litt i bhg. Jeg jobber der 3 ggr i uken. Grunnen til at jeg spurte om råd her, er hvordan jeg som venninne OG barnehageassistent i samme barnehage kan hjelpe datteren med dette? Hun går rundt og surrer. Hun sitter aldri sammen med eller ved siden av andre barn og leker samtidig engang. Med mindre en voksen er der. I samlingene er hun engasjert og elsker musikk og sang. Det er ingen forsømt unge altså. Men hun klarer som sagt ikke løfte opp smokken sin, og har også problemer med brødskivene siden hun får så mikroskopiske biter (hjemme.) Jeg jobber i barnehagen, så det er ikke jobben min jeg spør om, men som venninne og gudmor til denne vesle jenta. Vi kaster ball. Hun får ikke lov å perle hjemme, for venninnen min sier hun spiser alt og da er det best å la være ....

 

HI

[Anonym bruker]

ok..da ville jeg ikke lagt særlig stor vekt på det i barnehagen,la heller de andre som jobber med henne ta det om det skulle bli et problem fremover. Hvis du sier noe til mora tror jeg dere blir uenige om ikke uvenner. for det er ikke noe galt i det hun gjør,bare en annen måte enn hva du ville gjort. Men det du kan gjøre og som kan være til glede for dere alle tre er om du tar med jenta på skogsturer. Der vil hun utvikle motorikken,balanse og gripe evne om dere leker feks .men kongler og andre ting dere kan finne på bakken.

[Anonym bruker]

Siden du ikke er ped.leder så skal du ikke blande deg inn, mener nå jeg. Som venninne kan du gi råd hvis venninna di spør, ikke ellers. Da synes jeg du blander korta som assistent og venninne.

[Anonym bruker]

Jaja..Gutten min på 20 mnd er slik Han greier ikke og plukke opp smokken med bare fingrene, jeg gir han drikke på tutekopp og jeg deler opp maten i småbiter og mater han !

[Gjest]

Optimalt er det neppe, men jeg har tilgode å se noen dikka og dulla i hjel..kansje er hun litt senere ut nå, men det der tar hun fint igjen senere, hun er jo ikke 2år enda. Snart får de ikke tid til like mye dulling...tro meg...hehe...

Jeg dulla og dalla selv noe jævlig med eldstemann første par åra....han har ikke tatt skade av det hverken motorisk eller psykisk... Jeg var nøye med klærne, overbeskyttende så det holdt , løfta og bar, jeg var med ham å fulgte med på avstand når han lekte med andre uten om barnehagetida til han var 6år faktisk..hehe.... For ei hønemor jeg var....19år da jeg fikk ham.....overkompenserte hele veien, min sønn skulle fanden ikke lide for at mora var ung og aleine..

Jeg hadde ham med på alt mulig, svømming, besøk, hytteturer, i parken, på lekeplassen osv osv...noe skulle skje hver eneste helg...for han måtte jo så klart aktiviseres...at ungen kunne leke selv det var jo fy fy....så da satt jeg der oppi legoen å bygde sammen med ham....

 

Vel..jeg gjør ikke det hele tida nå lengre... ;-)

 

Så mitt råd, ikke bland deg, det er ikke din sak, fei for ega dør....dette er ikke vannskjøttsel....folk får oppdra ungene sine slik de selv ønsker, hvis de vil dulle så har de all rett til det.