Tror ikke jeg passer sammen med noen.

[Anonym bruker]

Nå nærmer jeg meg 30 år. Har 2 barn, med 2 forskjellige og, er forlovet, har hjem og jobb og alt burde vært okei. Første forholdet mitt varte i 8 år. Vi hadde det i grunn fint, men han jobbet så mye, var aldri der for meg og barnet vårt. Men han va verdens snilleste mann.

Men det var visst ikke nok for meg, jeg dro fra han pga. jobbingen og vi hadde vokst fra hverandre.

 

Møtte min nåverende mann.men jeg er blitt så sjalu av meg... Ting gikk fryktelig fort og med ett satt vi der med ett nydelig barn, var forlovet og samboere. Men jeg klarer ikke å komme mellom dagen uten sjalusi!! Jeg er sikker på å bli dumpet, eller at han skal være utro. Grunnen til dette er at jeg føler han ikke "ser" meg. Han glemmer merke dager, glemmer hva jeg sier, gir meg bare oppmerksomhet når han vil ha sex eller det er folk i nærheten. Han virker som han kjeder seg i mitt selskap, men er super sosial med andre.

 

Jeg er overbevist om at han savner eksen. Hun var utro og dumpet han. De hadde mange år bak seg, prøvde å få barn, hadde felles venner og alt var topp. Jeg føler med som en reserve for henne. At han tok meg for en trøst.Er redd han fikk barn med meg for å vise henne at han kunne få. Hun mente nemlig feilen lå hos han. Nå går vi mellom dagene og snakker knapt sammen. Jeg er fortvila og lei meg. Barnet vårt er fremdeles en baby, og jeg har ikke veldig lyst til å bli alene mamma igjen. Men forholdet vårt er skikkelig dårlig. Null komunikasjon.

 

Jeg vet ikke om jeg ber om råd, eller bare måtte få det ut. Men tar gjerne i mot råd om dere har.

[Anonym bruker]

Hmmmm….jeg leser en rastløshet inni deg. Slik jeg leser hadde du en fin mann, og nå har du fått deg nok en fin mann. Med det mener jeg en ”vanlig” mann, og du/dere sliter med mye av de samme hverdagsproblemene/utfordringene som mange andre (meg med!). For eks. jobber min mann mye, litt for mye til tider og det er tungt for den som sitter igjen med barn…Du skriver ikke noe om du satte mindre jobbing som krav for at du skulle holde sammen med forrige mann? Var mye jobbing den utløsende part eller at du rett og slett ikke fant roen?

 

…Jeg tror at du må finne roen i deg selv først, før du finner det i forholdet. Jeg ser ikke noe galt i verken det ene eller andre forholdet ditt slik du beskriver det, men det kan virke som du leter litt etter problemer. Er du lykkelig med den du er - som person? Hva kan du gjøre for at hverdagen din skal bli bedre for deg? Hvorfor tror du ikke at du er god for den nye mannen din? Hva kan du gjøre for å bedre forholdet til din nåværende mann? Nøkkelen ligger ofte i å gå i seg selv, endre seg selv. Du bør dele tankene dine med mannen din, slik at han også har mulighet til å endre seg litt – bli flinkere til ”å se” deg….

 

Min mann jobber mye og ”ser” virkelig ikke meg hele tiden heller – tvert om! (men jeg ”ser” nok ikke han så mye heller – tar selvkritikk der….) Men vi har våre fine kvelder – gjerne en kveld i uka som vi drikker vin og prater. Trenger ikke så mye mer, men hjelper mye i en hektisk hverdag!

 

Samtidig tror jeg at vi kvinner som er hjemme med barn (babyer) ofte blir litt understimulert på ros osv…som man mer naturlig får i arb, livet, og man føler seg ikke like mye sett lenger. Man føler man faller utenfor litt…Det er en sårbar periode, forklar det for mannen din!

 

Jobb med deg selv, og med forholdet ditt. Føler du at dere har kommunikasjonsproblemer, dra han med til en god terapeut. Vi har vært der og det har jeg kun positivt å si om. I alléfall ikke tro at det er så mye grønnere på den andre siden. Det har du vel på en måte erfart nå – at du faktisk må jobbe med forhold, okke som! Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Takk for kjempe fint svar. Jeg har ekstremt dårlig selvtillit, Og skulle gjort mye for å ta tak i det du sier. Det ligger mer bak at jeg dro fra min første samboer. Vi hadde nok gått lei, og der var det ikke følelser mer. Men vi er super gode venner, og funker godt i forhold til barnet vårt.

 

Syntes det er litt nedtur å gå til terapaut så tidlig i forholdet, men vi sliter faktisk. Føler vi er sammen for babyen sin skyld, ikke av kjærlighet. Har sagt til han flere ganger at vi fikk barn for kjapt, han trodde faktisk ikke han kunne få barn. (siden han og eksen hadde prøvd i flere år, og hun skyldte på han).

 

Når vi setter oss for å ha en rolig kveld blir han rasløs, vil helst ut med kompiser. Er derfor jeg føler han kjeder seg med meg. Praten går i stå. Kanskje vi ikke er noe bra match likevel. Vi trodde det.

 

Kanskje jeg bare burde være alene. Jeg passer ikke til noen. Er på en måte ikke bra nok for de. Bare en sånn jente man kan ta om man ikke får noe annet. Ikke pen, tynn, smart eller noe. Bare meg.

 

Blir bare klaging dette.

[Anonym bruker]

Man går lei av og til – drittlei til tider vil jeg påstå! Så lei at man fantaserer om andre menn, tenk om vi hadde vært sammen…, bare en natt med han…osv. Helt naturlig og helt menneskelig! Men til syvende og sist finnes det ikke et forhold, som skal vare over tid, som ikke trenger næring og som ikke må jobbes med. Og, det lureste da er å begynne med seg selv, i det forholdet man er i. Hva gjør du for forholdet? Hva gjør du for mannen din? Hvordan snakker du til han? Har du gjort noe den siste mnd som du vet betyr litt for han? Osv…Menn trenger oppmerksomhet de også, ofte mer enn kvinner (snakker av erfaring…) og det skal vi kvinner ta med oss – ikke ta dem for gitt!

 

Du er bra nok for de, du skrev jo selv at det var du som forlot eksen – selv om han forgudet deg. Men at du har dårlig selvtillit overrasker meg ikke (leser litt mellom linjene..) og da kan jeg love deg at det kommer til å gå utover forholdet ditt. Men, det med selvtillit er det du som må jobbe med – ingen andre. Hvorfor er selvtilliten så dårlig? Handler det om jobb? Manglende utdanning? Kropp? Ta tak i det!

 

Og fokuser også på at gode du har, to friske barn – er det noen selvfølge?! En mann som er der for deg. (jaja..han har kanskje ting han bør bli flinkere med han også – men, han er jo der, og jeg hører verken klaging på alkoholproblemer, gud hjelpe meg – stoff(!), jeg regner med han jobber og bidrar sånn sett til fellesskapet osv…).

 

Terapi er aldri for tidlig og bør i alléfall ikke være noe nedtur. Se det som en fordel for barna, (Og dere selv) at dere er voksne nok til å ta tak i problemene før de bikker over til - endeløse krangler/krise/brudd?! To små barn og hektisk hverdag er en utfordring i seg selv i hverdagen, terskelen trenger ikke å være så mye høyere enn det for å søke hjelp!

 

….og, ps; du er må jo være ganske smart når du søker hjelp her og reflekterer over problemene deres;) Ta tak i de videre nå – gjør noe konkret! Ingen går rundt stappfulle av selvtillit (i alléfall ingen kvinner;)), men selvtillit og humør som kommer ut av det kan dessverre gå litt for mye ut over forhold og det er dumt.

 

..hilsen meg som har vært igjennom både det ene og andre i mitt eget forhold , jeg vil påstå jeg både er pen, smart og tynn – men det handler ikke om det !! (Og vi har det bra nå – vi er stekere)