Mor som ringer konstant, når vi har vært borte en uke. (Samme som mine...)

[-Hengebuksvinet-]

Nå overdriver jeg kanskje litt, men virker som hun mister gangsynet når vi har hatt stebarnet mitt mer enn en uke. Ofte ender det bare opp med at gutten blir sår, og synes det er synd på mammaen som sitter hjemme. I år presterte hun endatil å si at hun håpte gutten kom hjem til helgen, siden hun hadde planer da, selv om det var avtalt at vi skulle ha gutten til over den aktuelle helgen.

 

Jeg har så utrolig lyst til å si noe til henne, for egentlig er jo hun en oppegående dame. Og hun vil jo sønnens beste, selv om hun ofte forveksler dette med å tro at hans beste er hennes beste. Om dere forstår. Mannen min er dessverre ganske konfliktsky, og vil ikke ta opp dette med henne. (Det er jo ofte vi kvinner som sitter med bukten og begge enden).

 

Jeg forstår jo henne på et vis, da jeg selv har ett særkullsbarn. Men jeg har alltid vært bevisst på å ikke gi barnet dårlig samvittighet. Og jeg håper jo at dette er noe mor gjør ubevisst, men synes vel egentlig at hun burde forstå at lange "mamma lengter sånn etter deg samtaler", gjerne ispedd at mamma bare sitter hjemme og kjeder seg når du er borte, ikke er til barnets beste.

 

Hva tenker dere? Er jeg frekk om jeg sier det til henne? Føler vel at jeg tråkker litt over stemorgrensa, men dette har dessverre vært et problem i flere år. Og det blir jo dyrt også, når man er i utlandet. I fjor fikk mannen mobilregning på over 2000 kroner, da vi var utenlands 14 dager, og det meste var altså samtaler som egentlig bare forsurer turen. Og det er jo ganske trist å ta med ungene til flotte parker, når de plutselig bare vil hjem igjen.