Mor som ringer konstant, når vi har vært borte en uke.

[-Hengebuksvinet-]

Nå overdriver jeg kanskje litt, men virker som hun mister gangsynet når vi har hatt stebarnet mitt mer enn en uke. Ofte ender det bare opp med at gutten blir sår, og synes det er synd på mammaen som sitter hjemme. I år presterte hun endatil å si at hun håpte gutten kom hjem til helgen, siden hun hadde planer da, selv om det var avtalt at vi skulle ha gutten til over den aktuelle helgen.

 

Jeg har så utrolig lyst til å si noe til henne, for egentlig er jo hun en oppegående dame. Og hun vil jo sønnens beste, selv om hun ofte forveksler dette med å tro at hans beste er hennes beste. Om dere forstår. Mannen min er dessverre ganske konfliktsky, og vil ikke ta opp dette med henne. (Det er jo ofte vi kvinner som sitter med bukten og begge enden).

 

Jeg forstår jo henne på et vis, da jeg selv har ett særkullsbarn. Men jeg har alltid vært bevisst på å ikke gi barnet dårlig samvittighet. Og jeg håper jo at dette er noe mor gjør ubevisst, men synes vel egentlig at hun burde forstå at lange "mamma lengter sånn etter deg samtaler", gjerne ispedd at mamma bare sitter hjemme og kjeder seg når du er borte, ikke er til barnets beste.

[ana baroma]

Vi hadde til dels det samme problemet, og det var vanskelig å si det som det var. Ville jo ikke såre noen, og akkurat i den tiden var det litt touchy... Så vi begynte å sende meldinger til henne, sendte små meldinger om hvordan det gikk, og sa at sånn kunne guttungen si natta til mamma også - for hun var kanskje på jobb eller noe. Det hele bedret seg betraktelig etter det, hun hadde jo ikke noe påskudd for å ringe så mye - og etterhvert oppdaget hun at hun kunne leve også de gangene vi hadde gutten hos oss. Stesønnen min vet veldig godt at dersom han vil snakke med mamma, så kan han ringe når som helst. En gang har han bedt om det - da hadde han mista ei tann, hehe.

Er vi utenlands, så avtaler vi at vi ringer en gang i løpet av ei uke. Og det er mest for mors skyld egentlig.

Da han var mindre var samtalene preget av "jeg savner deg" og at hun hadde kjøpt gaver og overraskelser osv. Det gikk ovwer, men hadde det fortsatt, så hadde vi måttet ta det opp. Tror jo det var helt ubevisst, men vanskelig for ungen å håndtere uansett.

[Gjest]

Vet du, vi hadde det samme problemet, og det endte med at jeg til slutt tok det opp selv. Selvsagt etter å ha sagt fra til pappa og etter mange lange samtaler med en gråtkvalt jente som følte at hun ikke kunne gjøre noe hos pappa uten at mamma var lei seg hele tiden. Hennes nøyaktige ord var faktisk: "mamma kommer til å gråte seg i hjel om jeg kommer til henne en dag senere... "

- Mitt mål var å snakke på vegne av storeM og gjøre moren oppmerksom på at dette ikke var gunstig for datteren hennes.

 

Vi hadde et møte (avtalt på forhånd for å ta opp en del andre saker ang barnaoppdragelse) og jeg fikk god tid til å fortelle/forberede en del eksempler på ting hun sier som skaper konflikt/dårlig samvittighet hos datteren, og kom også med eksempler på hvordan hun kunne ordlegge seg uten å gjøre situasjonen vanskelig for jenta.

 

Først reagerte hun med å forsvare seg (måtte jo få lov å si at hun savnet jenta si), men etter noen eksempler, og litt smil fra oss alle (hennes samboer satt også der - og han var kanskje den som lo mest for han kjente igjen dama si godt sa han...) så måtte hun faktisk gå litt i seg selv og se at det ikke var til jentas fordel overhodet.

 

Om det blir noe bedre, det vet vi ikke, men saken er tatt opp, og moren er blitt gjort klar over at hun bare gjør situasjonen vanskeligere for sitt eget barn. - og det er det forhåpentlig ingen mødre som vil!

[*-*]

Det var noe lignende hos oss også før, men vi tok det opp med mor og ble enige om at de voksne alltid tekstet til hverandre før man ringte. Da kunne vi feks skrive tilbake at nå passer det ikke så bra og så ble det ikke ringt da. Vi fortalte at barna ble slitne og satt ut av å leve mellom to verdener og at vi derfor ikke ønsket ringing hvis ikke barna selv ville det. Vet ikke om moren var heelt enig med oss, men hun respekterte i alle fall vårt ønske og sluttet mye å ringe uten at det var avtalt. Hvis vi så at hun ringte utenom avtale så lot vi evt være å ta telefonen til barna hadde lagt seg.

Hun hadde noen runder hvor hun sendte litt tåredryppende "savner dere"-meldinger, men de lot vi rett og slett være å lese opp for barna siden de ikke hadde mobil selv på den tiden. Vi merket også at barna før var bekymret for om mor ikke hadde det bra når de var hos oss. Vi snakket med mor om det og etter at hun bevisst gikk inn for å fortelle mye om alt det spennende hun skulle gjøre mens de var borte og alle vennene hun skulle være sammen med, så ble dette mye bedre. Det ble vel også nevnt at man kanskje ikke skulle bruke ordet "savner" så veldig mye når man snakket med ungene, verken når man dro, når de var borte eller når man så dem igjen.

Vi har et greit samarbeid med mor, og selv om hun kanskje ikke følte problemene med å ringe like sterkt som oss, så var hun lydhør for det vi syntes var vanskelig. Hun merket også etterhvert at ungene ble mye gladere av å ikke ha så mye kontakt med den andre når de var et sted. Det ene barnet hos oss ba til og med eksplisitt en periode om å ikke treffe eller snakke med den andre forelderen når hun ikke var der. Hun syntes det var bedre at overlevering av gjenglemt utstyr ol foregikk når de ikke var hjemme eller etter at de hadde lagt seg. Nå når de er blitt litt eldre igjen så syns de det ikke er så farlig om mamma stikker bortom hvis det er noe, men en periode så syntes de helt klart at det var slitsomt, sårt og forvirrende.