jeg er KNUST...hjelp..

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne..har vært sammen med mannen min i tre år. litt frem og tilbake i begynnelsen, men siste året har vært stabilt. Vi var enig om å forsøke å bli gravide i februar..og i i april var testen positiv. Men vi mistet i juni. Etter dette snakket han om når jeg ble gravid igjen så...osv. jeg tok det for gitt at det var det han ville..

hvem ville ikke gjort det??

 

men så begynte han å bli fjern her i sommer, syns han oppfører seg rart, dvs han legger seg tidlig, står opp grytidlig i helgene, tar ikke initiativ til hverken kos eller sex etc..han blir sur når jeg spør hva som er galt og sier det ikke er noe, at jeg ikke må bekymre meg så mye..bla bla bla. Han vil ikke snakke om det tydeligvis..men noe er det.

 

Men i dag toppet det seg da jeg fikk frekke svar på noen meldinger fra han. Så jeg eksploderte og sa til han hvordan jeg følte at ting lå ann.

han ble sur sa han aldri fikk sove godt og at han var trøtt og sliten..Og det var selvfølgelig min feil at han ikke får sove!!Han sover hvertfall middag fire timer om dagen i de siste ukene, noen ganger fra seks om kvelden og helt til neste morgen.

 

jeg har følt meg tidvis deppa pga SAen tidligere i sommer, og grått litt innimellom pga dette. Han hater når jeg gråter, og bruker det som argument at jeg er grinete. Han har ikke forståelse for at jeg er lei meg.

Samtidlig har jeg følt meg veldig avvist veldig lenge seksuelt, og har vært lei meg noen ganger for dette. Han har heller ikke forståelse for det. Det er sjelden de siste måndene jeg har fått en kos eller en klem uten videre.

 

Skulle sånn ønske at han kunne dra meg godt inntil seg og si han elsket meg.

 

I det siste når jeg har sagt til han at jeg er glad i han så har han gryntet tilbake at jeg ikke trenger å si det så ofte.

men jeg trenger å høre det tilbake, har sagt det til han, men han har null forståelse for det heller.

 

krangelen i dag endte med at han sa han ikke var lykkelig lenger, at det var slitsomt at jeg gråt ofte og han skjønte ikke hvorfor jeg gjorde det. Han sa han ikke visste om han ville fortsette forholdet og at han var fristet til å betale meg ut av huset og bli ferdig med det.

 

jeg er knust, han skjønner ikke at det er måten han har behandlet meg på de siste to månder og SA en i juni som gjør at jeg gråter ofte...

 

hva skal jeg gjøre?? skal jeg prøve å få han til å forstå??

vi har jo hatt det fint..og det er rart å gå fra å planlegge barn sammen og så flytte fra hverandre på bare noen mnd..skjønner ikke hva jeg har gjort galt???

 

noen som vet råd???? vær så snill gi meg noen kloke svar..

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at mannen din sliter med seg selv, er han deprimert?

 

Hvertfall så vil jeg råde deg til å gi han luft, dvs ikke "mase" om verken SA eller gråt, negativitet i sin helhet. Kanskje han føler seg trengt opp i et hjørne?

 

Jeg har i lignende situasjon, der mannen min var lik, faktisk i forbindelse med utredning av ufrivillig barnløshet, valgt å trekke meg litt bort fra han. Jeg ga han mye tid for seg selv, og jeg pratet ikke om følelser i særlig grad heller. Og jeg involverte han ikke i mine problemer, da jeg slet veldig psykisk ifbm at jeg ikke ble gravid. Det tok en tid, faktisk nesten et halvt år før han "kom tilbake". Vi bodde sammen hele tiden, men var likevel alene, det føltes hvertfall slik for meg. Jeg ga på en måte slipp på han, og han fikk kanskje litt følelsen av at jeg backet litt ut. Han kom hvertfall tilbake, og med en mer fri dame ved sin side. Jeg sluttet å mase om sex og om han var glad i meg. Spesielt det maset om han elsket meg, slet veldig på han. Så prøv å gi han luft, bli mer selvstendig og sterk. Jeg ble hvertfall min egen klippe, for å si det slik, og det vann jeg han tilbake på.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for at han har bestemt seg allerede..

og tenk om han ikke vil mer..vi har jo ikke brukt prevensjon og jeg kan faktisk være gravid. hva om han vil gå fra meg og jeg er gravid???

 

gud jeg har så mange tanker..

og bekymringer..er livredd for å miste han...

 

HI

[Anonym bruker]

Spør ham rett ut om han tenker å gå fra deg, og at du ikke vil ha et barn alene.

 

Jeg tror også han er deprimert og sliter med seg selv. Min mann sliter med seg selv, og han var sånn til meg, helt til han innrømte at han egentlig sliter veldig inni seg, og ingenting er min feil.

[Anonym bruker]

Jeg tipper han ble deprimert pga SA-en... Menn stenger følelsene inne, de er ikke like flinke til å prate om ting som vi kvinner er. Kanskje han skulle hatt noen timer hos psykolog?

[Anonym bruker]

Ville undersøkt og spionert litt var jeg deg, HI. Han høres

A) Utro ut

Deppa

[Anonym bruker]

Stikk mens du kan!

Før dere får barn

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk ikke han er utro..det har han ikke hatt anledning til..da må hun ha sneket seg inn soveromsvinduet før jeg har lagt meg om kvelden..eller så må det være på jobben hans.manneyrke..tror ikke det er realistisk å tenke det...

 

men at han kan være deppa og slite litt med seg selv er ikke usannsynlig..han har vært igjenom mye i livet sitt, alvorlig bilulykke, og andre nesten dødsulykker..vet han sliter med det innimellom..han blir mer åpen når han drikker alkohol..og har da fortalt meg at han tenker en del på det innimellom..

 

Ang. SA en så tror jeg han kanskje kan være litt deppa pga det..vet ikke..han viser det ikke..han har egentlig ikke vært der ordentlig for meg etterpå..bortsett fra han var med meg til legen da det skjedde..Han sa egentlig bare at han ikke klarte å la det gå inn på han noe særlig pga det var uvirkelig for han..det var jo ikke begynt å vise noe på meg at jeg var gravid..det er jo du som har hatt det inni deg sa han..det er ikke så lett for meg å sette meg inn i den situasjonen..

 

kvier meg til morgendagen nå ja..

sambo sover..så legger meg på sofaen i natt..

kjipt..og ensomt..huff..

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Uff, jeg ble virkelig trist av å lese dette.. (

På dine vegne..

 

Jeg er igrunn imot denne anonymknappen.

Og det står jeg for.

Men, jeg kan gjerne snakke med deg - men da må du sende meg en PM.

 

Jeg har vært gjennom mye og fra jan-april hadde jeg det akkurat slik du beskriver nå.

Når jeg skriver her inne, så tror jeg uansett at noen vil gjenkjenne meg. Jeg skriver såpass lett og åpent, ikke så vanskelig å gjenkjenne meg hvis noen kjenner meg godt nok.

Derfor vil jeg ikke skrive historien min her - vil ikke dele dette på DIB/BIM.

 

Men, jeg har snakket med flere her inne som har vært anonyme - bedt de sende en PM.

Og jeg har heller aldri sladret om folk som har åpnet seg for meg - men det er kun fordi det er gjensidig - at ingen sladrer om meg heller.

 

Som sagt: Hvis du vil snakke så skal jeg skrive til deg.

Kanskje jeg kan gi deg noen tanker i natten.

 

Og hvis ikke så sender jeg en stor klem til deg og har trua på at dette går bra.

Men, gi han avstand fra dge først og fremst.

Men det viktigste: La han lese dette eller skriv et brev til han.

DET gjør virkelig underverker!

Det gjorde det for meg - i min situasjon.

 

Masse lykke til og klem fra

[Anonym bruker]

Jeg tror heller ikke at han er utro (ikke det at jeg kjenner hen, men da hadde situasjonen vært litt anderledes, tenker jeg)... For meg som leser dette kan det kanskje virke som at den SA kanskje tok litt mer innpå han etter en stund, når han kanksje kom hjem og fikk tenkt og følt litt på dette selv... og derfor kanskje oppfører seg så fjern, mange menn synes også kanskje det er vanskelig og flaut å vise sterke følelser, av srog,fortvilelse osv. å føle det slik ettersom dere ikke var så langt på vei, det kan være mange grunner...Samboeren min var veldig dårlig på og prate om følelser før, og pleide bare og trekke seg unna,være for seg selv om det var noe... Som han sa til meg i etterkant var det utrolig deilig da jeg lot han være, og holdt meg unna.Selv om dette var veldig vanskelig for meg, og se at han hadde det vondt men heletiden prøvde og sjule det,og at jeg ikke på noen måte kunne hjelpe han, det er ikke lett, men i noen tilfeller er det bare nødvendig... Jeg tror bare du må gi han litt rom, la han komme til deg. Det var slik jeg klarte og holde på min kjære. Når han er klar kommer han til deg, og når han ser at du er der for han, og han føler seg litt trygg og ser at han kan koomme til deg så kanskje det ikke vil skje igjen, etter en hvis gang hos oss så endret egentlig veeeldig masse seg, og nå har han blitt helt åpen om alt som er...

[Gjest]

jeg tror også han er deprimert pga aborten...og støtter den til hun som sier du må være din egen klippe....gi han tid og luft...blir bare en ond sirkel å presse han nå....tror ikke du kommer noen vei med det....selv om du sikkert trenger mere omsorg enn du får fra han for øyeblikket....

 

men vil du ha et forhold med han framover må du også innse at det er endel av hans måte å aveagere på....å få være i fred mens det bearbeides....så vil det komme en fase senere hvor han klarer å snakke om det....husk at det var en sorg for han også å miste det barnet....han hadde kanskje 1000 "stille" tanker og planer om hvordan det skulle bli å bli far.....

 

høres urettferdig ut, men du må ta han som han er....hvis det er han du vil ha....folk er forskjellige....

[Anonym bruker]

meg igjen 02:14

 

Selv om det kan virke forsent nå, så er det nok ikke det, bare gjør det umiddelbart... Trekk deg unna.. Og la han være.. Kanksje dette også egentlig kan være litt deilig for deg, være litt alene... Bare tenk slik, at han elsker deg fortsatt like mye, men han trenger bare litt "space"... Jeg skjønner at det kan være veldiig vanskelig siden du er veldig masse lei deg , og sliter selv, men jeg tror nok dette er det beste... Og når tiden er inne og han har løsnet litt kan dere sette dere ned igjen og prate om alt det som har vært, og dette med og forsøke igjen med baby... Det kommer tidsnok uansett... ;-) Ønsker deg alt vel og kjempe masse lykke til... Det ordner seg nok... (selv om det virker umulig nå)...

[Anonym bruker]

takker så mye for at noen gidder å svare på innlegget mitt..leser at mange mener jeg bør gi han rom..mener dere jeg bør flytte ut en stund? kanskje reise vekk litt??

eller skal jeg holde meg hjemme og la det stå til..bare la vær å prate om følelser og ikke presse han på noen måte??

vet ikke om han hva hans beslutning men tidligere i dag vurderte han virkelig å gjøre kort prosess..hørtes ut for meg som han hadde tenkt tanken at vi skulle gå fra hverandre en stund.. vet ikke jeg..han må nå ha tenkt igjenom det siden han har sagt det..

 

hva om han ber meg flytte da??

orker ikke tanken en gang..huff...nå gråter jeg igjen..

kommer til å knekke sammen på jobb i morgen, får ikke mye søvn i natt nei..

[Anonym bruker]

HI ovenfor

[Gjest]

nei nei....du må ikke flytte ut!!!...og det er heller ikke det han vil....du må se at den reaksjonen fra han kom pga den dynamikken dere har hatt nå etter aborten....at du trenger omsorg og nærhet og han trenger rom rundt seg.....at han sa dette var bare en reaksjon på at han følte seg presset....han føler seg utilstrekkelig fordi han skjønner at han ikke kan gi deg det du trenger og det er vanskelig for deg å gi han det han trenger...

 

sånne floker som dette er ikke så enkle å rette opp på et par korte sommer måneder....og eneste måten å gjøre dette på er å tilgi hverandre fordi dere føler like mye på dette begge to....bare med forskjellig uttrykksmåte....

 

klart du blir usikker når han oppfører seg som han gjør.....men du må ikke ta han på ordet og flytte ut....dersom han er tilstrekkelig deprimert så lar han deg nemlig gjøre det....og det er jo så absolutt ikke det dere egentlig vil!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!...så det enste fornuftige du kan gjøre dersom han ikke vil åpne seg ennå er iallefall å innta vissheten om at han egentlig vil ha deg der....du må rett og slett bare finne en annen omsorgskilde....men jeg tror det som sliter mest nå er uvissheten....og den kan du garantert legge bort....fordi dette har ikke noe med hans følelser for deg å gjøre...de er de samme fortsatt selv om han ikke kan uttrykke det...

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Fikk du PM`en min?

Jeg sendte, men.. Huff maskinen låste seg så vet ikke OM den ble sendt!! (

 

 

[Anonym bruker]

alice goes nuts in wonderland..tusen takk..det hjalp kjempe mye å lese innlegget ditt...Nå er den verste natten ever over..fikk et par kjappe ord med han nå før han gikk på jobb..og det virker som du har rett..at jeg ikke trenger å forhaste meg og at det han sa i krangelen i går mest var ord..

 

skal prøve å ikke mase på han, ikke tråkke over grensene hans og bare la han få styre showet en stund..så håper jeg det hjelper..

 

jeg vet at mine bekymringer og min reaksjon på hans reaksjon plager han, så skal prøve å bare la han få fred og plass som du sier:)

 

så krysser jeg fingrene veldig for at han kommer til meg når han er klar:)

 

han var hvertfall langt i fra sint i morges før han gikk..og han forsikret om at han ikke ville jeg skulle flytte..noe mer har vi ikke snakket om ennå, håper dette er noe positivt hvertfall..

[Anonym bruker]

Vålerenga12_&_Daniel:

 

nei ingen pm her:(

 

regner med du fikk min:)

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Det er jeg som sa du måtte bli din egen klippe.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver, spesielt i det å lure på hva neste steg bør være, angsten for om han elsker deg eller ikke, og trangen til å få bekreftelser på om at alt er bra.

Det høres ut som at mannen din har en ballast å stri med, og at han ikke får utløp for den. Dermed stenger han disse følelsene inne, kanskje SA'en var det som toppet det hele? Ikke usannsynlig det. De negative følelsene han har, de finner han kanskje ikke annen årsak til annen hos deg, selv om du ikke er grobunnen for de. Jeg tenker at det er naturlig å gripe den som står seg nærmest, hver dag sammen på godt og vondt, som den som er årsakene til vanskene. Derfor ser han kanskje på deg som den som er "i veien", noe som det ikke er. Problemene hans ligger nok i noe ganske annet, så derfor er det han som trenger hjelp. Slik var det hos oss, så selv om mannen min ga meg min livs krise, og brøt nærmest meg helt ned, var det jeg som måtte hjelpe han. For han var helt fastlåst og deppa. Jeg måtte nærmest forstå han ihjel, gi han mye sympati og bekreftelser. Jeg selv var fullstendig knekt, men sa og ga ingenting til han. Jeg backet ut, ga han frisoner så det holdt. Jeg gikk til psykolog, og alene til familievernkontoret for å få hjelp utenfra. Og jeg ble min egen klippe - det har jeg hatt nå de siste 4 årene med han, på godt og vondt...

[Gjest]

så bra...skal se reaksjonen hans i går rett og slett var verkebyllen som brast...lykke til uansett....han vil ha deg!!

[Anonym bruker]

Høres ut som dette er han sin måte og sørge på. I sorg perioder ser man ofte at par går fra hverandre pga de takler sorgen forskjellig og sklir lengere og lengere fra hverandre. Men man ser også at noen par kan komme styrket ut av slike sorgprosesser. Jeg ville anbefalt han å gå i terapi.