Gå til innhold

Hvor ofte snakker dere med barna når de er hos den andre forelderen?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Og hvor gamle er barna?

 

Jeg er opptatt av å finne en gylden middelvei. Har ikke lyst å snakke for lite, men ikke lyst å "henge" på telefonen, heller.

 

Min gutt er 2,5, så han kan jo ikke ringe selv heller.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Barnet ditt er mindre enn mine stebarn var da jeg møtte dem, men vi har alltid praktisert at vi ikke ringer dersom ikke barna selv etterspør det. Vi har 50/50, men jeg tenker at det kanskje kan funke på samme måte hvis man har barn som er på samvær med den andre forelderen (er man samværsforelder og sees sjelden så må man selvfølgelig ta initiativet til å holde kontakten på en annen måte).

 

Vår erfaring, både hos oss og hos moren til barna, er at ungene trives best når de får være i ro der de er og ikke stadig bli påminnet om at de kanskje egentlig også skulle vært et annet sted.Da barna var mindre hendte det at de hadde lyst til å snakke med den andre forelderen en eller to ganger i uka, men noen ganger nevnte de det ikke i det hele tatt. Vi har alltid pleid å gjøre det sånn at vi voksne tekster hverandre og avtaler om det er ok å ringe til den andre forelderen, om det passer. I starten var det også kanskje sånn at mor hadde lyst til å ringe barna når de var hos oss, mens ungene var helt opplukt av det de holdt på med og hadde det veldig fint og det ble egentlig ikke så veldig vellykket for noen at hun ringte akkurat da.

 

Etter at barna hos oss ble 8-10 år ringer de i praksis aldri til det andre hjemmet lenger med mindre det er noe spesielt som må ordnes. I feriene kan de godt være borte fra det ene hjemmet i tre uker uten at de har noe behov for å ringe. De er veldig fornøyde med det og er glade og harmoniske. men de tåler selvfølgelig lenger strekk fordi de er vant til å bo like mye i begge hjem.

 

Jeg tror likevel det kan fungere på litt samme måte selv om barna er mindre og er på samvær. Det er samme mekanismene som om man har barnevakt, er i barnehagen eller er på leirskole når man blir større, man savner ofte ikke foreldrene før man blir minnet på dem. I ferien har jeg vært sammen med flere barn som har praktisert litt ulike ringetradisjoner. Noen barn hadde en mor som ringte og sendte melding stadig vekk, dette så ut til å stresse barna mer enn noe annet. Og så hadde vi noen venner med barn på din alder som aldri ringte når barna var hos faren sin, det fungerte også helt fint. Men det er jo ikke snakk om lange perioder da, bare helger og langhelger. Er det uker det er snakk om så tror jeg at jeg ville avtalt et fast klokkeslett en dag eller to i uka og så begrenset ringinga til det. Da har på en måte barnet noe fast og forholde seg til. Jjeg ville iallfall respektert den andre familiens ønsker i forhold til å ringe, de er sammen med barnet og føler best om barnet blir mer eller mindre harmonisk av telefoner fra den andre forelderen.

Skrevet

Min stesønn var 2,5 år da vi ble sammen. I den perioden var han ca 50/50 hos mor og far. Han har aldri vært vant til å ringe den andre foreldren og aldri spurt om det heller.

 

Vi har ringt en gang når han var hos oss, men da var han vel en drøyt 3,5 år og hadde sovet første natta uten å tisse seg ut. Da måtte vi ringe mamma og fortelle.

 

Da han var 4 år flyttet vi lenger unna slik at han var hos oss kun på langhelger fra torsdag ettermiddag til søndag, 3 helger i måneden.

Da begynte vi og med 3ukers ferie sammenhengende hos oss, jeg tror mor kanskje har ringt en gang i løpet av de ukene hver sommer.

 

Min opplevelse er at når han er hos pappa så tenker han liksom ikke over at livet hjemme hos mamma går videre. Var hos oss nå i 3 uker og nevnte hverken mor eller søsken med ett ord. Og det er ikke fordi at det ikke er et tema hjemme hos oss, hvis vi spør så trekker han bare på skuldrene.

 

Mor og far har kontakt via sms eller tlf om det er noe, uavhengig av hvor han er. Men siden gutten ikke ber om å ringe, så ser vi ikke noe grunn til å 'minne' ham på hva han går glipp av hos den andre familien sin. Derfor snakker vi heller ikke noe om hva vi gjorde den julaften han ikke var hos oss hvis du skjønner hva jeg mener. Da ser vi at han blir utilpass med en gang.

 

Ikke enkelt dette. Jeg tror fort det er foreldrene som har behov for kontakten med barna, ikke barna som har behov for kontakt med foreldrene.

Skrevet

Enig Tåkeluren!

Den ene jenta hos oss sa en gang vi hadde forandret noe i huset da de ikke var her, at hun syntes det var så rart å tenke på at dette skjedde ting når de var borte. Hun så liksom mest for seg at alt hos oss var i frys til de kom tilbake, at vi egentlig ikke levde uten dem:)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...