Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #1 Skrevet 6. august 2008 Jeg er gravid, begynner å være litt på vei, synes ikke på meg enda, men det vil det nok snart gjøre... Samboern min stakk fra oss (har et barn til) da jeg var 11 uker på veg, men jeg valgte å beholde. Akkurat nå sitter jeg bare hjemme og skammer meg. Skammer meg over å være mislykket, over å ikke være "noe å samle på", over å være gravid og alenemor... skammer meg over alt. Har begynt å tenke på at jeg er en skam for familie og venner. Har tenkt å holde meg hjemme så mye som mulig, slik at ingen ser meg stor og gravid og springer rundt og slarver. Bryr ikke meg hva de sier, men tenker på mine venner og familie. Har tenkt å snakke med venninnene mine snart... fortelle dem alt. Fortelle dem at jeg skjønner det godt om de ikke vil ha noe mer med meg og gjøre. Håper de fremdeles vil være venninnene mine... Men jeg føler jeg må godta det om de synes det blir for flaut også... Og midt oppe i disse tankene, så tenker jeg: jeg er GAL! Ingen tenker på denne måten, sånn er det ikke idag. Det er ikke noe som heter å "leve i skammen" lenger. Men, jeg klarer ikke overbevise meg selv om at dette er sant... Hva ville dere gjort om ei av deres venninner var i min situasjon? (og dere var gifte og levde det lykkelige liv med barn og hus og bil osv...) Ville dere forstått meg? Jeg ønsker å beholde vennene mine, men har full forståelse for at de ikke vil ha noe mer med meg og gjøre dersom det skulle bli utfallet...
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #2 Skrevet 6. august 2008 Klart jeg ville forstått deg! Ville prøvd så godt jeg kunne å støtte deg i den vanskelige situasjonen og prøvd å stille opp for deg 100% (så godt det lar seg gjøre med barn). Ville nok også vært glad for at du ble kvitt han, da du helt sikkert har det bedre nå enn med den "dusten" som forlot deg
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #3 Skrevet 6. august 2008 jeg er en som deg;)Og mine venner er supre..ser ikke på noen som helst måte ned på meg,men støtter meg og syns jeg er kjempeflink!Samboeren har reist fra deg,du kommer til å få masse medfølelse du skal du se;)Du må ikke tenke sånn!! Tenk positive tanker,bruk positive ord,gjør positive handlinger og det positive gror;P
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #4 Skrevet 6. august 2008 Jeg ville hvertfall ikke tenkt stygt om det forde om du er alene og gravid. Og kjente jeg deg eller var venninden din ville jeg hvertfall ikke forlatt deg. Finnes det noen grunn til at de skal gjøre det da, gjør folk faktisk dette lengre? Men når jeg begynner å tenke over dette nå, jeg mistet endel selv, har mannen enda da, men mistet faktisk alle de mannlige vennene mine etter at jeg fikk barn. Hørte i ettertid at de da anså meg som uoppnåelig, og at det da ikke var vits i å henge med meg mer. Er det mulig, "venner" liksom.
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #5 Skrevet 6. august 2008 Huff, jeg får helt vondt av deg når jeg leser innlegget ditt. Du har jo ingen selvtillit igjen. Er dine venner ekte venner, så stiller de opp for deg og nekter deg å være alene. Det hadde i allefall jeg gjort om jeg var din venn. De som svikter deg, er uansett ikke gode venner og ingenting å spare på! Jeg tror kanskje jeg ville råde deg til å snakke med legen din om dette også jeg, kanskje du har behov for litt poff. hjelp? Du har jo ingen selvtillit igjen og det er trist å lese. Synes du har behov for en skikkelig vennekveld jeg, med masse gode ord og gode klemmer! Lykke til! God klem fra meg
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #6 Skrevet 6. august 2008 Ja, er det jeg også forstår - innerst inne. Men jeg klarer ikke skyve fra meg disse tankene..:/ En annen ting som kanskje er med og forsterker denne følelsen, er at jeg daglig får servert historien som eksen forteller alle andre.. Og den historia er ikke at han stakk fra meg gravid... men at jeg har hivd ham ut, sagt at jeg ville leve singellivet med fest og moro osv... det er jo bare tøv. Han dro til mora si på besøk en kveld, og kom aldri tilbake...:/ 2 dager senere ringte mora hans og fortalte at han bodde der, og at hun hadde skaffet han en ny bolig som han snart fikk... Hører med til historien at han prøvde å få meg til å ta abort, så det var nok største grunnen til at han dro, pga at jeg var i tvil når det gjaldt denne aborten... Føler meg som dritt akkurat nå... vanskelig det med positive tanker. Men alt ordner seg nok;) HI
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #7 Skrevet 6. august 2008 Vennene mine er kjempegreie:) Ikke noe i veien med det. Men jeg er så redd de skal fortsette å være sammen med meg bare pga at det "forventes" av dem. Vil gi de en sjanse til å bare kutte meg ut nå, uten at de skal føle at de har gjort noe galt for det... jeg forstår dem 100%. Jeg har prøvd og invitert hjem et par av venninnene mine (en av gangen) i det siste, men alle er jo så opptatt... Føler at jeg trenger å fortelle dette til noen annen enn familien også... har vært alene i 1 mnd snart, og ikke hatt et eneste besøk... har sendt meldinger til mine to nærmeste venninner flere ganger, og bedt de på film, mat osv... men de har aldri tid til å komme. De kom alltid minst en gang i uka før begge to, så det er ikke det. Men akkurat nå da jeg trenger dem, så er de opptatt med jobb osv hele tiden... den ene av de reiste på ferie i går... HI
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #8 Skrevet 6. august 2008 Lege? Nei, det tør jeg ikke... Livredd for å få noe psykisk lidelse -diagnose, redd eksen kan bruke det mot meg for å få barna... han ble helt sinnsyk da han oppdaget hvor mye han måtte betale i bidrag. Først ville han absolutt ikke ha barnet vårt annet enn en overnatting i mnd. Men da han oppdaget hva bidraget ble,ble han rasende og gav meg klar beskjed om at han kom til og gå til sak og få hele omsorgen slik at jeg måtte betale ham i stedet. For foreldrene hans hadde sagt de kunne ta barnet (han gidder ikke selv, har aldri stilt opp). Men jeg klarer ikke tanken på at barna mine må bo hos foreldrene hans... de drikker MYE og OFTE. Eksen har hatt en oppvekst preget av dette også, og var før veldig opptatt av at hans barn skulle få en god oppvekst. Noe han ikke fikk. Plutselig, for en stund siden snudde han helt: han sier plutselig at han hadde verdens beste barndom, og at ingen har vondt av å se foreldrene fulle av og til osv... helt syke meninger. Tror dette har noe med at moren hans fikk kreft (overlevde og er frisk nå), og han fikk sympati for dem... vet ikke... han har alltid før snakket om barndommen sin som noe grusomt, noe ingen skal behøve å oppleve. Men nå er plutselig disse to middelaldra periodedrankerne god nok til å ta vare på hans barn... Jeg er fortvilet... HI
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #9 Skrevet 6. august 2008 Jammen kjære, det er klart jeg hadde forstått deg! Og jeg hadde gjort alt for å hjelpe deg! Du trenger ikke leve i en skam. Hvilken skam?? Hva galt har du gjort?????!?!?!?!?!?!?!?!?!? Nei, vær stolt over deg selv du. Er det noe jeg ser opp til så er det alenemødre!!!!!!
mamma til 2 små:=) Skrevet 6. august 2008 #10 Skrevet 6. august 2008 Jeg hadde aldri tenkt tanken på at jeg var en skam for verken familie eller venner...venner er der for å støtte deg igjennom tykt og tynt! Hadde du vert mi vennine hadde jeg lagt armene mine rundt deg og sagt at jeg skal være der pga jeg er glad i deg og ikke fasaden din!!
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #12 Skrevet 6. august 2008 Hvis dine venninner ikke vil være venner med deg mer fordi du er alenemor, da er de ikke noe å samle på!! Men jeg tror nok de vil støtte deg. Og det er da ikke uvanlig å være alenemor til to!!!
Anonym bruker Skrevet 6. august 2008 #13 Skrevet 6. august 2008 Det jeg føler jeg har gjort galr, er å bli gravid med denne mannen som jeg burde unngått å bli gravid med... Graviditeten var uplanlagt, var vel litt uforsiktige..:/ Men når det først var skjedd, greide ikke jeg å avslutte det:( Og jeg gleder meg til å møte det nye barnet mitt:) Men akkurat nå er jeg redd, flau og sliten..:/ Jeg tenker alle kommer til å si: "hvorfor ble du gravid med han da? Du burde jo visst bedre etter første gang" (han var ikke til særlig hjelp, men det tok seg litt opp etter hvert... Så jeg venter meg kanskje litt holdninger på at jeg kan takke meg selv for denne situasjonen jeg er i..:/
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå