Er du fortsatt forelsket i mannen din?

[~~DoraDora~~]

Sånn skikkelig forelsket mener jeg....

 

Når dabbet det evt av?

 

 

Og hvor lenge har dere vært sammen?

 

 

Jeg har vært gift i 5 år nå, og vi kom sammen for 7 år siden. Vi har tre tette småbarn som krever mye av oss. Men vi er fortsatt forelsket, og vi har det helt topp sammen. Jeg får fortsatt sommerfugler i magen når han tar på meg. Vi har en fantastisk kjemi, og er bestevenner. Vi kan snakke om alt, og vi er likeverdige i forholdet. Det samme gjelder ting som husvask, klesvask, barna osv. Vi gjør det likt.

 

Grunnen til at jeg lurer på dette, er at jeg stadig leser i media at småbarnsforeldre ofte sliter mye i forholdet. At de må kjempe seg gjennom de kritiske småbarnsårene med mas, krav og stress. Synes det er litt rart, for vi opplever disse årene som kos og samhold. Men nøkkelen er vel kansje at en passer på å være to om alt, slik at den ene ikke står alene med alt.

[blond]

Korte perioder om gangen kjenner jeg forelskelsen bruser, kan bli sjenert overfor han. Skikkelig forelsket er jeg ikke lenger, men var det et drøyt halvår i perioden vi ble sammen. Deretter krevde hverdagen mer og mer av oss og forelskelsen mildnet. Vi har vært sammen snart 10 år!

 

Statestikk viser at det er færre brudd hos par med tre barn og mer. Dessuten er det mange forhold som er med på å avgjøre om et forhold holder eller hvordan man har det i et forhold. At man har noenlunne like verdier er et forhold.

 

Utrolig bra at dere har så godt forhold! Jeg tror det er lurt å reflektere over hva som fungerer og hva man setter pris på hos hverandre og i forholdet. Økt bevissthet kan ofte ha en styrkende effekt på forhold.

[Fru HottenTott♥♥]

Ja, jeg er fortsatt forelsket i min mann/kjæreste. Vi ha vært sammen i 5,5 år. Og nå som han er borte, gleder jeg meg stort til han kommer hjem. Dem kommer hjem om ikke altfor lenge - kjenner sommerfuglene i magen. Han er min bestevenn, og han får meg til å le av de mest tåpeligste ting.. )

Men jeg kan også fint innrømme at vi har våre perioder, der vi langt ifra er gode venner - og hvor jeg ønsker han dit pepperen gror. Men når dette forsvinner, så kan jeg ikke tenke meg et liv uten han.

[Mille**]

Vi har vært sammen i snart 12 år nå, fikk barn etter bare 18 mnd sammen og forholdet har gått litt opp og ned, spesielt de første årene. Aldri sånn at vi sluttet å elske hverandre, men.....ja...litt opp og ned.

 

Akkurat nå kjenner jeg at jeg nesten har blitt forelsket i han på nytt, ser alle de gode kvalitetene han har og har fått virkelig fått øynene opp for en fantastisk mann han er. For det er han, jeg vet jeg er heldig. )

 

Men forelskelsen nå kan ikke sammenlignes med den forelskelsen jeg kjente i startet av forholdet, da var følelsen kriblende, spennende, forventningfull, litt skummel. Nå er det en mer moden forelskelse, hvor jeg kjenner at jeg er kjempestolt over å kalle han min mann, jeg tar meg i å tenke "tenk at han er MIN mann, jeg vil aldri gi slipp på han". Det føles trygt og godt, ikke usikkert sånn som det ofte gjør i starten av et forhold. Jeg vet hvor jeg har han og omvendt. Men heldigvis kan han fortsatt sende med et blikk som gjør meg mo i knærne, sånn som han gjorde i starten. )

[Lykkeligmammatiltre]

Forelskelsen varer vel den første tiden, så går det over til at man elsker hverandre, det er det jeg gjør, elsker mannen min og vil ikke være sammen med noen andre enn han! Vi har vært sammen i 5,5 år nå og gift i 4 av dem! Disse årene har gått så fort! Vi har det godt sammen, men krangler jo også, vi deler også på ting som skal gjøres i hjemmet og med datteren vår, så jeg syns vi har det veldig bra sammen!

[metaMORfose]

Jeg er fremdeles veldig betatt av mannen min, og ofte så kommer den forelskelsesfølelsen snikende. Han kan se på meg med et spesielt blikk, og jeg smelter.

Han har det likedan.

 

Vi har det morsomt sammen, ler mye og har det gøy. Like verdier og likeverdige på alle måter. Vi er også hverandres bestevenner, selv om vi har andre både felles venner, og hver våre. Det har vært tøffe tak rundt oss, men vi har en sterk fellesskapsfølelse og et bånd mellom oss som gjør at vi trekker mot hverandre i kriser. Konfliktsky er vi ikke og tar ting fortløpende når de oppstår.

 

Å sette av tid til hverandre er essensielt. Det første, kanskje nesten de to første årene med fosterbarn torde vi liksom ikke å sette av tid til bare oss. Men så skjønner vi jo at det er en god investering også for barna. De koser seg med øvrig familie og venner.

 

Nå kjenner jeg at jeg savner mannen min og barna. Det er ikke noe moro å være på sykehus.

[ungdomsmor]

ja men ikke på samme måte som tidligere....vært sammen i 9 år

[Gjest trønder25århar1avhver06og08:)]

Veldi =)

[lillebror er " forsinket"]

ja, det er jeg. Noen dager mer enn andre :-)

[Gjest]

Ikke irrasjonell forelsket i ordets rette forstand, men jeg kan se på ham og kjenne dyp lykke inni meg.

[Gjest]

Vi har vert sammen i 10 år i år og er gift på 9. året.

[h@ppy elsker høstfargene :)]

Ja, veldig mye:)))