Alle dere som er pedagogisk riktig...

[Anonym bruker]

Gjør dere virkelig det som skrives i innleggene...??? Leste artikkelen om knipsing på fingrene. Det er lett å skrive at vi gjør sånn og sånn, men dere som sier at dere ALDRI ville knipse barnet deres på fingrene, kan du med hånda på hjertet si at det ALDRI har forekommet?

 

Jeg er veldig imot dette med å knipse barn, men jeg må faktisk innrømme at jeg havnet der en dag. Og det har jeg verdens svarteste samvittighet for... Men, det er veldig lett å bruke et ord som aldri.

[Gjest -<<-]

Selvsagt har det ikke forekommet. Jeg har ikke for vane å utøve vold mot verken voksne eller unger. Og jeg synes det er en så underlig ide å knipse barna sine på hendene at det neppe hadde falt meg inn som et reaksjonsalternativ samme hvor rasende jeg måtte være.

 

[Anonym bruker]

Knipsing,nei. Men har tatt gutten min så hardt i armen en gang,at han fikk et lite blåmerke.Jeg ble skikkelig sinna på han,og mista kontrollen et øyeblikk. Angrer veldig veldig mye,har aldri gjort det igjen.

 

 

Tøft og ærlig av deg å starte denne tråden. Godt å se at ikke alle er så perfekte hele tida.

 

[Supermamma...eh...vel..]

Jeg vil aldri knipse barna mine på fingrene. Synes det høres helt merkelig ut å gjøre det. Søsteren min ga barna sine en "dask på lanken" da de var små, og etter å ha gjort det én gang holdt det med det. De lærte visstnok av det. Allikevel kommer jeg aldri til å gjøre det samme. Det strider i mot mine prinsipper. Søsteren min sier at hun synes at jeg er veldig tålmodig med sønnen min, og at hun hadde gitt han et dask når jeg snakker "pedagogisk" med han i stedet. Men så har jeg aldri blitt dasket selv heller og synes ikke noe om at andre gjør det. (hun har nok heller aldri det)

 

I dag var jeg (uten barna) i en matbutikk på et kjøpesenter. Jeg så to barn som begge satt/stod i handlevognen som moren trillet. Gutten var ca 3 år og datteren kan ha vært ca 2 år. Han stod og hylte noe. Husker ikke hva, men sånn som en treåring kan finne på å gjøre. Jeg husker at jeg tenkte at jeg var glad det ikke var meg som hadde med meg barna på tur i handlevognen. Jeg lurte litt på hva moren kom til å si til han; om hun kom til å kjefte på han høylydt eller om hun kom til å ta den rolige pedagogiske varianten. Vel, det hun gjorde var at hun snakket lavt til han mens hun dro han i øret! Det varte vel i et par sekunder og gutten holdt helt kjeft. Det var vel effektivt der og da, men lærer han virkelig noe av det? Klarer han å få med seg hva han gjør galt eller blir alt fokus på smerten og nedverdigelsen ved å bli dratt i øret? Jeg tror det er det siste, og det blir litt det samme som å skrike til barna sine som også er diskutert her i dette forumet.

 

Det nærmeste jeg har kommet å gjøre noe fysisk med sønnen min er å bære han med meg mens han stritter i mot (er en stund siden sist da han har blitt eldre og er lettere å få med hvis han blir forberedt på hva vi skal). Og én gang holdt jeg han i armene og ristet han én gang for å prøve å oppnå kontakt med han da han slo seg helt vrang og hadde tøyd min tålmodighet litt for langt. Dette gjorde ikke vondt for han, men jeg oppnådde heller ingenting ved å gjøre det, og skal aldri gjøre det igjen, da det gikk opp for meg at jeg faktisk gjorde noe som jeg ikke synes passer seg i den oppdragelsen jeg har lyst til å lære min barn.

[Solskinnsjenta]

Nå har ikke ett-åringene mine vært i en situasjon der det har vært nødvendig med hard irrettesettelse, men vold i form av knipsing, dasking e.l. kunne ikke falle meg inn! Det er handlinger som ikke inngår i min reaksjonshverdag (det var et rart ord, men det passet).

 

Jesper Juul sier (fritt sitert): Hvis du vil ha lydige barn som gjør alt du ber dem om, skal du slå dem.

Hvis du vil ha trygge, selvstendige barn som respekterer deg, skal du kommunisere med dom og vise dem respekt.

 

Dette sitatet liker jeg godt, for det er så riktig.

 

Jeg liker ikke å drepe insekter engang, og det kunne ikke falle meg inn å gjøre barna mine vondt med vilje.

[mor_til_2_84]

Jeg straffer verken familie, venner, kollegaer eller ukjente fysisk, så hvorfor skulle jeg gjøre det med barna mine?

Her i huset er det nulltolleranse for fysisk straff, både av voksne, barn og hund. Skjønner ikke hva jeg skulle få ut av å gjøre noe sånt med sønnen min. Det eneste jeg hadde oppnådd var å få dårlig samvittighet, og at sønnen min ble utrygg på meg.

[Anonym bruker]

Knipsing KAN ha noe for seg. Dersom du og mannen din er enige, så bruk det på svigermor om hun blander seg for meget/rører ting hun ikke har noe med.

[Anonym bruker]

Hahahaha! Ler så jeg griner! På tide å legge seg!

[mor_til_2_84]

hi hi hi, ja, i slike tilfeller er jo knipsing genialt. Skal huske på det neste gang svigers er innom.

[Trojan Horse]

Alle dere som er så skinnhellige, må jo ha super-veloppdragne og harmoniske barn, siden dere ALDRI tråkker feil i barneoppdragelsen. Skulle ønske jeg var like perfekt som dere! Nei, jeg er IKKE for fysisk avstraffelse av barn - og ja, min unge er både god og trygg - selv om det hender jeg gjør noe feil, som å ta lhan for hardt i armen-eller kjefte unødvendig, heve stemmen ,og må be fire-åringen om unnskyldning....

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

skal ærlig innrømme at jeg knipsa eldstemann 2 ganger da han var liten, men skjønte heldigvisk kjapt at det var helt feil måte å oppdra han på (å de som kom etter)

 

tar heller bort det de ikke kan la være el tar barnet bort fra situasjonen.. funker mye bedre, åsså slipper man den ekle dårlige samvittigheten etterpå..

 

 

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

hehe må nok få med at jeg er ingen pedagogisk riktig forelder heller!!

 

kjefter, stresser, å er alt for sliten innimellom til å orke å gjøre alle disse "pedagogiske riktige" tingene med de..

 

meeeen.. det skal jeg ha, de vet 100% at mamma elsker dem:)) vi koser og prater masse:))

[Gjest]

Selvsagt ikke! Har ikke noe med "pedagogisk riktig" å gjøre, men man bruker ikke fysisk avstraffelse og tror man lærer ungen noe. Da har man tapt da...

[Anonym bruker]

Etter å ha lest denne tråden sitter jeg igjen med et spm;

 

når er det at barna blir så 'intense' at knipsing er eneste utvei..?

Er det når de blir et par år? Jeg tenker at når barnet er et par år,

så har de vel såpass god språkfortåelse at man i utgangspunktet

bør kunne klare seg med rettledende kommunikasjon?

Jeg har en på 1 år selv og det har til dags dato aldri vært nødvendig

å knipse henne eller gjøre andre ting mot henne fysisk for å få

henne til å forstå hva som er lov/ikke lov.

 

Så jeg bare lurer.. når er det denne knipsingen forekommer?

 

Signerer anonym i fare for å ha tråkket i salaten!

 

[Gjest]

Hehe, har du ikke hatt unger i trassen enda så bør du i allefall vente med å uttale deg til den er forbi (sånn rundt 16 års alderen). Da vil du fort se de situasjonene der du kunne tenke deg barnet bortadoptert et lite øyeblikk.

[Anonym bruker]

Helt enig med dere aller fleste her inne...

Det bør finnes bedre alternativerløsninger for slikt...

Det å bruke såkalte "straffemetoder" er uheldig!

 

 

Barnet vil ikke lære at han/hun har gjort noe galt...

Barnet vil lære at dette er greit fordi mor og far gjør det....

og siden dette gjøres tar barnet etter sine største forbilder!

 

 

 

[Gjest Antarctica]

Det er ikke et nederlag å gjøre "feil" i verste blodtåka en gang. Men det er et nederlag og en total fallitterklæring å LEGGE opp til at knipsing eller annen vold er den faste metoden man jobber etter.

 

Jeg har ofte måttet be om unnskyldning, og vært rimelig ydmyk etter mine egne tabber, og det syns jeg er greit.Foreldre som tabber seg ut lærer ungene at ingen er ufeilbarlige.

 

 

Men foreldre som bruker andres smerte for å beholde kontroll, lærer ungene at det er den sterkeste som bestemmer, at man kan gjøre andre vondt uten å måtte gjøre opp for seg etterpå, at det er effektivt å tyrannisere de små (f eks søsken...) og så videre.

 

Jeg vil ikke si "skam deg" til dem som mister huet når det går som verst. Men jeg vil si "skam deg" til dem som ikke anerkjenner barnets kropp som dets ukrenkelige eiendom. Selv en ettåring har rett til å eie sin kropp.

[Anonym bruker]

men det jeg lurer på når jeg leser noen av disse innleggene: Har dere aldri blitt så redd at dere har tatt tak i ungen eller dasket dem på armen når dere ser at de er på vei til ta på en varm ovn, på vei ut i vegen med masse bilder, fått tak i en saks og er på vei til å klippe seg i øret fordi de vil så gjerne klippe sitt eget hår?? Jeg mener også, som alle andre mødre, at vold ikke avler til god oppdragelse, men man må da få lov til å bli skremt og ta tak i ungen? Og jeg tror de lærer et og annet når mor hugger tak like før de hopper ned fra rekkverk o.l og skriker "Herregud unge, er du spinnvill?!" Å knipse en finger som er på vei til å dra ned duken vil ikke føre til noe annet enn at ungen ser stygt på deg eller blir redd, men å prøve å kommunisere pedagogisk idet ungen vil løpe ut i vegen har vel sånn ca like lite for seg??

[Mandalas]

Jeg har ikke knipset noen av mine barn. Derimot har jeg gjort annet som jeg ikke er stolt av. Blant annet dyttet litt hardt ned i sengen, dyttet inn i bilen. Når det blir litt for hardt "uten mening". Jeg kan bli grusomt sint på eldste barnet, men har aldri avsiktlig knipset, slått etc.

[Amaliya]

Pashla, jeg må bare si meg helt enig med deg.