Venninnedilemma, det største sviket?

[Vilhaentil!]

Min besteveninne gjennom alle år har virkelig sviktet meg føler jeg, og nå er foholdet vårt blitt helt rart... eg har veldig få gode nære venninner og egentlig ingen å miste...

 

Jeg føler meg så sviktet, selv 3 år etter.

Først litt om vårt fohold, vi har alltid vært bestevenniner (med unntak av 2-3 år i tenårene. Vi er døpt sammen, konfirmert sammen og hun varmin forlover når vi giftet oss. Det var så trygt å godt å ha en sånn nær venninne som man kunne snakke om alt med.

 

Så ble jeg gravid, vi tråkket ikke akkurat ned dørene hos hverandre, men pratet mye på tlf. Jeg oppfattet aldri at noe var annerledes. Så når fødselen startet i uke 22 var hun den første jeg ringte til etter mannen min og mamma, så klart:) Hun var på besøk hos en venninne og hadde ikke tid til å prate. Syns det var litt sårt, men tenkte ikke noe videre over det. Var helt overbevist at hun kom til å ta kontakt så snart hun kom hjem. Dagene gikk på sykehus (de stoppet fødsel, men det så ikke så lovende ut) og jeg hørte ingenting. Tenkte at hun kan jo ikke skjønt alvoret, at jeg kom til å miste gullungen, så jeg ringte henne en gang til. Hun var veldig sånn "det går så fint vettu" selv om det var lite sjans at dette skulle gå bra, føltes som hun bagatelliserte det, selv om hun nok ikke mente det sånn. Hun ringte meg aldri denne perioden for å høre hvordan det stod til, det føltes som det største sviket at hun ikke var der for meg. Jeg spurte også om hun ville komme på besøk, kjedet meg fryktelig der jeg lå sengeliggende mange dager, men hun sa hun trodde ikke hun fikk tid. Det fikk hun tydligvis ikke heller... Til slutt gikk det galt, barnet vårt ble født etter nesten 2 uker. Hun døde under fødsel. Da orket jeg ikke ta kontakt med noen, så de som ikke tok kontakt selv visste heller ikke hva som var skjedd. Så også min bestevenninne. Så, dagen etter begravelsen fikk jeg melding fra min bestevenninne: gratulerer med bryllupsdagen! Jeg knakk helt sammen, vi hadde jo snakket sammen for mindre enn en uke siden og da fikk hun vite at barnet nok ikke kom til å klare seg, også sender hun bare en sånn mld. Hvorfor ikke ta kontakt og høre om hvordan det går, ikke bare sende en gratulasjonsmelding? Hvorfor lurte hun ikke på hvordan de gikk med meg? Så da måtte jeg jo ringe henne følte jeg, kunne jo ikke bare svare takk. Det er den jævligste telefonen jeg har tatt, skulle liksom fortelle at jeg hadde mistet barnet sitt til en jeg følte ga fullstendig F i hvordan jeg hadde det:( Husker ikke helt hva hun sa, men det var noe sånn som "oi, føler jeg har vært der lite for deg i det siste." Jeg klarte ikke å si noenting. Etterpå? Ikke en jævla telefon for å høre hvordan jeg hadde det, ikke en blomsterkvast engang, ingenting!!

Heldigvis var det andre som brydde seg og tok kontakt, men det er ikke det samme helt, jeg hadde/har bare en bestevenninne og hun ga brydde seg ikke føltes det som. Sånn bare fortsatte det, jeg ble fort gravid igjen, det var jo ett veldig tøfft sv.skap, og jeg ble skadet under fødsel og barnet var prematurt. Jeg ble veldig syk (spinalhodepine) og lå over 2 mnd på sykehus tilsammens. I løpet av disse mnd hverken ringte hun eller kom på besøk, grunnen til at hun visste dette var at jeg rinte henne av og til. Hehe, ville liksom ikke gi opp håpet om at hun brydde seg litt. Sønnen min så hun først når han var 4 mnd, da hadde hun med seg en venninne, hallo liksom, er det normalt å ikke ville se sønnen til bestevenninen før det...?

 

I ettertid så tenker jeg at hun må jo ha vært sur eller noe, det er liksom eneste forklaringen jeg finner på denne oppførselen. Skjønner i tilfelle ikke hvorfor, men kansje at hun syns jeg kom for lite på besøk i den nye leiligheten hennes... Syns allikevel ikke det er noen unnskyldning, hadde kastet alt jeg hadde i nevene for å være der for henne i en sånn situasjon..

Nå er naturlig nok forholdet helt sært, hun tar like lite kontakt som før, og det har jo jeg også begynt med. Og jeg prater aldri om ting som virkelig betyr noe lenger, det er bare pjatt liksom. Men jeg savner min bestevenninne så veldig. Vil at ting skal være som før, men det er vanskelig, for man vil jo gjerne kunne regne med venner når man virkelig trenger dem.. Hva skal jeg gjøre? Sånn som jeg ser det er det 3 muligheter...

 

1. Ta det opp med henne. (syns det er veldig vanskelig, det er gått lang tid, dessuten ser jeg for meg det blir veldig ubehagelig)

2. Droppe hele dama som venninne.

3. Late som det ikke har skjedd, og fortsette vårt intetsigende forhold.

 

Vil gjerne har innspill på dette. Nå man opplever kriser så blir man veldig var på hvordan de rundt en er, kansje har mine forventninger vært altfor høye? Hva hadde dere gjort?

[Pysa]

Så leit som det enn er, - så ta et hint.

 

 

[Gjest]

Høres ikke ut som en venninne verdt å beholde. Hvis du fortsetter det vennskapet vil du nok bare bli skuffet gang på gang.

[Vilhaentil!]

Om så er, hvorfor ringer hun da ennå? Hvorfor vil hun ikke være tilstede for meg, men ringer da allikevel av og til? Dessuten er det ikke så enkelt, jeg lurer jo i så fall på hvorfor hun ditcha meg. Ingenting har skjedd så jeg har fått med meg som skulle sette vårt vennskap i fare. Kun 2 år før var hun jo da også forloveren min og holdt en flott tale om hvor fantastisk venninne jeg var..

[Vilhaentil!]

Ja dette har jeg kommet fram til selv mange ganger, men har vist seg vanskelig å gjennomføre. Jeg er veldig gla i henne, og det er fælt og bare legge lokk på ett 25 år gammelt vennskap. Men, nå blir nok aldri vennskapet aldri igjen det jeg vil det skal være så det hadde nok vært for det beste Skjønner ikke hvorfor jeg har så utrolig vanskelig for å "let it go". Hadde aldri trodd dette skulle plage meg 3 år etter, men det gjør det altså!! Det kom som ett sjokk at hun ikke var det når jeg trengte henne mest..

[Pysa]

Ho syns vel det er vanskelig, ho også, selv om ho kanskje har mest lyst til å "ditche" deg.

 

Har selv ei venninne jeg ringer mest fordi jeg føler jeg må, ikke fordi jeg har så veldig lyst. Jeg vil ikke såre ho, er bare lei av enkel tenkemåte og fordommer.

[Vilhaentil!]

Herregud asså pysa, det du sier henger ikke på greip. Hvis hun klarer å ikke ta kontakt i det hele tatt når jeg virkelig trenger henne, så klarer hun vel fint å ditche meg etterpå. Det naturlige i en sånn situasjon ville vært for meg å vært der når hun trengte meg og så sakte men sikkert trekke meg ut etterpå. Hvorfor ta opp igjen kontakten når alt er over og late som ingenting er skjedd....? Man bestemmer seg ikke plutselig for å ditche noen i en slik situasjon, og før dette skjedde hadde vi jevnlig kontakt. Det virker var først når dette skjedde athun begynnte å ikke ta kontakt.

[Pysa]

herregud asså selv.

 

ta hintet!

[Gjest]

Det første som slo meg er at hun kanskje ikke stilte opp fordi hun var redd. Redd for å miste deg, redd for det som skjedde med deg, redd for hvordan hun skulle opptre osv og rett og slett bare feiget ut, turde eller orket ikke rett og slett og at det i ettertid har vært vanskelig å opptre som normalt fordi hun nok vet hun har vært en dårlig venninne og ikke vet hvordan hun skal løse dette videre. Om jeg har rett aner jeg ikke. Eller kanskje hun bare føler dere har vokst litt fra hverandre og lever for uliek liv til å være gode venninner men føler seg fortsatt forpliktet til å ta litt kontakt?

[Anonym bruker]

Alva, det var akkurat det jeg tenkte også. Nå har situasjonen låst seg, og forholdet blir mer og mer unaturlig. Det ER vanskelig å forholde seg til folk i kriser. Man blir red for å si eller gjøre noe feil. Kanskje skjønte hun ikke alvoret før det var for sent. Ikke ford hun er dum, men fordi noen ganger blir det sånn. Syns du skal snakke med henne om det. Trenger ikke si at du følte hun sviktet deg. Du kan si at du føler forholdet deres er blitt litt rart og at det nok kan ha noe med tapet ditt å gjøre. Har hun barn? Kanskje har hele barnegreia vært litt fjernt for henne. Dette ble rotete, men jeg syns ikke du skal gi opp. Det er ikke så enkelt som at dette er et hint. Pysa, det ble litt for grunnt.

[KaMa]

Har venninnen din barn selv?

Har hun ikke det, så kan det jo være hun føler hun mister deg i og med at dere er i forskjellige stadier i livet.

Når mine to beste venninner ble gravide med to års mellomrom og jeg fremdeles ikke hadde planer om å stifte familie så taklet jeg det sannelig ikke like bra. Jeg hadde riktignok aldri latt noen av dem i stikken slik som venninnen din gjorde med deg, men jeg syns helt klart det var vanskelig å vite hva jeg burde og ikke burde gjøre.

 

Snakk med henne. Greit nok at det vil være vanskelig, men er dere så gode venner så burde dere jo være i stand til å ta opp de problemene som dukker opp på veien.

En annen ting er jo at man faktisk kan vokse fra hverandre. At man har vært venninner et helt liv er jo åpenbart ikke nok for at kommunikasjonen dere i mellom fungerer. Av og til er det ikke nok at man går mange år tilbake..

 

[Vilhaentil!]

Tusen takk for litt grundigere svar. Ja, jeg har flere ganger villet ta det opp med henne. Hun har ingen barn nei, så jeg skjønner at det er vanskelig for henne å sette seg i min situasjon. Det er bare det at motet har sviktet hver gang... I begynnelsen hadde jeg nok med meg sjøl, og nå føles det som om tiden har gått fra meg. Men entet må jeg si noe og håpe det ordner seg til det bedre, eller glemme hele dama. Huff , nei det er vanskelig... Noen ganger føler jeg det ikke er verdt å ha sånne venner som ikke er der når du trenger de mest, men samtidig så vil jeg nødig miste henne, pga av at vi har vært så nære så lenge.

[Anonym bruker]

Første som slo meg var at hun kanskje ikke visste hvordan hun skulle reagere eller hva du forventet av henne. Jeg er selv litt slik, og trekker meg litt bort for å gi folk "rom" dersom det skjer mye i livene deres. Til dels velmenende, og delvis fordi jeg ikke vet hva jeg skal si - eller hva den det måtte gjelde ønsker at jeg skal si/gjøre.

 

Når venninner har fått barn, har jeg i tillegg vært veldig usikker på om de ønsket meg på besøk. Har ikke blitt direkte invitert, og ikke ønsket å trenge meg på. Så selv om jeg ønsket å se sønnen til bestevenninna mi, følte jeg ikke at jeg bare kunne trenge meg på, og hun ga aldri noe tydelig signal på at hun ville ha meg der.

 

Kan det være noe slik?

[Pysa]

Snakk med ho, davel. Hvorfor holder du på dårlige venner?

[___]

Jeg synes mest det høres ut som om hun synes det var vanskelig å takkle at du skulle ha barn og over i en ny livsfase. Da du mistet barnet ditt viste hun sikkert ikke hva hun skulle gjøre og hvordan hun skulle oppføre seg. Det er mange som har det sån uten at de er dårlige mennesker av den grun.

 

Prøv å snakke med henne om hvordan du følte det. Det taper du ikke noe på.

[Anonym bruker]

Hun er kanskje ikke intrisert i å være lik nær vennine, hvis hun takler dårlig kriser og sånn. Synd.