Om en oppvekst fra helvete

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje bare få ut frustrasjonen min...

 

Har hatt en pyton oppvekst med en psykisk ustabil mor og en ikke tilstedeværende far.(dvs han var der, men ikke interessert i oss ungene) Jeg har fra helt siden jeg kan huske blitt fortalt hvor lite jeg duger. Noen dager var mamma verdens snilleste, laget boller og kakao, leste eventyr, ville høre om hvordan dagen min hadde vært... De 300 andre dagene i året kastet hu tallerkner etter oss, skjelte oss ut for de tingene hun dager før syntes var sååå søte, ignorerte meg, kalte meg plagsom og uoppdragen. Ville helst at jeg bare skulle forsvinne... Låste oss ute av huset... Klarer ikke gå i detaljer, det gjør for vondt.

 

Jeg har ei datter på 3 år. Alt jeg vil er å være en god mor, men sårene fra min egen barndom gjør det så vanskelig.

 

jeg får oppfølgning fra bup og psykolog, takk gud for det. Ble fanget opp takket være en relativt karftig fødselsdepresjon.

 

Jeg føler sårene fra min barndom ødlegger så mye for meg. Terapi har hjulpet meg til å sette ord på følelser, til å forstå dem og til å kontrollere dem... Men de er jo der likevel... Tristheten, tomheten, sinnet.... Det samme sinnet som mamma. Forskjellen på oss er at jeg ikke utagerer ovenfor min datter. Men jeg ser at lillemor titter på meg med et rart blikk når mamma bare blir helt tom og fraværende... Prøver å flykte fra en virkelighet med sin lille datter. En virkelighet jeg så veldig gjerne vil lære meg å sette pris på. Men mine sår er så åpne, så vonde... Jeg gråter nå, å skrive dette ned er så vondt, for det gjør samtidig følelsene og tilværelsen så virkelig. Sånn har jeg det, jeg kan ikke pakke det bak en flott fasade, et smilende ansikt, en god jobb, et flott hus, som i virkeligheten. Sånn er livet mitt, dønn ærlig.

Her på nettforumet er det ikke noe vits og sette på en maske , ingen vet hvem jeg er...