Et spørsmål til tidligere selvskadere:

[Anonym bruker]

Hva har dere tenkt å si til barna deres om arrene? Jeg har selv arr, selv om det ikke er så mange, og tenker mye på hva jeg skal si til ungene om det. Hvis jeg forteller akkurat hva det er så er jeg redd for at de vil synes at det er så trist og fælt at mamma har vært så lei seg før. Dessuten er jeg redd de vil identifisere seg med det og tenke at det er en del av dem også.

 

Hva sier/skal dere si?

[Anonym bruker]

Det er en av grunnen etil at jeg vil ha mine vekk, jeg er livredd for at mine barn skal i det helvette jeg var i.. Selv om mine grunner var voldtekt, en far som bedrev psykisk terror, og min mors eks som prøvde seg på meg... Etter flere år med dette "skjult inni meg" rant det over og jeg slapp ut følelsene, og da tok det overhånd i det meste. Jeg mistet fullstendig kontrollen over meg selv, visste ikke hva jeg sa som jeg hadde sagt, gjentok meg og sov ca 23 timer i døgnet til tider.. eller var våken et påar døgn i slengen.. Endte med at jeg fikk lagt meg inn på psyk frivillig for jeg ble redd for meg selv. Prøvde å ta livet mitt, men aldri nok til at jeg skulle dø fordi jeg ba om hjelp ved å skade meg selv eller lignende var jeg aldri noen trussel for livet, men hadde det fortsatt hadde jeg nok blitt det.

 

Jeg vil ikke at mine barn skal oppleve halvparten av det jeg har opplevd. Men jeg vil heller ikke at de skal skjule noe for meg om de havner i noe vondt. Det ødelegger en person å bære på sorger og byrder..

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mange arr, og pleier å skjule det med klokke og armbånd, men det er klart at de syntes. Så jeg har tenkt på det. Hun kommer jo til å spørre. Niesen min på 5 har spurt flere ganger, men ovenfor henne har jeg jo ingen forklaringsplikt.

 

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si. Føler ikke at jeg kan si sannheten heller.

[Anonym bruker]

Hi her:

Godt å se at jeg ikke er alene om å tenke på akkurat det, men veldig trist også. Jeg har vurdert å tatovere noen armbånd over håndleddet, men synes tatoveringer er litt harry. Jeg bruker også bestandig klokke for å skjule det, men opplevde at en lege oppdaget det når hun skulle ta pulsen min. Hun spurte hva som hadde skjedd, og jeg måtte fortelle det. Marerittet frem til nå har vært at noen i familien min skal oppdage det, men nå tenker jeg mer på hva jeg skal si til ungene mine når de er gamle nok til å lure på det.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si det at jeg synes du er heldig som kan skjule det.. Jeg har null sjanse til å skjule mine arr om jeg ikke går med langermet, mine arr går fra håndleddene og opp til albuene, på begge sider av armene.. Umulig å skjule:(

 

Det er et mareritt og det går ikke en dag uten at jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og fått meg selv til å ikke gjøre det.

[Anonym bruker]

Det er så trist at noen skal ha det så vondt at de må skade seg selv for å få det bedre inni seg, og så måtte leve med påminnelsene om hvor vondt de hadde det for resten av livet. Det er så urettferdig.

[malingus]

Jeg har også drevet med selvskading i mange år. Har til dels store, lange arr på begge armer, fra håndledet og opp til albuen. Et par på overarmen og låret også! Ingen mulighet til å sjule det. Men jeg har aldri forsøkt å sjule det. Har aldri skjønt vitsen. De er en del av meg! De er ikke pene og har fått MANGE spørsmål opp igjennom, men sånn er det bare. Har alltid sagt rett ut hva det er!

Har i grunnen ikke tenkt så mye på hva jeg skal si til ungen min etterhvert. Men hun kommer jo til å se dem hver dag, de blir jo da en del av mamman hennes. Jeg får ta det når det kommer. Men barn forstår faktisk ganske mye. Så kommer nok til å si noe sånt som at "for mange år siden var mamma veldig lei seg fordi noen hadde vært veldig, veldig slemme med henne. Og fordi mamma ikke fortalte det til noen, ble det enda vondere. Og da gjorde mamma dette." Noe i den duren. Det vigtigste vi kan gjøre for å hindre at barna våre også vil gjøre noe slikt, er jo å prøve så godt vi kan å gi dem en trygg oppvekst, gjøre dem trygge på seg selv og å prate med dem og lære dem at det er riktig, godt og trygt å komme til oss om de skulle ha det vondt! Ha tid til dem og tåle å høre om deres problemer, uansett hvor vondt det er for oss! Vi har jo ingen mulighet for å sikre at barna våre ikke kommer til å slite, ikke sant?

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke skjule mine da jeg har de overalt på kroppen, men når folk spør meg nå sier jeg bare at det er i fortiden.. Da slutter de som regel å mase.. Men hva jeg skal si til tulla aner jeg ikke, er jo av den mening at det lønner seg å være ærlig om alt, men vet ikke om det er sunt for henne å få vite det i tidlig alder..

Om noen har en ide om hva man skal gjøre, så er kjempe interessert i å vite hva:)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke. Men ingen av mine tantebarn har spurt om hva det er og arrene mine har blitt ganske "blasse" etterhvert. Jeg tror ikke man legger merke til det hos meg om man ikke vet om det fra før. Selv om det går helt opp til albuen. Jeg har noen på magen og lårene også, men de er som oftes skult.

Jeg håper egentlig mine barn ikke ser det. Men kanskje når de blir store nok og jeg vet de kan takle ting på en annen måte, at de får vite noe av det da. Aner ikke hva som er vanlig heller.

[malingus]

Skjønner at mange er redde for å fortelle barna sannheten. Tenker at barna er så små og kanskje de selv vil begynne å gjøre det... Men vet dere hva, det tror jeg egentlig ikke. Barn forstår ofte veldig mye. Og bare man forteller det på en sånn måte at barnet skjønner det OG på en sånn måte som gjør det forståelig og "normalt" tror jeg det går helt fint. Si at mamma var syk og derfor skjedde dette. Noen ganger når man er syk, kan man få merker etter det. Akkurat som NN som brakk foten -han har et arr eller bestemor som opererte hofta -hun har et stort arr på låret. Hva tenker dere om dette?

[Mamsen86]

Uhm.. Mine syntes ikke noe særlig egentlig, i hvertfall ikke på den høyre armen. Har det kanskje "bare" ti cm på hvert håndledd, så det er ikke noe problem å skjule det med klokke, armbånd og slike ting. Og på høyre side har jeg også en tatovering. Men det er klart, folk har jo spurt meg og jeg har sett at folk ser på de, spess om jeg skal betale noe i butikken sånn at underarmen kommer opp når jeg gir pengene. Det syntes jeg at jeg er ubehagelig. De som kjenner meg vet jo. Kanskje ikke hvorfor, for ingen har egentlig turt å spørre rett ut. Det har vært litt mer sånn "oj" og spørrende blikk, også har jeg liksom "ja nei, det er mange år siden", også er vi ferdig med den saken. Men blant venner og nærmeste familien gjør jeg ikke noe forsøk på å skjule det, de vet jo. Men det er ubehagelig å møte nye mennesker, absolutt.

Men samtidig.. De forteller en liten, men vond historie om livet mitt. Så de er jo en del av meg.

Jenta mi har sett det, pekt og sagt "mamma aua!". Det stakk litt i hjertet mitt, faktisk.. Jeg tror neppe jeg kommer til å fortelle henne at det og det skjedde, for noen sannheter er egentlig greie å "pynte litt på", syntes jeg. Det kommer vel en dag der hun lurer, naturlig nok. Spørsmålet er jo bare hvor gammel hun er den dagen det skjer. Jeg må nok ta det derfra. Spør hun når hun er 6 så må jeg svare annerledes enn når hun spør hun er 15, liksom.. Men.. "Den tid, den sorg" egentlig.

 

Alle har en historie. Og hos enkelte syntes den bedre enn hos andre! :-)

[Anonym bruker]

Er vi virkelig så få som selvskader/har selvskadet? Trodde det var fler...

[Anonym bruker]

Jeg tok en fin tattovering på armen som dekket de værste arrene. Det er noen små som er synlig. Men de blir nesten ikke merket av noen.

[Anonym bruker]

Jeg har også drevet med dette. Men mine arr er ikke så synlige heldigvis. Er noen som synes godt mens de fleste må man se helt nærme for å kunne se de. Syns ekstra når jeg blir brun på sommeren for da bli arrene oppå armen helt hvite.

 

Vet ikke hva jeg skal si til barna mine, hun ene jeg har er fortsatt liten. Men når hun blir ungdom\voksen så kommer jeg ikke til å lyve om det.

Jeg skulle hvertfall ønske mine foreldre kunne fortelle meg om slike tabuområder. Hadde ingen å snakke med det om.

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg er heldig for jeg har nesten ikke noen arr, utenom brennmerkene etter røyk, men de har nesten forsvunnet, har et som er som en femtiøring, og for å se de andre arrene så må man se ganske nærme armen for å se de,

[Anonym bruker]

jeg er desverre ikke tidligere selvskader, hender jeg gjør det ennå. men jeg risper bare til det blør. ser helt jævlig ut med engang, for da risper jeg store deler av kroppen, hele begge lårene for eksempel. men det vises dårlig etter noen mnd siden de ikke er så dype. men såfremt jeg ikke skal i bassenget eller ha på meg bikini så er det ingen som ser det. piratbukse er bra om sommeren.

begynte med armene men fant ut at på lårene og magen var det vanskeligere for folk å oppdage.

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke mange synlige arr, men husker at da mamma kommenterte det en gang, byttet jeg sted til beina.. Har en del fler der, bl.a. to rimelig store.

 

Jeg tenker at hvis de spør, så får man forklare så godt man kan, men man trenger ikke nødvendigvis gi alle detaljer før man føler at det passer. Senere har jeg aldri tenkt å skjule det for dem, for hvis det skulle skje at de kom i samme situasjon selv, så vil jeg gjerne vise dem at det går an å komme seg ut av det, og at det finnes andre som har hatt det samme problemet. Jeg vil nok også forklare HVA som var problemet i mitt tilfelle, og la dem vite at det går an å snakke med meg om ting, fordi jeg har opplevd en del vonde ting selv..

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Jeg er også tidligere selvskader. Har så alt for mange arr, og de synes alt for godt. Svære, lilla og buklete.

 

Husker jeg gruet meg så veldig til at Emma skulle spørre meg om arrene da hun vokste opp, men merkelig nok har hun aldri spurt meg om arrene. Tror hun er så vant med å se meg med de armene, at det er naturlig for henne at jeg er sånn på armene (hun er 4 år nå).

 

Under en knekk jeg hadde i fjor, så hendte det at hun så meg med bandasjer på armene, da spurte hun bare om jeg hadde "aua" i armen, og jeg sa da bare ja, men at det ikke var farlig, og at mamma snart ville bli bra i armen igjen.

 

Men derimot opplever jeg ofte at andres barn spør meg hva de merkene på armene er.. Synes det er veldig ubehagelig, men svarer at jeg har hatt veldig aua for lenge siden, men at jeg er helt frisk nå, og har det veldig bra. Da blir de fornøyde. Små barn nøyer seg som oftest med et enkelt svar, da det eneste de er ute etter er å få tilfredsstilt nysgjerrighet og undring, og da holder det med enkle og korte svar.

 

Jeg syns det er viktig å ikke lyge for barna, men gi de et ærlig svar, tilpasset alder og modenhet.

[Mamsen86]

Ja jeg er helt enig i at dette er noe vi må være åpne om, absolutt. Det er et tabulagt tema, og jeg skulle - da dette hendte meg - ønske jeg hadde noen å snakke med det om, noen som visste på en måte.

Og den dagen min datter spør så skal jeg forklare henne så godt det lar seg gjøre, men jeg tror ikke at jeg kommer til å si det nøyaktig som det var. At det og det og det skjedde med mamma. I detaljer. Er hun stor nok, vil jeg på best mulig måte forklare henne at det skjedde ting i livet mitt som dyttet meg så langt ned, at jeg in a twisted way ville føle en annen type smerte, straffe meg selv.. Eller.. Vet du.. Jeg tror egentlig ikke at jeg har noe "fornuftig" svar på det. Jeg tror ikke at det blir en lett samtale. Men som du mamma'n til Emma sier, de vokser jo på en måte opp med det, så det blir jo på en måte helt naturlig at mammas håndledd ser slik ut, liksom.

 

Men som sagt.. Syntes ikke at dette burde være et tabulagt tema i det hele tatt! Tror slike ting foregår mer enn vi tror, og hos mennesker vi aldri kunne trodd det om. Så åpenhet er viktig! Absolutt!!