Jeg vil så gjerne bli gravid !! Men har ikke mann :(

[Anonym bruker]

Ja, jeg er singel! Venninnene mine har barn, jeg er ferdi me studier, har kjøpt leilighet, er i jobb, har bil, alt er på plass utenom mannen. Hvor i all verden er han? Jeg kjenner lysten på familie innhenter meg for fullt og vurderer å reise til Danmark for å gjøre noe med saken.

 

Jeg er forresten 27 år...

[Anonym bruker]

Ja men vent 2-3 år til:=)

[Anonym bruker]

Da jeg vet hvor slitsomt det kan være i perioder med barn, så er jeg glad for å ha en far tilstede. All ære til alenemødre, men å planlegge å bli det frivillig......kan nok bli man angrer ja.....

 

Også var det et program her om dagen på "Ophra" og sæd-donorbarn...Utrolig hvor bir\tre de var for at de ikke visste hvem far var. De følte seg virkelig snytt, selv om oppveksten hadde vært kjempebra, flere hadde t.o.m hatt en far tilstede, bare ikke den biologiske.....selv synes jeg at akkurat det var rart, på meg var det som om de sa at de skulle ønske de ikke var født, i og med at det var "så fælt" å ikke kjenne til biologisk far.....Og om barnet som voksent kan bl bittert på grunn av det ikke kjenner sin far, ja da ville jeg iallefal tenkt meg om enda flere ganger...

 

men lykke til. Kanskje du kan prøve deg som avlastingforelder i en periode, for å prøve ut "morsinstinktene dine"

[Anonym bruker]

HERREGUD, JEG HADDE ALDRI GREID DET UTEN MANNEN MIN!!

 

Og jeg hadde SKIKKELIG lyst på barn, hadde nok vurdert det samme dersom jeg var deg. FØR jeg visste hva det ville si..........

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, men vent litt til kanskje.....? Jeg hadde aldri greid dette alene. Jeg er voksen, oppegående, ressurssterk og med familie i ryggen men hadde likevel kommet til kort uten mannen min. Og vi fikk en "lett" unge........

 

All ære til aleneforeldre sier jeg bare

[Anonym bruker]

skjønner hva du mener - men du er da fortsatt ung

 

er selv alenemor - og dere som sier dere ikke hadde klart det uten mannen : jo, det hadde dere. Jeg er 100% alene og har aldri avlastning fra barnefar. Har utdannelse, full jobb og liten familie. Slitsomt - ja, men det går

[Elisa ♥2 barnsmor♥]

Enig... du burde vente 2-3 år... HAN kan dukke opp, og da er livet 1000 ganger enklere enn uten...

 

Men på den annen side: Jeg var gift når jeg fikk første mann... men "alene" hele veien til skillsmisse. Med andre mann, stormende forelsket og alt bra, men sitter nå i 17 uke alene, så en mann er ikke akkurat noen garanti det heller :-(

[Anonym bruker]

Da er vi 2:=)

Jeg har derimot barn fra før- ei på 2 år. Ble alene ikke langt uti graviditeten. Såklart er det slitsomt til tider men har ikke skremt meg- ønske om flere barn er større enn slitet om å være alene. Barnefar er ikke noe særlig i bildet så fra den siden har jeg erfaring.

Grunnen til at jeg ønsker gjøre det på den måten er at jeg bittert har erfart hvor fort ting kan snu- barnet var planlagt og ønsket, men etter en stund hadde han ombestemt seg:/ Jeg har ikke energi til å skulle forholde meg til flere slike Xèr da jeg antagelig har litt for stort fokus på at mange forhold går i dass rett og slett.

Samtidig tenker jeg tanker som hun over her nevner- om sinne og frustrasjon over å ikke kjenne sin egen far... Selv om barnefar til henne jeg har nå kun har samvær under tilsyn en sjelden gang ser jeg faktisk verdien i han.. utrolig nok(hehe;))

[Anonym bruker]

Jeg ville ventet noen år til, du har fortsatt god tid. Er betraktelig lettere å treffe en mann hvis man ikke har barn fra tidligere forhold, eller i ditt tilfelle ikke akkurat et forhold, men like fullt et barn.

[Anonym bruker]

Du er bare 27 og har god tid til å finne en mann som du vil ha barn sammen med.

 

Jeg er snart alene med 2, og selv om det går veldig fint så er det noe med det å vite at barnet hvertfall har en far selv om vi ikke bor sammen. -Og ja det kan være slitsomt å forholde seg til en barnefar hvis man får et samlivsbrudd, men det er også mange problemstillinger rundt det å få barn med en donor.

 

Jeg var selv inne på tanken med donor, men slo det fra meg da jeg følte det ville bli vanskelig å forsvare overfor barnet når det ble gammelt nok til å stille spørsmål rundt sin bakgrunn og historie. Barnet "mister" ikke bare en far, men også halvparten av sin familie og dens historie. Så selv om jeg respekterer de som velger donor, så synes jeg det bør være en siste utvei.