Se alltid lyst på livet sa mor og far til meg......

[mamma søker barn-har fått 2]

Tro alltid at det beste

bare hender deg!

Og barnetro er viktig,

ellers blir det trist...

Så jeg gjetter kryssord med kulepenn

og er stadig optimist!

 

Men i dag er jeg litt mindre optimist.... Ikke at noe er endret siden i går.

 

Men innerst inne, der hvor man er på det minst realistiske.... der hadde jeg håpet på at jeg skulle møte en trollmann i dag, en som ga meg heksbrygg og sa abrakadabra simsalabim,,,,vips du er frisk.

 

Men så vel var det ikke..... Diagnosen har blitt, ikke særlig uventet, kronisk bekkenledd syndrom..

Og når det står kronisk foran så høres det veldig skummelt ut.

Jeg vet hva det dreier seg om og vet hvordan jeg skal forholde meg.....

men det er tungt:o(

Det jeg har fått streng beskjed om å jobbe med, er å lære meg til å leve livet som det er nå... Og ikke gå å vente på at jeg skal kunne leve det slik det har vært.

Som han så fint sa..."Du må lære deg å mestre et handicap".

Ja, så må jeg det da.... Jeg vil jo egentlig ikke innse det, men forstår at jeg må det. Jeg kan ikke sette livet mitt på hold, kanskje så lenge jeg lever.

Jeg får lære meg til å leve med de begrensningene som finnes.

Ja, ja.... jeg er litt deppa i dag, men jeg vet at det blir bedre utover dagen:o)

Så dere får ha en fortsatt fin dag, vi snakkes når jeg kommer litt opp igjen.....

 

[Plutseliten :)]

Kan anbefale deg å trene Pilates.

En venninne hadde samme diagnose,men den kroniske delen av den ble fjernet etter noen mnd med trening som går ut på å bygge den indre støttemuskulaturen skikkelig opp.

 

Det å akseptere og mestre noe sånt,tar tid og en psykomotorisk fysioterapeut hjalp meg godt på vei videre til en aksept og forsoning at livet ikke blir som det har vært,men med nye og andre utfordringer.

 

Lykke til!

[Attpåklatten :-)™]

Kjære deg,

Så klart du hadde håpet på en trollmann som kunne trylle bort vondtene....det er jo sånn det skulle vært.

 

Å få en diagnose om kronisk sykdom er aldri enkelt. Man må gjennom noen runder da... Det er jo alltid uvirkelig når det gjelder en selv og ikke de andre.

 

Men etterhvert så lærer man seg hvordan man best kan leve med sine plager og legger ting til rette for det. Å kanskje måtte leve med begrensninger er ikke morsomt, men det får oss også til å stoppe opp og se at livet har mange nyanser. Alt er ikke rosenrødt til enhver tid, men så blir man også utrolig flink etterhvert til å ikke henge seg opp i små filleting...men å sette utrolig stor pris på det man har som funker og som gir oss glede:-)

 

Jeg fikk også en diagnose for mange år siden og tenkte at jeg like gjerne kunne legge meg ned og dø, men det gikk rett og slett mye bedre enn jeg trodde. Man må rett og slett bare finne gode løsninger for seg selv og håpe på en porsjon flaks i tillegg (inspirert av vennen til Karo).

 

Så håper jeg at de kan finne måter å behandle/legge ting til rette for deg, slik at du kan leve så greit som mulig er med en sånn diagnose.

 

Og så gleder jeg meg masse til vi skal fnise og le den 15. Det skal bli fint kjenner jeg!

 

Klemmer ivei:-)

[♥Snulder]

Jeg skjønner godt at du blir litt nedfor og lei deg når du får en kronisk diagnose! Klart man håper på at ting skal gå over! Men med ditt humør og din personlighet så vet jeg at du kommer til å takle dette fint.

Når hodet og sinnet vil en masse, men kroppen hindrer en i å utfolde seg 100% så er det vanskelig å godta! Ikke mist håpet om at ting kan bedre seg!!!!

[Reveenka]

Kan ikke annet enn signere de andre damene over her jeg.

Og så kom jeg til å tenke på det at selvom du er deppa nå, så er du sikkert allerede et godt stykke på vei til å lære deg å leve med diagnosen - for plagene og vondtene har du jo hatt lenge alt, og du har sikkert lært deg noen triks for å lette hverdagen og så vet du sikkert mye om hva du kan og ikke kan gjøre for å unngå mere vondter.

 

Men akkurat i dag trenger du sikkert en liten oppmuntringsklem, så her kommer den og så ser jeg frem til at jeg sikkert får bytta den dumme kveldsvakta den 15 sånn at jeg kan bli med ut på byn! c",)

[Karomamma]

Å, det var kjip å høre, MSB!!! Skjønner at du henger med hodet nå. Det blir liksom litt mer alvorlig når man får en diagnose som begynner med "kronisk". Men.... som de andre sier, du vet jo hva det er og har allerede levd med det en lang stund. Det er en fordel midt oppi alt, om enn en mager trøst....

 

Sender deg mange klemmer i dag og gleder meg til å se deg om halvannen uke

[temasti - vil ikke ha nr 4]

Det blir så endelig når man får diagnosen... Litt sånn klaustrofobisk endelig... Jeg har jo flere diagnoser jeg også. Det går litt opp og ned, men det er som du sier; det nytter ikke å sette seg ned og vente.

 

Dagene som kom og gikk... ikke visste jeg at de var livet... Det har noen sagt, og det er så sant.

 

Handikappet må bli en del av deg. En usynlig "venn" som bestandig er med. Da først blir det mulig å bære uten at du føler at livskvaliteten er vesentlig forringet. Jeg klarte å finne noe positivt ved mine handikap. Det var ikke lett, men jeg klarte det... Er det mulig for deg?

 

En stor og varm klem til deg, kjære deg!!! En trøste og forståklem. Pass nå på å gjøre noe hyggelig for deg selv. Unn deg selv noe som bare du fortjener!