Jeg klarer ikke å forholde meg til svigermor

[Anonym bruker]

Er det flere her som ikke klarer å forholde seg til svigermora si? Jeg har et veldig anstrengt forhold til min og det har gått så langt at jeg ikke klarer henne rett og slett. Jeg prøver å være forsonende osv, men dama er bare krass, nedlatende og belærende og tror hun kan fortelle meg hvordan jeg skal oppdra min sønn. Og i det hele tatt har jeg fra dag 1 aldri følt meg særlig velkommen i deres familie (jeg vet ikke om det er noe jeg bare føler, men jeg fornemmer at hun ser ned på meg fordi jeg ikke har en "bra" jobb- har rett og slett ikke følt meg bra nok).

 

Jeg har sagt fra til henne så hun skal vite hvor mine grenser går, men damen tok dette svært ille og begynte med at hun aldri blir bedt på besøk og at hun ikke føler seg velkommen hos oss. Sannheten er vel heller at mor, far og barn knapt har hatt tid sammen siden barnet ble født og at hun må ta litt tak i å være besteforelder selv siden hun for det første bor et lite stykke unna og for det andre siden jeg er så mye alene med sønnen vår.

 

Er det noen flere der ute som har det slikt? Vil jo at sønnen vår skal ha kontakt med henne, men for min del kan jeg godt spare meg for ugla. Kjenner jeg blir litt kvalm når jeg tenker på henne og skulle ønske hun kunne forstå at det er min sønn og mitt liv og at hun har hatt sin sjanse med sine egne barn

[Anonym bruker]

Jeg hater min svigermor. Det er en grusom ting å si, men etter å ha prøvd å få et godt forhold til henne i flere år så har jeg begynt å hate henne. Hvis jeg er veldig føyelig så blir hun utrolig nedlatende med meg, og setter jeg klare grenser så synes hun skikkelig synd på seg selv og klager til alle. Derfor har vi mindre kontakt med henne enn før, og det hjalp veldig da vi flytta til andre siden av landet. Jeg håper det kan bli sånn at jeg klarer å snakke normalt med henne igjen, men for tida er det sånn at jeg blir dårlig bare jeg hører stemmen hennes.

[Dunder]

Kanskje du rett og slett ikke skal ha så mye kontakt med henne? Mannen din kan vel dra på besøk der med sønnen deres? Så får du begrense kontakt med henne til når det er absoultt nødvendig, f.eks. ved bursdager osv..

[Anonym bruker]

Jeg er enig med Dunder. Det er ikke sånn at man for enhver pris

MÅ ha kontakt med noen som ikke behandler en bra.

[Anonym bruker]

Det er sånn vi praktiserer det. Vi har begrenset besøkene opp dit eller ned til oss til minste minimum. Og innimellom drar han opp med poden bare får "forpliktelsen" sin del. Jeg tåler ikke svigermor så sånn har det blitt. Det har de seg selv å takke. Det er heller ingen andre som liker dem. De er veldig "selvopptatte". Hver gang jeg ser dem får jeg "snikkommentarer" som jeg jobber hardt med etterpå.

Høres ut som vi ikke er alene.

[Anonym bruker]

21:32,

Har du noen gang snakket med svigerforeldrene din om hvorfor du synes det er så vanskelig? Min svigermor blir utrolig lett sur og såret om mannen min gir henne beskjed om at noe ikke er greit, så vi har ikke sagt noe om grunnen til at jeg ikke har snakket med henne på en stund. Siden hun reagerer sånn er jeg veldig i tvil om det er noen vits i å si noe til henne om det i håp om å få i gang en nyttig dialog. Hun er temmelig overfladisk og innrømmer aldri egne feil, og derfor tror jeg at ting bare ville blitt verre mellom oss.

 

Kan du fortelle litt om hvordan overgangen fra noenlunde normalt forhold til sånn det er i dag gikk for deg? Hva sier din partner om at du misliker dem?

 

19:52

[Anonym bruker]

Jeg kan si at sånn at nå er det beste vi har hatt. Det gikk flere år der jeg ikke såg dem. Jeg sa nok er nok, og bestemte meg for at dette finner jeg meg ikke i. Jeg får skylden for alt. Vi prøvde å være "voksne" og prate sammen. Det endte i en krangel jeg sent glemmer. Folk i 60 årene si noe sånt til sine barn og svigerdatter. Min mor er helt rystet.

 

Etter vi fikk barn ønsket vi jo alle at de skulle ha kontakt med poden og nå har jeg faktisk et forhold til dem jeg kan leve med. Besøkene er færre og da klarer jeg bedre "leve igjennom" besøkene. Jeg har samtidig fått ting mer på avstand. Det hjalp. Min samboer har ikke vært mye hjelp i. det kan ha vært mye av problemet. Han ønsket ikke innrømme at det var noe problem. Han ser det nå. Han har til og med snakket til mora si. store gutten har kuttet navlestrengen. Han sa selv at det føltes godt. Han har tross alt vokst opp med "å være kuet".

Men får å være helt ærlig, hadde jeg visst hva jeg skulle tåle for å være sammen med han hadde jeg brutt forholdet. Jeg syns på en måte det ikke er verdt det.

Hilsen 21.32

[Anonym bruker]

19:52 her:

 

Jeg får også skylden for alt, for svigermor nekter å tro at sønnen hennes har problemer med oppførselen hennes. Da vi flyttet til den andre siden av landet var det fordi han fikk et jobbtilbud der. Likevel er det jeg som får skylda for det også. Men i motsetning til deg så innså mannen min ganske tidlig at moren hadde endel problemer. Det hjalp veldig da vi flyttet unna, for da kom han litt vekk fra manipulasjonen hennes og så ting klarere. Mannen min var også kuet hjemme av både moren og faren, så det var sikkert ikke lett å løsrive seg med en mor som spilte offer og en far som var en bølle. Han har det bedre i dag selv om han ikke har kontakt med faren sin og begrenset kontakt med moren.

 

Etter å ha lest svaret ditt så tror jeg kanskje det beste er å ikke ta det opp med henne. Jeg har en venninne som også konfronterte sin svigermor, og det endte med full skjæring da svigermoren bare skyldte på venninna mi for alt.

 

Tusen takk for et kjempefint svar!