Blir ting bedre??

[Anonym bruker]

Nå sitter jeg her alene med jenta mi på 2 år. Tiden har flydd etter det plutselige bruddet. her sitter jeg igjen med fri aen hver helg å en dag i uken. synst det er helt forferdelig. Klarer ikke å kose meg. Går jeg ut, sitter jeg kun å tenker på at her burde jeg ikke vært, jeg burde vært hjemme med mann og mitt barn.Dessverre så savner jeg ikke selve xen min, kunne ikke tenkt meg å hatt sex med han elller noe, men tenker veldig mye på han. Hva han gjør,har han funnet seg en ny? hvorfor det ble som det ble? osv. Kommer det til å bli bedre? Eller vil jeg alltid føle meg lost å våkne opp til uro hver morgen? Drømmen om familie var så stor for meg, nå er den plutselig borte!

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du har det

Satt i din situasjon for 3 år siden. Bortsett fra at jeg satt med en nyfødt å ble forlatt til fordel for ei annen jente, Idag bor de sammen å har en datter på 1 år sammen. Han har såret meg på det verste. Sagt masse dritt om meg til henne, om at jeg vil ødelegge for de osv. Enda jeg aldri har gjort det. Så hun hater meg over alt på jord. Syns det er fælt at jeg ikke kan ha noe kontakt med stemoren til barnet mitt. Hun har jo ganske mye å gjøre med barnet mitt. Eksen går det ikke å få noe ut av heller, så jeg føler jeg sender barnet mitt til fremmede annenhver helg.

 

Det blir bedre ja, men alt han har gjort mot meg gjør fortsatt vondt. Han sitter der med den perfekte familie sin, samboer, felles barn, to biler og de har akkurat kjøpt hus sammen.

 

Jeg har hatt noen forhold etter han, men det har gått dukken hver gang Nå er jeg i mitt tredje forhold på tre år å håper virkelig det funker denne gang. Eksen ler av meg hver gang det blir slutt

Har ikke turt å fortelle han at jeg er sammen med en ny, å nå har vi vært sammen i snart 6 mnd.

 

Håper du kommer ut av dette, men forbred deg på at det kan ta tid.

Det verste av alt syns jeg da, er at jeg på en måte aldri helt kommer over alt som har skjedd fordi jeg må møte den fordømte mannen flere ganger i mnd pga samvær. Vil helst aldri se han igjen. I begynnelsen så jeg han ikke på nesten 1 år, fordi jeg orket ikke se han, så familie og venner hjalp meg med levering under samvær.

 

Men nå bor jeg så langt unna familien at jeg må gjøre dette selv. Føler liksom at hver gang han kommer så har han et smil om munnen, å tror at jeg sitter der ulykkelig alene pga han. Å hver gang jeg hatt en forhold blir han dritsur. Nei huff vet ikke om jeg noen gang vil ha barn igjen. Gjør så vondt å bli såret av en du deler et barn med.