Var overgangen mellom to og tre barn stor?

[otilde *14.05.2009*]

Jeg har alltid ønsket meg tre barn! Jeg har slitt litt med å bli gravid, og kjenner jeg meg utrolig ydmyk når jeg tenker på hvor stort det er å få lov til å bære fram et nytt liv. Jeg og mannen min har alt to flotte barn på to og fire år, og jeg føler til tider at vi har mer enn nok med å følge opp disse to. Jeg jobber 80%, mannen min jobber offshore, barna har 80% barnehageplass. Eldstemann har alltid vært en litt sår type, han leker helst rollelek med jenter, og blir lett engstelig når det er bråk og leven rundt han. Han er snill som en engel, og en polulær lekekamerat i barnehagen, men jeg føler "sårheten" og engstelsen hans vil være utfordringen hos han de nærmeste årene. Yngstemann er rake motsetningen, han kvir seg ikke for å gi storebroren en lusing om han ikke får leken han peker på, og han er høyt og lavt. Selv om yngstemann har blitt to år, føler jeg ikke at vi kan slippe øynene unna ett sekund; utfordringer på et helt annet plan!

 

De ukene jeg er alene med barna, kan jeg være totalt utslitt etter å ha lagt dem i sju-åtte tiden. Jeg slutter tidligere på jobb når mannen min er på jobb, henter barna "tidlig" slik at vi rekker å spise middag og kose oss litt sammen før det blir natt. Ungene er imildertid ofte slitne etter barnehagen, og jeg føler kaoset kan ta overhånd, særlig når fireåringen nå har begynt å få besøk av gjevnaldrende etter barnehagen.

 

Jeg er ingen ungdom lengere, og føler at jeg bør bli gravid med nummer tre ganske snart OM vi skal ha tre barn. Jeg er imidlertid redd for at en tredje baby skal gjøre kaoset komplett, og oppfølgingen av de eldste mer vanskelig. På den andre siden har vi funnet ut at vi har økonomi til at jeg kan være hjemmeværende i to år med en eventuell tredje baby, om vi sparer litt ekstra det neste året. På den måten vil jeg fremdeles være hjemme når eldstemann begynner på skolen, og han vil slippe lange dager på SFO. Jeg tenker også på at begge ungene vil være et helt år eldre (antagelig mer, siden jeg ikke er av den hyperfruktbare sorten), når en eventuell tredjemann ankommer. Forhåpentligvis vil toåringen ha roet seg litt. OG jeg ønsker meg virkelig ett barn til!

 

Mannen min sier at avgjørelsen til syvende og sist er opp til meg, siden det er meg som er alene med barna når han er ute på jobb. Innerst inne har vi vel begge bestemt oss for at vi vil forsøke på tredjemann i løpet av høsten/våren, men jeg kjenner en skrekkblandet fryd når jeg tenker tanken. Jeg tror vi vil angre oss om vi ikke forsøker å lage tredjemann, om fem år er det antagelig for sent.

 

Er det noen av dere med tre eller flere barn som kan dele positive og negative erfaringer med meg (eller andre som kanskje har de samme tankene som meg), så blir jeg veldig glad!