For anonym på anonymsidene: Vanskelig forhold til min mor

[Maja i Moss]

Jeg er en tobarnsmor på 35 år, og har store problemer med å kommunisere med min mor. Jeg tror jeg er mentalt syk, og jeg tror det skyldes forholdet til min mor. Moren min sier imidlertid det er motsatt, at jeg er mentalt syk, og derfor får vi et dårlig forhold.

 

Mine mentale lidelser slik jeg ser det er ekstremt dårlig selvfølelse som gir perioder med depresjon. Ifølge min mor er lidelsen super-egoist med perioder av selvdyrking.

 

Med dette som bakteppe, her er et eksempel på hvordan kommunikasjonen mellom oss arter seg:

 

For noen dager siden skulle jeg og barna spise middag hos mamma, for første gang på måneder. Jeg hadde tatt med mat til ungene og meg, og forberedte den på kjøkkenet, samtidig som mamma varmet opp rester fra dagen før. Hun ringte meg før vi kom og ba meg ta med mat siden det hun hadde ikke ville være nok til alle.

 

På barnas (ikke min) tallerken tok jeg noen tomater fra kjøkkenbenken hennes, og kuttet opp, så de skulle få noe grønt ved siden av fiskefingrene og potetbåtene. Mamma ble superirritert da hun så jeg hadde tatt tomatene, og ba meg betale. Jeg trodde først hun tullet, men så skjønte jeg at hun mente alvor. Jeg sa hun kanskje hadde valgt feil datter å kjefte på, ettersom jeg nettopp hadde tatt med mat og drikke til alle, mens mine søstre og mannen og barnet til hun ene satt i stua og spiste av min min og hennes mat (uten å ha betalt noe). Da repliserte hun med at jeg tjener mest, så da må jeg betale mest. Jeg bare ristet på hodet, og lot det hele passere.

 

Men hun fortsatte. Hun sa "jeg har ikke råd til å betale tomater for dere. Du og mannen din tjener 2-3 ganger så mye som meg." Jeg svarte "men vi er 4 ganger så mange personer som deg også, og vi er i etableringsfasen og har lån og barnehage å betale, så vi har faktisk ikke veldig god råd" Hun: "det er mye dyrere å bo alene, du er en super-egoist!" Jeg bet tenna sammen, og slang noen mynter til henne for å betale for tomatene.

 

Så satte vi maten på bordet. To av mine søsken og sønnen til hun ene var der og forsynte seg av maten jeg hadde tilberedt. Ingen ville ha restene til mamma (hun lager supergod mat, men det var varmt ute og folk ville heller plukke av den lettvindte finger-maten min enn hennes franske kjøkken-delikatesser). Da ble hun super-irritert. Dro til seg maten hun hadde laget, og så på meg og sa det var dårlig gjort av meg å ta med så mye dritt-mat, for nå måtte hun kaste sin deilige mat. Jeg svarte at det ikke var min skyld at hun hadde sagt det ikke var nok mat, og at ungene heller ville ha det de selv hadde valgt seg ut på butikken før vi kom enn hennes mat. Hun sa jeg var en super-egoist som bare tenkte på mine egne følelser.

 

 

PS. Min mor tjener ca. 400.000 kroner i året, og har nedbetalt huset sitt. Min mann og jeg tjener rundt 500.000 kr hver og har lån på 3 millioner. Mamma drar på utenlandsferier ca. 3-4 ganger i året. Med andre ord har ingen av oss så dårlig råd at vi må krangle om tomater.

 

Så til problemet:

Med hodet forstår jeg at hun ikke burde snakke til meg som hun gjør. Men med følelsene føler jeg meg så lite verdt, og selv om jeg blir sint der og da, går jeg nå i ettertid rundt og føler jeg ikke er verdt noe og at jeg ikke fortjener å bli elsket. Det har ikke skjedd pga en sånn episode, men pga en hel haug sånne episoder opp igjennom. Hver gang mamma og jeg møtes ender det med at jeg blir såret fordi hun kaller meg en egoist som ikke bor et mer barnevennlig sted, en egoist som ikke lager varm mat til ungene en dag, en egoist som lar barna være i barnehagen i 9 timer per dag, en egoist som ikke stryker skjortene for mannen min, en egoist som ikke vil besøke henne mer, osv. osv. Etter 35 år har jeg utviklet min egen indre stemme som sier det samme som mamma, at jeg er en egoist og at jeg ikke fortjener å elskes. At jeg må gjøre mer og at pliktene kaller. Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg har det bra. Jeg føler at jeg aldri mer gjør noe for meg, men at jeg gjør ting for å unngå å være egoistisk. Jeg unner meg liksom ingenting som betyr noe for meg. Vel jeg unner meg ting som gjør at jeg ser bra ut, som hårklipp, sminke og klær, men det er nesten som å gripe et halmstrå. Tomme ting. Ellers unner jeg meg ingenting. Ingen interesser, ingen hobbyer, ingen venner, ingen feriereiser, ingen egenpleie, ingenting.

 

Og nå har jeg mistet motivasjonen. Jeg fortjener jo ingenting uansett hvor mye jeg gjør, så jeg vil ikke gjøre noenting. Mannen min er helt fortvilet, for den siste måneden har jeg meldt meg helt ut. Jeg koser med barna mine, men er ellers irritabel og gjør minst mulig husarbeid. Jeg har ikke lyst til å jobbe, men sleper meg på jobb. Jeg forstår at jeg er deppa, og jeg ser også hvorfor. Jeg forstår bare ikke hvordan jeg skal komme ut av det. Min mann sier jeg må finne noe jeg liker, men jeg liker jo ingenting lenger. Alt er borte. Alle ønsker og håp.

 

Hva bør jeg gjøre? Mamma sier selvsagt det handler om å slutte å være så egoistisk. Men jeg tror vel egentlig det er motsatt. At jeg må bli egoistisk, lære å uttrykke for MEG SELV hva jeg ønsker meg. Jeg bare vet ikke helt hvordan, for jeg føler at jeg ikke har noe ønske om noenting lenger. Alle egoistiske tanker er borte. Kanskje alle, inkludert meg selv ville hatt det bedre om jeg forsvant? Jeg føler meg som et mislykket menneske.

[Gidder ikke!]

Fy faen. Jeg blir skikkelig trist av å lese det du skriver. Du skal ikke forsvinne, kjære deg! Men den moren din, hun syns jeg du skal fjerne deg lengst mulig vekk fra.

 

Hun ødelegger jo deg! Ut i fra det du skriver, virker det som om du har selvinnsikt og egentlig VET at det ikke er deg det er noe galt med. For det er det ikke!!

 

Hun høres jo helt psykopatisk ut, ihvertfall veldig manipulerende.

 

Vær så snill å forstå at det er HUN som er jævlig, kom deg til legen og fortell hvordan du har det, sykmelding og psykolog, det tror jeg virkelig du trenger.

 

Du fortjener en skikkelig klem du!

[Sånn kan det gå]

Kutt henne ut av livet ditt.