finnes det håp?

[*just me*]

 

sambo og jeg sliter som gale, har gjort det lenge nå:...(

har ei nydelig datter på 2 år sammen, men forholdet vårt er dårlig, for å si det mildt. vi er begynt hos rådgiver ved familievernkontoret, men kun vært der to ganger enda.

vi finner ikke kjernen til problemene våre, men jeg er nok dessverre en stor årsak. sliter mye psykisk, spesielt de to-tre siste åra. har nå fått diagnosen bipolar 2. om den blir "final" er litt usikkert enda, behandler mener det ikke trenger å være så "ille". men jeg er redd for at vi havner der til slutt.

sambo er lei og sliten av å ha ei ubalansert dame, hvilket jeg skjeønner godt. han har støtta meg masse og vært mye til hjelp. men nå virker det som om han er ganske tom.

dette er så fryktelig vondt på mange måter. hater at jeg til tider skal ha det sånn, når jeg er mamma til ei lita jente. er redd for at det skal gå utover henne, og redd for at hun ska arve mine plager.

sliter mye med dårlig samvittighet både for mann og barn.

føler jeg har mista mye av meg selv. den jenta sambo ble kjent med var ei sjarmerende glajente med bein i nesa,tøff og selvstendig. det var det han falt for. nå er den jenta nesten borte...

føler jeg har satt meg selv i en rolle jeg mistrives i. er blitt sånn at jeg er veldig usikker og spør han om alt. måler opp og ned om ditt og datt. nesten så jeg er satt i en sånn offer-rolle på en måte. og jag hater det!

 

har beg. på medsisin som ser ut til å virke, men veien fram er uviss. er redd for å få tilbakefall. føler ofte jeg ikke har så mye følelser for han lenger, og han føler det samme som meg. har krangla sinnsykt mye i ganske lang tid nå.

samtidig kan jeg ikke se for meg å leve uten ham. vi er innstilt på å prøve det som prøves kan, men det virker ofte som om vi kommer til å tape.

 

er det noen med samme erfaring som kanskje har en liten solskinnhistorie? trenger noe å holde meg fast i for å bevare troen. jeg blir jo veldig negativ og pessimistisk også, og klarer nok ikke å se det som faktisk er bra. sliter mellom å skille mellom angsten for å bli alene og angsten for å være uten ham. samtidig vil jeg så absolutt at jenta mi skal slippe å oppleve brudd mellom oss, og å måtte dele seg mellom oss hver uke.

er det noen som har opplevd at man kan komme ut av dette sammen, strekere og med et bedre forhold?

er så fortvila her nå..

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som har vært igjennom det du er i, men jeg har ikke gravd og spurt altfor mye, synes det er for privat til at jeg kan stille spørsmål om medisinering og sånn. Men uansett: hun har vært igjennom tunge tak og nå har de det kjempebra. De kommuniserer mye bedre nå enn de gjorde for noen år siden.

 

Jeg skjønner at dette er tøft for deg. Vi har samlivsproblemer iblant vi som ikke er bipolare også, og nå har du to tunge ting på en gang. Men du er den du er, du er både gladjenta og deppejenta, og han må faktisk elske hele deg hvis han skal dele livet med deg.

 

Dette betyr ikke at ikke du skal gjøre alt du kan for å være en så god og voksen kjæreste og medforelder som mulig. Det må du. Men du skal ha lov til å være psykisk syk. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for psyken din.

[Anonym bruker]

nå blir jeg skikkelig på gråten.

tusen takk for at du delte historien om venninna di, og de andre kloke ordene. lett å skylde på bare seg selv alltid, selv om en del av det kan man faktisk ikke noe for.

og det stemmer nok at jeg har to tunge ting. kjemper hver eneste dag for å være den beste mamman og samboeren jeg kan være,men føler aldri jeg kommer dit. men jeg skal ikke gi opp!

tusen takk:)