Hvordan forteller man noe slikt?

[Anonym bruker]

Jeg skal fortelle mine foreldre at jeg har blitt misbrukt regelmessig over en lang periode av min egen bestefar.

Vurdere også søksmål og erstatningskrav. Jeg sliter nå så mye at en del av livet mitt har blitt tom, vond og fylt av angst.

 

Jeg fungerer fint i det daglige når det kommer itl samboer, venner og babyen, men når det kommer til arbeidsliv, mestring, studier så knekker jeg fullstendig sammen. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dette og har mine downperioder der jeg får fullstendig angst og isolere meg helt. Og de rundt kan ikke vite dette fordi de ikke vet eller har sine anelser om hvorfor. Slitsom situasjon!

Jeg føler ikke jeg og mine foreldre har den kontakten man burde ha fordi det er et tomrom som ikke blir fylt. Mangler fortåelse, respekt og kjærlighet.

 

Men hvordan sier man noe slikt?

[Anonym bruker]

Jeg ble utnyttet seksuelt av en som er inngift i familien da jeg var 14år. Det plaget meg ikke før jeg ble ca 18-19år. Hadde egentlig ikke tenkt at mamma og pappa skulle vite noe, men så en gang etter at han mannen og familien hadde vært på besøk, brast jeg sammen i gråt og fortalte det.

 

Kanskje det er en mulighet for deg også? Jeg hadde jo ikke planlagt å si noe, men det var godt å få det ut uansett!

[Anonym bruker]

Skriv et langt brev.

[KaMa]

I forhold til det siste du skriver, mangel på forståelse, respekt og kjærlighet, så ville jeg enten skrevet et brev eller stålsatt meg. Sagt rett ut hva som hadde skjedd, og gjort det jeg kunne for å ha ryggen rank og hodet kaldt.

Forferdelig bagasje å ha med seg og jeg håper du får hjelp og kommer deg gjennom det.

[Anonym bruker]

Jeg har endelig tatt steget og fortalt det til min lege da jeg har hatt noen tunge stunder.

Jeg fortalte det også til min tante for noen dagre siden, og hun tilbydd seg å fortelle mine foreldre hva som har skjedd.

 

Men er så redd for at forholdet oss i mellom skal bli "verre" enn det er.

Men klarer ikke å holde på dette lengre, sliter sånn inni meg etter jeg ble mor. Føler det er så mye som står uforklart npr jeg ikke kan fortelle hvorfor og hva...

 

Jeg er så redd for å såre mine foreldre, men synes de fortjener å vite at de sviktet meg og hva som har skjedd.

 

De siste 4-5 årene har ting dukket opp og det gjør vondere og verre for hver dag.

Sliter veldig med søvn (ofte),intens hodepine (etter mye grubling og tenking), deprimert (av og til) og angst for forskjellige ting som mestring, å stå på mitt, være direke, får dårlig samvittighet for alt (ofte). Dårlig selvbilde, føler meg mislykket, og sliter med å forstå at jeg fortjener å ha det som godt som jeg har nå!!

Selvfølgelig blir alt dette verre når jeg har en downperiode.

 

Skal tilbake til legen i slutten av mnd og prate om hvordan jeg har det og videre behandling.

Huff, trodde at jeg skulle bære dette med meg til the end, men det har tatt for stort tak på livet mitt nå, så jeg må få bearbeidet og få det ut... også til mine nærmeste. Mener bestefar bør få svi, og vil ha erstatning for alt jeg har måttet igjennom så lenge.

 

Hva legges til grunn for å få erstatningskrav?

[cammiss]

Ta kontakt med støttesenteret mot incest - eller kirkelig ressurssenter- de har sikkert noen gode Tips- men et brev og en avtale om å møtes kan være lurt. Da kan foresldrene dine få summet seg og du slipper å få deres umiddelbare reaksjon som kan være vanskelig - uten at det eegentlig er meningen- da blir det enklere for dem- skriv hvordan du har det- noen episoder der det har skjedd kanskje- du trenger IKKE å gå i detalj- men husker dere da bestefar.... osv- men jeg har ikke opplevd dette selv- så ta kontakt med noen som har kompetanse på det så kan du få litt støtte og baccking- dette er vel også steder der du kan få pratet litt med noen som selv har erfart..

 

Utrolig bra at du tar tak i det- disse stedene vet vel også en del erstatning og rettsaker osv..

 

LYkke til...