Føler han drar meg ned i driten.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 11 år, med perioder hvor det har vært slutt mellom oss. Vi har bodd sammen de siste 6 årene. Han eide bolig fra før av da, men den har jeg aldri fått lov til å kjøpe meg inn i. Han var nemlig sikker på at jeg skulle prøve å lure han og gjøre det slutt etter en stund, slik at han måtte betale meg ut. En kompis av han hadde nemlig blitt lurt, og han skulle nemlig ikke havne i samme situasjon. Det har vært mye om og men siden vi ble samboere. Vi har et barn på snart ett år. Vi krangler hele tiden, han kaller meg syk i skallen, sier jeg må gå og få sjekket hodet mitt, blir veldig høylydt når vi diskuterer og ber meg flytte ut hver gang vi krangler for tiden.

 

Han har adhd og tar ikke medisiner. Han takler ikke å snakke om følelser. Jeg har hatt mye negative tanker om meg selv, og vært veldig deprimert til tider. Nå får jeg ikke lov til å snakke om noe som har med følelser å gjøre lenger, han sier jeg må slutte å synes synd på meg selv. Så jeg prøver å holde alt inni meg, får aldri en klem eller noe trøstende ord hvis jeg skulle gråte litt. Hva er det nå da sier han bare, og så prates det ikke mer om det.

 

Jeg har sagt til han så mange ganger at vi må kunne diskutere ting uten at han skal klikke helt, men han sier bare at det er jeg som må skjerpe meg. Jeg nekter å la barna våre (er gravid igjen..) vokse opp meg denne kranglingen og dårlige stemningen. Et hjem skal være trygt og godt og fylt av kjærlighet. Ikke brøling og smelling med dører.

 

Hva tror dere, er det noe håp om at han skal forandre seg? Han nekter å gå i familieterapi. Er ikke i kontakt meg følelsene sine, han fortrenger alt vondt som skjer han i livet.

 

Blir så sliten av dette. Vær så snill og kom med noen synspunkter.

 

 

[Anonym bruker]

Huff..... :-( Fikk lyst å gi deg en god trøsteklem! :`-(

jeg har det akkurat på samme måte.. bare at vi har jo kun vært sammen i 3 år da, og venner i 8 år.. Fra begynnelsen har det vært av og på. Men nå har det vært "stabilt" i et 1 år... vi har kranglet ganske mye siden vi ble sammen, og jeg har alltid fått høre at jeg er syk i hodet, og at jeg ødelegger livet hans, og alt er min skyld når det gjelder sånn forholdet våres er... Til tider har han blitt voldelig mot meg.. :`-(

Har en sønn på 3 og er nå gravid igjen, venter barn i desember... Er redd for at han kommer til å skade de.. Han er ganske høylytt, og driter i at ungen vår er i samme rom når han klikker på meg eller slår meg..

Bestevenninen min sier at han ødelegger meg både psykisk og fysisk på den måten han holder på..

 

Nå er jeg 22 uker på vei og har fått beskjed at eg stresser for mye noe som kan føre til for tidlig fødsel.. Og må helst ta det helt med ro å ikke gjøre noe.. Det driter han i.. Han kommanderer meg rundt å jeg får alltid høre hvor lat jeg er, og at jeg burde rydde huset for han gidder det ikke.. Har aldri vist medfølelse om eg var/er dårlig... Sliter mye med bekkenløsning.. Da bare sier han: " Jeg har nå vært dårlig mange ganger jeg og, men klarer nå gjøre ting for det.. slutt å klag for faen"..

Han skulle prøvd å være gravid selv..

 

Sliter med svangerskapsdep. pga sånn ting er, og er veldig redd for å miste den lille i magen pga av jeg ikke kan slappe av med han rundt meg...

 

Han har fått diagnosen manisk depresiv og går på tabletter, men jeg syns han er den samme som alltid..

Hver gang vi har gått fra hverandre kommer han alttid å sier at han skal forandre seg, men det har jo ikke skjedd til nå..

 

Jeg er så trøtt & sliten, og vet ikke om eg har krefter til å ha det sånn.. Hvertfall ikke når jeg har to barn å beskytte...

Men en ting er hvertfall sikkert.. han kommer ALDRI til å forandre seg..

Uannsett hva han lover.. og det synest jeg er veldig trist.. For eg tør ikke forlate han..

 

 

[Anonym bruker]

En god trøsteklem tilbake til deg:-(

 

Du har det nok mye mer slitsomt enn meg ser jeg.

Sender deg gode tanker. Du må ta godt vare på gutten din og den lille i magen. Og ikke minst deg selv. Vet ikke hva jeg skal si, kanskje du og sønnen din kan dra til familie en liten stund for å få slappet av og tenkt litt kanskje?

 

 

HI

[Anonym bruker]

Begge dere to som har svart her, skjønner jo egentlig at disse forholdene ikke er bra for hverken dere selv eller barna. Hvorfor blir dere? Dere har valgt å få barn, da må dere også sørge for at de vokser opp og har det bra i den grad dere kan få det til. Det er deres ansvar! Ikke skyld på depresjoner eller voldelige menn, dere MÅ ta ansvar selv. Det er kun dere som kan redde dere selv. Jeg vet at det er hardt å bryte ut, og det kan føles forferdelig mens det står på, dette har jeg vært gjennom selv. Jeg måtte bestemme meg for at nå var det nok. Og jeg er sjeleglad for at jeg brøt ut og tok ansvar for de livene jeg har skapt. Hvorfor i himmelens navn hører dere ikke på den lille stemmen som sier at dette er galt?

[Anonym bruker]

eg er fullstendig klar over at dette forholdet ikke er bra verken for meg eller sønnen min.. Men eg er rett å slett for redd smbo til å kunne gjøre noe.. eg har prøvd, mange ganger.. tro du meg.. Men hver gang kommer han med de samme truslene om at han skal ødelegge livet mitt, gjøre det til et helvete for meg, vende hele familien og vennene mine mot meg, og ta fra meg gutten min og den lille eg har i magen når den kommer... Han er typen til å gjøre det...

Har tatt det opp med legen min, og samboen min har vært å snakket med han om måten han er, men tror du ikke sambo har fått det til å virke som at eg bare lyger å overdriver alt? Hadde du kjent han hadde du skjønt hvorfor eg er redd..

[Clue]

 

Og hvorfor i all verden få FLERE barn med en sånn mann???

 

 

[Anonym bruker]

Ja det sier jaggu jeg også... da ber man litt om det selv....

 

Men når det gjelder å eige bolig ilag, så sitter jeg her selv og bor i huset til typen min. Har bodd her i tre år nå, og har sagt at innen en måned får han bestemme seg for om vi skal eie sammen eller ikke. (Det er nå to uker siden jeg sa dette, venter ennå...)

Jeg taper STORT på dette, og akter ikke finne meg i det lenger. Vi har ikke fått barn ennå, og det blir det ikke heller så lenge vi ikke eier sammen. Han liker ikke prate om temaet og sier aldri noe om det selv...

MANNFOLK...........

[Anonym bruker]

Skjønner ikke at de fikk det første barnet med disse drittsekkene heller jeg da... HI hadde jo vært sammen med sin samboer i mange år før hun fikk første barnet...

Og da bli gravid med nummer to?!

[Anonym bruker]

Skjønner mannen er litt paranoid i forhold til huset etterdet som skjedde med kameraten hans. Men det andre du beskriver høres ikke bra ut. Han ødelegger både deg og barna. Vet ikke hvordan jeg skal få sagt det klart nok, men både du og anonym i det første svaret: Se å kom dere bort! Å bli fysisk/ psykisk mishandlet er ikke akseptabelt under noen omstendigheter. Dere har faktisk et ansvar ovenfor BARNA. Hva tror dere skjer med dem, de kommer jo til å merkes for livet fordi dere ikke tør/vil (velg det som passer best) flytte. Og hvilke signaler sender dere til barna ved å bli, joda at slik oppførsel er greit!

Så ta nå til fornuft å kom dere bort før noe skjer! Trusler skal tas på alvor selv om det ofte bare er tomme trusler, for man vet aldri når de er reelle. Ta kontakt med et krisesenter og hør hvordan dere skal forholde dere til trusler og hvordan de kan hjelpe. De har (dessverre) mye erfaring med slikt.

 

Jeg vil bare si at jeg håper dette er overdrivelser og oppspinn, men jeg vet godt at slikt forekommer så derfor velger jeg å svare seriøst. Så vil nok en gang om å komme dere bort fra disse mennene som bare vil være til skade for dere og deres barn!

[Anonym bruker]

Slike manipulerende mannfolk er farlige! Kom dere bort begge to! Ikke true med å dra, bare gjøre det. Og for all del oppsøk hjelp. Om mannen er så ille som det beskrives, bør man være rimelig trygg på at de aldri kommer til å få fratatt deg foreldreretten. Og hvis du mener folk ikke tror deg, prøv å få tatt det opp neste gang han kommer med trusler.

[Anonym bruker]

Vær så snill, dere to som har skrevet de første innleggene: om dere ikke klarer å være sterke for dere selv, vær så snill og tenk på barna deres. De tar skade av å leve under slike forhold. Det blir antagelig ikke bedre - bare verre. Mannen trenger hjelp - det kan ikke dere gjøre noe med. Dere må beskytte dere selv - og barna.

Jeg blir veldig sår av dette - for en nær venninne av meg vokste opp med en far som hundset familien altfor lenge. Hun sliter ennå.

 

[Anonym bruker]

Selvom dere har følelser for disse mennene så er vel kjærligheten til barna deres mye større! De er de viktigste, og dere bør finne styrken i dere å komme dere vekk! Er jo på ingen måte en trygg og kjærlig oppvekst dere tilbyr barna med disse mennene så nært inne i bilde.

Prat med HS, fastlegen, nær familie-FÅ HJELP!