samboer avtale..

[*just me*]

noen her som har greie på dette? vi har sløva alt for lenge med å få skrevet en slik avtale, og nå vil jeg ha det gjort!

kan man bare printe ut en man synes er ok, fra nettet?

hvor skal den sendes når vi har skrevet den? noen som kan hjelpe meg?

 

tror forøvrig jeg kommer til å stikke innom her ei stund framover.. sambo og jeg sliter som gale, har gjort det lenge nå:...(

har ei nydelig datter på 2 år sammen, men forholdet vårt er dårlig, for å si det mildt. vi er begynt hos rådgiver ved familievernkontoret, men kun vært der to ganger enda.

vi finner ikke kjernen til problemene våre, men jeg er nok dessverre en stor årsak. sliter mye psykisk, spesielt de to-tre siste åra. har nå fått diagnosen bipolar 2. om den blir "final" er litt usikkert enda, behandler mener det ikke trenger å være så "ille". men jeg er redd for at vi havner der til slutt.

sambo er lei og sliten av å ha ei ubalansert dame, hvilket jeg skjeønner godt. han har støtta meg masse og vært mye til hjelp. men nå virker det som om han er ganske tom.

dette er så fryktelig vondt på mange måter. hater at jeg til tider skal ha det sånn, når jeg er mamma til ei lita jente. er redd for at det skal gå utover henne, og redd for at hun ska arve mine plager.

sliter mye med dårlig samvittighet både for mann og barn.

føler jeg har mista mye av meg selv. den jenta sambo ble kjent med var ei sjarmerende glajente med bein i nesa,tøff og selvstendig. det var det han falt for. nå er den jenta nesten borte...

føler jeg har satt meg selv i en rolle jeg mistrives i. er blitt sånn at jeg er veldig usikker og spør han om alt. måler opp og ned om ditt og datt. nesten så jeg er satt i en sånn offer-rolle på en måte. og jag hater det!

 

har beg. på medsisin som ser ut til å virke, men veien fram er uviss. er redd for å få tilbakefall. føler ofte jeg ikke har så mye følelser for han lenger, og han føler det samme som meg. har krangla sinnsykt mye i ganske lang tid nå.

samtidig kan jeg ikke se for meg å leve uten ham. vi er innstilt på å prøve det som prøves kan, men det virker ofte som om vi kommer til å tape.

 

er det noen med samme erfaring som kanskje har en liten solskinnhistorie? trenger noe å holde meg fast i for å bevare troen. jeg blir jo veldig negativ og pessimistisk også, og klarer nok ikke å se det som faktisk er bra. sliter mellom å skille mellom angsten for å bli alene og angsten for å være uten ham. samtidig vil jeg så absolutt at jenta mi skal slippe å oppleve brudd mellom oss, og å måtte dele seg mellom oss hver uke.

er det noen som har opplevd at man kan komme ut av dette sammen, strekere og med et bedre forhold?

er så fortvila her nå..

[EAAT]

Det heter jo i tykt og i tynt ... I en annen periode av livet kan det v're han som har problemer. Snakk med legen din om det kan v're at medisinene som du tar som gj;r f;lelsene dine for han mer flate. Det ligger jo i ordet stemningsstabiliserende. Kanskje kan andre medisiner virke like bra men p[virke f;lelseslivet i forhold til mannen din mindre. Eller kanskje er det noe dere bare m[ leve med at du har mindre gnist i forholdet. Det er tross alt bedre enn blomstrende mani eller depresjon.

 

Du kan ogs[ sp;rre terapeuten din om mannen din kan bli med p[ samtaler. Kanskje det ogs[ finnes et eget tilbud for han. Han m[ jo ogs[ l're seg [ takle sykdommen din.

 

Du slier med d[rlig samvittighet for sykdommen sier du / men det er jo ikke noe du har valgt. Tror sjansen for at datteren din har arvet sykdommen, er mye mindre enn at hun har ikke har arvet.

 

Og s[ er det mange par som f[r en nedtur n[r barnet er 2/3 [r. Sikkert flere grunner til det, alderen er litt pes med trass etc. Det er vel derfor skillsmisseraten er h;yest da.