Hva syns dere er.?

[Jenta_00_]

Hva syns dere er vanskeligst med hele "dine, mine, våre" situasjonen?

Er det disiplinen, er det far sin oppførsel, er det dine egne følelser om det å være stemor/biomor? For min del, er det pappas oppførsel. når han har barna så er det konstant dulling og oppførsel som fører til at barn blir mer oppspilte og krevende. Far gir ut godteri, is og pannekaker en time før leggetid, og ler når jeg ber han slutte med det. Han overkompenserer(staving?) for å ikke vær fulltids pappa, og selv om jeg skjønner det er hardt for han syns jeg det uhyre vanskelig å måtte være "slemme stemamma" når jeg forteller eldstemann at nå er det nok lek eller nok godteri, far overkjører fullstendig og guttene er oppe til 11-12 på kvelden. Og nå snakker jeg om en gutt på 3 og en på 1 år!

[Anonym bruker]

Alt! Alt er litt vanskelig, så hele situasjonen blir nesten uholdbaar slitsom.

[Anonym bruker]

Det som er vanskeligst er at vi hele tiden har en annen familie å ta hensyn til (og det vil jeg anta er gjensidig). Vi må hele tiden legge puslespill for å få hverdager og ferier (ikke minst det siste) til å bli ok. Og skal vi noe spesielt, så må vi ha guttungen i tankene. Nå har vi et godt samarbeid, så det er jo ikke så veldig problematisk, men det blir jo litt ekstra styr. I tillegg handler mor inn alt yttertøy, og det er jo ikke alltid like praktisk. Men jeg har lært meg å gi litt f... der:)

 

[MaybeAgain]

Å alltid måtte bli minnet om fars fortid.

Å måtte ta hensyn til et barn som ikke er mitt, men som likevel må/skal inkluderes i mitt liv.

Å bli satt litt på sidelinjen når vi har vårt 50% samvær - "de" (far og datter) mot "oss" (meg og våre fellesbarn).

Å måtte forholde meg til en uhyre vanskelig biomor som oppfører til tider helt irrasjonelt.

Egentlig det meste.

Ja, stedatteren er for det meste en drøm av et barn, men vil aldri bli mitt og jeg har også kort lunte og liten tålmodighet for barn som ikke er mine egne. Hverdagen er travel som den er.

 

Dette er selvsagt klagingen - i praksis er jeg en stemor som gjør sitt beste for å ta vare på jenta når hun er her. Det betyr derimot ikke at det er drømmesituasjonen eller at jeg ville anbefale det ukritisk til alle og enhver..... Og da er det lov å lufte seg litt her....

 

 

[vimsan]

Hos oss er det en av hver. En min, en din og en vår. Vi har ikke noe som er "hypervanskelig" ennå, men vi tenker litt på når de blir eldre. En skal til mammaen, en til pappaen og en skal være her. Vi er redd det skal bli masse forvirring rundt dette, men antar at det skal gå greit. :-)

[Anonym bruker]

Min samboer har 2 fra før og vi har en felles. Det jeg syns er vanskelig med situasjonen er dette med at jeg føler meg fullkommen når vi tre er alene. Det er da jeg virkleig lever. Når de er her, går jeg bare inn i en rolle og venter på at de skal dra. Jeg kommer aldri til å bli like glad i de, som i min sønn, og det er ganske vanskelig å bære på.

Jeg syns også det er vanskelig å ha en eks som delvis styrer livet vårt. Og ikke minst dette med at det som skjer her den uka de er her, går videre til eksen.. føler hun har en slags kontroll over oss. Jeg føler hun vet alt om meg, og forholdet det min sambo.

Jeg syns også det er vanskelig dette med at de er halvsøsknene hans. Jeg selv føler ikke at min sønn har noen søsken før den dagen jeg evt. får en til. Så når folk omtaler de som storebroren eller storesøsteren til vår felles får jeg en litt vond magefølelse hver gang.

Jeg tror jeg rett og slett prøver å fortrenge litt at han har hatt en familie før meg.

[MaybeAgain]

Gud det er godt å høre at det er flere som føler akkurat det samme som meg...... Som om jeg skulle skrevet det selv - bortsett fra det med eksen som får innblikk i hva vi gjør.

 

Ukene med min lille familie er def de beste...

[Jenta_00_]

Må absolutt si meg enig i at det er vanskelig å bli konstant påmint på hans fortid, min sambo har også to barn, vi har ingen fellesbarn, men har veldig lyst på. Ekstra vanskelig er det at eksen også kontrollerer mye av det min sambo gjør. Ikke lett med denne situasjonen!