Han forlater samboeren nå.

[Anonym bruker]

Sukk, for ei smørje!

Jeg har møtt verdens snilleste mann. Han er så oppmerksom og omsorgsfull at jeg blir helt satt ut. Jeg har vært alene i så mange år og har hatt det temmelig stritt til tider med en belastende jobb og alenemamma (helt alene, pappaen finnes ikke). Så dukker altså denne mannen opp. Først helt uaktuell for meg, men han blir en god venn. Vi utvikler et vennskap som gradvis glir over i noe mer.

Saken er den at han hele tiden har vært i et samboerskap, og har et barn. Han har vært tilbakeholden med opplysninger i så måte. Men etterhvert har det kommet frem mer og mer som antyder et elendig forhold. Og nå etter ferien kom han og sa at han skal gå fra samboeren sin og at dette har ligget i kortene lenge. Med andre ord, han går ikke fra henne på grunn av meg. Og det vil jeg ikke heller at han skal.

Jeg har oppfordret ham til å gi forholdet sitt en sjanse, at de må prøve for barnet sin skyld - jeg ønsker ikke at han går fra samboeren fordi han håper det skal bli bedre med meg. Det kan jeg ikke leve opp til. Men blir han enslig på grunn av ting som ikke har med meg å gjøre så vil jeg veldig gjerne at det skal bli oss.

Jeg sliter med dårlig samvittighet, samtidig vet jeg at denne mannen kan gi meg masse kjærlighet, støtte og omsorg. Og jeg vet at han vil ta i mot det samme fra meg. Skal jeg gi avkall på ham nå, og heller be ham komme tilbake om han virkelig blir enslig? Jeg er livredd for at samboeren hans nå skal finne ut om oss, for dette er en kvinne jeg evt må forholde meg til å årevis pga deres felles barn. Så jeg vil ikke at noe skal komme frem nettopp pga dette. Bitterhet er det siste man trenger når der er små barn inne i bildet.

[Anonym bruker]

Hei, jeg syns ikke du skal trekke deg unna nå, som du skriver selv ville dette bruddet skjedd uansett, han hadde jo heller ikke utviklet følelser for deg om han hadde det så bra hjemme. Og å¨bli i et forhold pga barna er jo ikke akkurat det smarteste, det er vi velmange her inne som har erfart.

 

Kos deg du, ta ting som det kommer, ikke tenk så mye på forholdet til barnets mor, det er uansett han og henne som skal forholde seg til hverandre i flere år, og å samarbeidet, du trenger ikke så så stor del av det.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

"Jeg har oppfordret ham til å gi forholdet sitt en sjanse, at de må prøve for barnet sin skyld" Ærlig talt, dette tror du vel ikke på selv en gang? Hvis dette er en mann du er intressert i/forelsket i har du selvfølgelig ikke gjort det helhjertet. Vær ærlig, dette sier du bare for å bedre din egen samvittighet.

 

Utroskap er aldri et godt utgangspunkt for å starte et nytt forhold. Jeg synes absolutt du skal la han ordne opp i sitt eget liv, så får dere heller finne sammen igjen når han har tatt ansvaret for det forholdet han allerede er i, og gått fra samboeren sin.

 

Greit at dere er forelsket, men det er tre andre mennesker (hans barn, hans barns mor og ditt barn) som ufrivillig er innvolvert i dette. Tenk litt lenger enn din egen nesetipp.

[Anonym bruker]

Å tenke lengere enn min egen nesetipp er det jeg har gjort i evigheter. La meg gjette, du som sier dette; du er kanskje selv en som er blitt forlatt av mannen din? Og som ville beholdt ham selv om han ikke hadde mer følelser for deg?

 

Livet går tross alt videre om følelser tar slutt, uansett hvor mange som er involvert.

 

Og jo, jeg har sagt han bør satse hjemme - det sa jeg før jeg oppfattet at han faktisk var blitt veldig veldig glad i meg. Og før jeg oppfattet at jeg hadde de samme følelser for ham. Så i dag vil jeg selvsagt satse på ham selv, men han trenger ro til gjøre bruddet så ryddig som mulig. Og det har jeg tenkt å gi ham. Jeg vet at han kommer til meg igjen. Singel blir han uansett.

Jeg har hele tiden hatt dårlig samvittighet, mens han sier han ikke kan ha dårlig samvittighet for å føle kjærlighet for et annet menneske. At forholdet deres går over styr er han ikke alene om å sørge for; it takes two to tango!

[hotmum]

Helt enig; it takes two to tango!

 

Jeg ønsker deg lykke til med kjærligheten! Gid jeg var så heldig!

[Gjest]

Først av alt, gratulere med å ha funnet mannen i ditt liv da )

 

Synes det er bra at du tenker på henne, du har helt rett, du kommer evt til å måtte forholde deg til henne i mange år fremover.

 

Håper du tar hensyn, og at dere tar det litt rolig og forsiktig i forholdet for å prøve å lage minst mulig såre følelser! Vær kjærester, men ikke utlys det for hele verden for å si det sånn. Dere bør også vente med å flytte inn sammen synes jeg, ikke bare for hennes del, men for både ditt og hans barn.

 

Lykke til!