Kan noen forklare hvorfor dette er for strenge regler?

[Anonym bruker]

Mitt stebarn er 3 år. Dette er reglene det har hos oss:

 

-vi takker for maten

-vi rydder etter lek

-det er ikke lov å skrike eller hyle når vi ikke får det som vi vil

-det er ikke lov å slå

-vi spiser/smaker på det vi får (barnevennlig, men variert mat)

-å hyle/skrike og å slå får konsekvenser (1. bekjed om at det ikke er lov. 2. advarsel: slutt eller få konsekvens. 3. konsekvens.)

-vi legger oss når vi får beskjed om det.

 

Biomor synes disse reglene er for strenge og ønsker at vi tar bort eller mildner de. Jeg kan ikke forstå dette. Noen som kan hjelpe meg å forstå?

 

Barnet er umulig å ha med i butikker (hyler for å få alt det peker på) og vi kan ikke ta det med på besøk (slår andres barn og også våre vennepar)

Hva er for stengt og hvordan skal det endres? Biomor har ingen forslag for hva som skal endres, bare sier det er for mye for barnet å forholde seg til..

[mn73]

Unger på 3 år er ofte litt uspiselige, og oppførselen du nevner her er helt normalt for en på 3, men de reglene dere har satt opp er noe som vil virke betryggende på ungen. det er ut fra mitt syn normale grenser, og vil på sikt medføre økt trygghet for ungen.

 

Skal ikke se bort fra at Bio mor rett og slett er misunnelig på at dere klare rå sette regler og overholde disse.

Dere er flinke, tydelige og trygge foreldre slik jeg ser det.

 

[Kreoline]

Biomor har det som kalles morskjærlighet for barnet sitt. Hun forstår at det er en 3åring vi snakker om her. Det blir folk av han også selv om han ikke legger seg uten protest og ikke takker for maten som 3 åring. At en 3åring må smake på alt han får servert, er det største tullet jeg leser, få voksne smaker på alt de får servert og som ikke ser apetittvekkende ut. Biomor er nok ikke misunnelig, for gud så slitsom det må være å skulle overholde alle slags regel for en så liten unge.

 

Å slå, klipe, klore og bite er selvsagt ikke lov uansett alder.

[Anonym bruker]

Her er det snakk om barnevennlig mat. Barnet nekter å smake på spaghetti og pølser og krever å få spesialmat (loff med smør). At man glemmer å takke for mat er lov. Vi blir jo ikke sinte og lager 3. verdenskrig av den grunn. Hun kan sitte og hyle (ekstreme og hysteriske jentehyl) og gråter til hun ikke får puste fordi hun må legge seg før de voksne..

Jeg fikk streng beskjed om å behandle barnet som det det var (mammaens baby) og ikke som en jente på 3. (blir 4 i nov). Jeg ønsker faktisk ikke å behandle barnet som en baby. Vår baby kommer snart og at de to skal behandles likt (biomor mener seriøst dette for at det ikke skal være forskjell) er helt utenkelig for meg.

[Kreoline]

Hvor ofte har dere barnet?

Hva biomor skulle synes og mene bør være totalt irrelevant for dere. Du og mannen din bestemmer hvordan dere skal ha det i hjemmet deres. Støtter mannen din deg eller er han en typisk sirkuspappa, der du må ta alle slaga.

 

Du vil nok få en tøff tid der barnet slår, klorer, klyper babyen helt uprovosert. Håper dere finner konsekvenser for det, slik at barnet forstår at det er helt uakseptabelt.

 

Får du ikke far med på å oppdra barnet som en 4åring, så gjør som flere andre stemødre her inne besøk venninner, gå lange turer med babyen og ikke la foreldrenes manglende oppdragelse på barnet sitt ødelegge gleden din over å ha blitt mamma.

 

Jeg sier dette kun fordi jeg tror du kommer til å slite deg ut på en 4åring som gjør alt for å få oppmerksomhet og som ikke vil synes at det er noe stas at babyen får noe oppmerksomhet.

 

 

 

[MaybeAgain]

Til HI:

 

Jeg synes disse reglene er HELT RIMELIGE! Alle barn har godt av grenser - det skaper trygghet og dannete mennesker av dem. Jeg synes dere skal holde på deres - hva som skjer på deres tid har ikke biomor noe med så lenge det ikke går utover barnets ve eller vel. Det viktigste er at du og pappaen er enige og støter hverandre slik at dere er konsekvent i rammene dere setter.

 

Til VINTERBRIS:

Ikke vet jeg hva du praktiserer, men det høres ut som fri barneoppdragelse... Hyling, skriking, mangel på manerer (på det nivå man kan forvente av en 3-åring) og manglende konskvenser for ufin oppførsel skaper ufyselige barn, ufordragelige tenåringer og motbydelige voksne mennesker. Det beste man gir et barn er trygge og forutsigbare rammer. P skjule seg bak morskjærlighet fordi man ikke vil/orker/har ressurser til å ta tak i uakseptabel oppførsel er dårlig barneoppdragelse og burde ansees som et stort nederlag. Synes nå ihvertfall jeg.

 

[Anonym bruker]

Vi har barnet langhelg annehver uke og en dag i uken.

Mannen min støtter meg og det er mest han som har satt opp reglene, jeg bare følger opp.

Jeg føler at det er et evig mas fra biomor om alt dette, men regler må man jo ha.

Hun vil ikke ha noen baby og slår meg på magen og sier at pappa er min. Hun har veldg dårlig språk og blir sint og slår hvis jeg ikke forstår hva nonono betyr. Jeg lurer litt på om jeg skal sende de to ut sammen for å gjøre noe, eller at jeg reiser bort når hun er her. Pga at jeg blir så sliten av dette er jeg SM nå og har fått råd av lege å ta barnet til psykolog, for dette er visst langt fra normalt.

Men jeg vil jo ikke legge meg i et skall og gi opp. Jeg har planer om å være her lenge. Har vært her siden hun var ett år, så hun er jo vant til meg.

[Kreoline]

Ja, det er begrenset hva man får inntrykk av i et innlegg ang. situasjonen. Barnet er kjempe frustrert fordi hun ikke greier å uttrykke seg forståelig, for i eget hode har hun sagt ordet riktig. Jeg hadde klikket av en slik unge, så denne fri barneoppdragelse som kom frem i senere innlegg stemmer overhode ikke. Det jeg mente var å skulle velge kamper med omhu, f.eks. å slå ned på hyling, skriking og voldsbruk. Frustrasjonen hennes kan fort gå ut over babyen. Det må være en forferdelig situasjon du er i, håper du har en mann som støtter deg og ikke bare bagatelliserer problemene.

[Anonym bruker]

Har du som stemor fått råd av legen din å ta med en 3 åring til psykolog??

Syns absolutt du skal la barnet og far få litt alenetid før babyen komme. I tillegg går det jo kanskje an involvere henne på en eller annen måte. Det finnes f.eks bøker til barn som skal bli storesøsken:=) Reglene deres er jeg enig i er greie og normale, men det er jo ikke synonymt med at en 3 åring er enig i de. Må si meg enig med henne ovenfor ang punktet om å smake på alt av mat,- det er virkelig noe jeg aldri har skjønt hvorfor skal være så utrolig viktige.

Det å ha dårlig språk gir ofte utslag i frustrasjon, og om hun ikke klarer formidle det på annen måte som dere forstår kan det lett føre til sinne med fysiske virkemidler. Forteller dere henne gledene ved babyen? At hun skal bli storesøster og hvor mye kos dette er? Det går fint formidle dette til en 3 åring om en bare gjør det på rette måten.

Syns litt synd i jenta for om mammaen i tillegg ikke er så flink skjule sine meninger er de tikke rart hun sliter. Alt i alt er hun bare barnet, og det er dere som voksne som må finne ut av dette. Første prioritet burde i mine øyne være å prøve finne ut av hvor dette sinnet kommer fra og ikke at hun burde smake på alt av mat..

[Kreoline]

Mange stemødre møter seg selv i døra når de selv får barn. (HI sliter med et stebarn som går langt utover det normale). Jeg har selv vært borti stemødre som etter at de selv fikk barn, finner ut at de har vært altfor strenge med stebarna. De har utsatt stebarna for en kjærlighetsløs oppdragelse, der de skal vise udugelige biomor og tafatte far, hvordan barn skal oppdras. Flere sier at det er med sorg og tungt hjerte de ser tilbake på hvordan de behandlet små barn på, gjerne langt over den alderen barnet faktisk er i. Det finnes de som skammer seg, fordi det er en oppførsel de aldri ville ha hatt overfor egne barn. Det er det jeg mener med morskjærlighet, fordi det er lettere å oppdra andres barn, eller ha en formening om det.

 

 

[Anonym bruker]

Alt er forklart og vi leser masse om dette med ny baby.

Hvorfor skal barnet ha kun loff med smør på til ethvert måltid når det finnes mye hun kanskje liker, men nekter å smake på? Dette er det eneste ungen vil ha. Vi spute biomor hva hun mener vi skal gjøre når hun slår og når hun hyler for å få det som hun vil. Svaret var: la det være. Det går sikkert over. At hun ikke kan smake på mat er liksom ikke det værste, men at hun hyler, skriker og slår er verre. Hun har slått andre barn til blods i barnehagen og mor sier: huff da, det var ikke pent også er det det. Det er ikke moro når det er flaut å ha med ungen i butikken og på besøk. Vi kan ikke dra noen steder med barnet. Vi forsøkte fornøyelsespark for et år siden og da stod hun og slo et barn som ville ha samme souvernier som henne. Hun hylte for at de ikke hadde rett smør og hun dyttet andre barn til side og skrek til de fordi det var kun hun som skulle få klappe og se på en geit.

Vi har lett etter hvor sinnet kommer fra, men ikke funnet en kilde. Derfor rådet legen meg å ta henne til barnepsykolog der han kanskje kan finne det ut og vi kan legge opp ting etter det som blir funnet. Jeg ønsker jenta alt godt i livet og jeg vil ikke hun skal bli en jente som ikke har venner pga denne oppførselen. Hun har ingen å leke med i barnehage fordi alle er redd henne. Jeg ønsker virkelig ikke dette for jenta, for når hun er god og grei (det er hun jo også mye av tiden) så er hun verdens nydeligste jente og en fryd og vi koser oss så mye og har så stor glede av henne.

[MaybeAgain]

OK, da beklager jeg at jeg misforstod innlegget ditt )

 

Det ligger sikkert mye i det du sier, selvom jeg selv har opplevd det motsatt - noe som heller ikke er positivt: at tålmodigheten min har blitt kortere med stebarnet etter jeg fikk egne fellesbarn med pappaen.

 

Ja, choose your battles - det er riktig. Det er ikke vits å plukke på alle "småfeil". Men uakseptabel atferd og hylig og skriking og vold må man "slå ned på" som torden. Misforstå meg riktig med ordbruken her....

 

Det er ikke lett med andres barn - man ender ofte opp med å mislike barnet eller situasjonen fordi det er slitsomt å bruke tid på å oppdra barn som ikke er sine egne og som ikke bor hos en hele tiden. Man er litt tilbake til null hver gang barnet kommer tilbake igjen - med mindre man har et eksepsjonelt bra samarbeid med biomor (noe som er av det mer sjeldne slaget...).

 

Å være stemor er uansett aldri lett - til tross for at man har eksepsjonelle stebarn. Men kan bare gjøre det beste av situsjonen - for alle familien, egne barn og stebarn....

 

 

 

[Anonym bruker]

Er dere samboere, og er dere to enige om reglene i huset, så har det ikke noe å si hva biomor sier. Sånn er det bare!

 

Tutla

[Anonym bruker]

Det er helt normale regler.

Er klar over at vi har det mye strengere enn på min samboers barn enn barnet har hos sin mor (har vell egentli ikke regler hos sin mor)

 

Men vi sier alltid at: nå når du er hos pappa er det vi som bestemmer, når du er hos mamman din får du gjøre det som mamman din sier..

(siden barnet alltid sier, men hos mamma får jeg være oppe så lenge jeg vill, hos mamma får jeg spise snop før frokost, hos mamma har jeg tv på rommet mit. o.s.v)

 

Det er for min del ikke noe å bety dersom barnet er bortsjemt nå, men vi får snart et felles barn, å da må jo reglene være like for begge barna, (i forhold til alder da), å da nytter det ikke at hans tidliger barn kan springe fra middagsbordet når h*n ønske det å komme tilbake igjen etterpå, mens vårt felles barn skal måtte sitte med bordet han/hun er ferdig...

Her i huset skal det være like regler for alle barna, å hans barn får ikke noe "spesial ordning", for mor mener det er for strenge regler her..

 

Har mye vi mener er helt hull i hode av oppdragelsen hun gir til sitt barn,

men vi sier ikke noe hva vi mener, så da trenger ikke hun komme å si noe til oss heller

[mooch]

Hei

Jeg kan fortelle hva vi gjør med vår 2,5 åring (som har godt språk):

1: vi takker for maten. Jeg sier "takk for maten" (selv om det er jeg som har laget den), det samme gjør mannen min og sønnen vår gjør automatisk det samme. Men vi lager ikke noe stort nummer ut av det. Vi sier "takk" for mange ting her i huset. Jeg sier takk til mannen min når han tar ut av oppvaskmaskinen og han sier takk til meg når jeg handler. Vi mener begge to at det er en viktig del av det å se hverandres innsats i hverdagen. Å si takk har derfor blitt helt naturlig for sønnen vår også.

2: Rydding etter lek er ikke populært. Gutten vår er ekspert på å ignorere de vi sier totalt. Helt til vi innførte klistremerker. Nå rydder han (sammen med oss. Vi må si "putt bilen i kassen" osv) gladelig og får siden et lite klistremerke til å putte på en tegning vi har laget som henger på kjøleskapet. Det kan feks være en tegning av et hus med 7 rom. Hvis det er en figur i hvert rom på lørdagen så får han lørdagsgodt.

3: skriking/ hyling ignorerer av den typen ignorerer vi. Hvis han er et sted hvor det forstyrrer andre så bærer vi han ut derfra. Hadde gjort det samme hvis vi var i butikken, selv om det ikke ble annet enn brød til middag (men det har hittils ikke skjedd).

4: slå er helt uaktuelt. Han har aldri gjort det, men er dårlig til å dele med andre. Han får en advarsel hvis han gjør noe slikt, gjør han det igjen så går vi. Selv om det betyr å gå ut av en fornøyelsespark hvor vi har betalt inngangspenger.

5: Han får alt mulig på tallerkenen, men lagt pent hver for seg. Han trenger ikke smake på noe han ikke vil. Vi lager ikke noe strt nummer ut av dette. Men han får ikke annen mat.

6: angående konsekvenser: se over

7: Vi har en fast leggerutine med boklesing og synging. Dette synes han er kjempe koselig og kan godt be om å få legge seg. Men han vil ofte protestere når han faktisk skal sove. Tror dette er vanlig for veldig mange barn. Vi lager ikke noe nummer ut av det men viker heller ikke en tomme. Har likevel stort fokus på at leggetid skal være noe hyggelig.

 

Dette ble et langt innlegg. Syntes likevel det var greit å si noe om hvordan vi gjør med vårt eget barn, siden mange her sier at ting blir annerledes når man får egne barn.

 

Tror til slutt at det aller viktigste er at dere fokuserer mest på det som jenta gjør som er positivt og fortsetter å være konsekvente med deres regler. Det er ikke noe problem for barn å ha flere sett med regler, det ser man lett når man har barn i barnehage.

[Anonym bruker]

Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest dette er at moren til dette barnet må jo være helt bortreist.

 

Istedet for å synes at deres regler er for strenge burde hun innføre noen regler selv før hun ødelegger ungen helt. I Bergen hvor jeg bor mener jeg barnevernet faktisk har noen som kan komme hjem til folk som har store problemer med barna sine og hjelpe dem. Sånn ala det vi har sett i disse nanny 911 programmene på tv. Høres helt klart ut som om moren til stedatteren din burde hatt besøk av disse.

 

[Anonym bruker]

Nå er babyen født. Det første hun gjør når hun så babyen (optimisten meg trodde hun skulle foradre mening når hun så babyen) var å stikke fingeren i øyet hennes. Babyen blir totalt oversett fordi stebarnet har intens sjalusi som går over alle bredder.

Nå kan jeg ikke være hjemme med fellesbarn når hun er her for hun er rett og slett slem med lille babyen. Det ser ut til at jeg må flytte pga dette. Far sier hun kan la vær å komme hit til hun kan å oppføre seg, men det er for meg helt feil. Men om det ender i brudd kan far likevel ikke ha de to samtidig.

Vi spurte biomor om hun også kan snakke med jenta om dette, men det er tydelig ikke interessant. Så nå går hun rundt og forteller at vi ikke takler å ha fått et barn til så vi forsømmer hennes barn. Akkurat ryktene blåser jeg i, men alt dette med baby ble så utrolig annerledes enn vi trodde.

Biomor sier vi må tåle at hun er sjalu. Ja, det gjør vi, men vi kan ikke akseptere det når det går voldelig utover babyen. Hun kan jo med vilje skade henne og da vil jeg tro at "helvete kan være løst". Da nøler jeg ikke med å skaffe hjelp til jenta, for det er jo tydelig at hun trenger det.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal stole på din mann. Vi er ikke i samme situsjon, men stebarnet får ikke komme til oss på en stund. Dette er en konsekvens av noe hun har gjort (alvorlig). I motsetning til dere er dette noe vi i enighet med moren har gjort.

 

Jeg synes dere skal vise at dere mener alvor: Så lenge hun skader søstern sin får det konsekvenser og den er i dette tilfelle at hun ikke får komme til dere. Når hun har bestemt seg for å være snill med søstern sin (broren sin) så er hun hjertlig velkommen til dere, men ikke før.

 

Ille at man skal gå rundt å være redd for at noe skal skje med barnet i sitt eget hjem.

[Anonym bruker]

Dette er helt normale regler etter min mening. Men du kan ikke forvente å innføre alle disse reglene på en gang. Velg en etter en, alt etter hvor viktig du anser de til å være.

 

Selvsagt må du ha mannen din med på dette, du har dessverre ingen rett til å bestemme over andres barn. Selv om de er i ferd med å utvikle seg til små troll...

 

Lykke til!