Jeg er lei av å være mor :-(

[Anonym bruker]

Jeg vil ut av det rett og slett. Ungene har jo en fantastisk far. Jeg vurderer sterkt å forlate dem alle. Reise utav landet, skifte navn og forsvinne.

 

Så kan de heller få en ny mor en dag. Jeg føler ingen glede, ingen kjærlighet, kun avmakt og irritasjon.

 

[Gjest]

Hvor gammle er barna dine?

 

Dette høres jo ut som en fødselsdepresjon, vill råde deg å bestille time til lege på mandag morgen og si at det haster. Legen kan sikkert hjelpe deg,enten henvis deg videre til noen du kan prate med, eller medisiner.

 

Barna dine vil jo ikke ha noen ny mor, de vil ha deg!

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Har gått til behandling for det lenge, de er ikke babyer lengre for å si det sånn. Jeg gir opp, jeg føler mer og mer avmakt. Jeg triverst ikke i mammarolla, jeg misliker å være bundet. Får håpe det går over en dag, snart. Hvis ikke er jeg nødt til å dra for alles beste.

Jeg er mer som en Tårnfrid-figur, som helst overlater ungene til andre ved første sjans og som trivest best i selskap med kun voksne. Jeg trodde helt ærlig at dette skulle gå seg til, jeg har aldri likt unger før jeg fikk mine egne heller, ble overtalt av mannen til å få barn. Skulle sagt nei føler jeg nå, for det var dette jeg fryktet.

 

 

[Gjest]

Hørtes ikke bra ut!

 

Kansje du har rett da, kansje du aldri skulle ha fått barn, men nå har jodu de. Hvordan hadde det vært for deg om du dro? Hadde de hatt det bra med pappen?

 

Off, nei aner ikke hva jeg skal si. Ingen avlastning du/dere kunne fått da, så du kunne fått tid til deg selv feks en helg i mnd? Eller en uke?

 

 

Lykke til, kansje noen andre her inne som har noe litt mer fornuftig å komme med...

 

 

[Gjest]

virker jo som du har jobbet med deg selv med dette. at du har tenkt gjennom det lenge.

 

ille når du først og fremst ikke ville ha barn engang så ble du overtalt.

 

vet mannen din noe om dette? er jo ganske ego av han å tvinge på deg barn nesten.. en ting at du er voksen å kan ta dine egne avgjørelser, men det er ikke alltid like lett når en er i et forhold å sånne avgjørelser kommer opp..

[Anonym bruker]

Stakkars barn nå, og stakkars barn om du forsvinner utav livet deres.

Vet om ei som gjorde dette.Hun flyttet til Sverige, fant seg ny mann, og fikk nye unger med han.

Da kan du tro de tre barna hjemme i Norge følte seg elsket.

 

Jobb mere med egoismen din, og med psyken/depresjonen din. Du er dypt deprimert. Da finnes ingen gleder. Håper mannen din hjelper deg utav denne situasjonen.

Men den som kan gjøre mest er deg selv.

[Anonym bruker]

Det er slik at ikke alle foreldre føler en like oppslukende kjærlighet og glede over avkommet sitt. Jeg tror det har med min oppvekst å gjøre, var stort sett overlatt til meg selv og hadde forskjellige barnevakter mens foreldra mine drev med sine greier, være seg et sosialt voksenliv, seminarer, overtid og i det hele tatt. Jeg var også nøkkelbarn og var alene i helger fra jeg var 12år. Klem fikk jeg vel en gang i året, på nyttårsaften når en champagne beruset mor skulle imponere sine venner.

 

Det er kansje trist og det er kansje synd på barna mine, jeg vil barnas bestepå et merkelig vis også, jeg sliter virkelig med å føle og vise kjærlighet. Han jeg er gift med og hans familie er rene morsettninga, der klemmer de og kommer med kjærlighets erklæringer daglig. Han forguder ungene, vi snakker endel om det jeg sliter med, han tror det vil gå over, at det er en fase jeg er i, jeg håper inderlig det. Jeg har inderlig lyst til å føle det andre mødre snakker så varmt om, stikker i meg at jeg ikke nyter morstilværelsen på den måten så mange her inne skriver om.