Jeg er så lei meg om dagen...

[Anonym bruker]

Uff, nå er jeg så lei meg og nedfor at jeg bare gråter og gråter...

Samboeren min er MYE ute å reiser i forbindelse med jobb, og nå i vår/sommer har det vært helt ekstremt. Har kanskje sett han 10 dager tilsammen siden midten av mai.

Vi har pratet mye på tlf, men blir jo ikke det samme. Har jo vært sånn lenge, men før jeg ble gravid taklet jeg det mye bedre. Nå føler jeg meg mye mer sårbar, og føler at han ikke får tatt del i graviditeten i det hele tatt - og det synes jeg er så trist. Mange dager spør han ikke i det hele tatt hvordan det går, selv om jeg egentlig vet at han gleder seg veldig over jenta i magen. Jeg har vært veldig trøtt og sliten, stort arbeidspress på jobb - og mange tanker i hodet. Men alt jeg får høre er :vær litt glad da... Jeg føler han ikke tar meg på alvor. For noen uker siden var jeg helt fra meg av bekymring, da vesla ikke hadde gitt liv fra seg på to dager - da skjønte hanm ingenting, og lurte på hva jeg liksom var redd for... hva kunne liksom være galt?

 

Nå skulle han komme hjem denne uken, og jeg hadde gledet meg sånn. Og neste uke skulle vi startet ferie. Først blir han forsinket, og så blir hunden til foreldrene hans syk - og velger å reise til de istedenfor til meg. Var hjemme i et par timer, før han dro. Og da var det bare stress og mas, og alt handlet om hvor trist han var pga hunden. Han presterte også å si at han var like glad i denne hunden som han var i meg... (såklart man blir veldig glad i dyr også, men er jo ikke hans engang...). Og nå vil han at jeg skal komme etter til foreldrene hans, hvertfall i helgen og kanskje hele den eneste ferieuken vår...

Jeg er så sliten. Så lei. Og så vanvittig trist. Mulig det er hormoner og at jeg ikke tenker klart. Men vi har knapt sett hverandre hele sommeren, og vi hadde planlagt en uke på hytta alene, få tid til å være litt sammen igjen, men nei... Vi har også endel ting vi skulle ha ordnet til babyen, før han reiser videre igjen... men det må jeg vel ordne alene.

Frøkna har også begynt å sparke masse i magen, og nå kan man både se og kjenne det utenpå... Og jeg hadde så lyst til at han skulle få oppleve det i går, før han reiste. Men hun sparker jo ikke hele tiden, men hun pleier alltid å livne til når jeg ligger stille en stund. Men det tok så lang tid, og når hun begynte var det bare løse spark, og han kjente ikke... også ble han så sliten av å ligge å kjenne sånn etter, at vi fikk heller ta det en annen gang... Jeg ble så skuffet!

Nå høres han sikkert ut som en drittsekk, men han er egentlig ikke det. Babyen var planlagt, og han har gledet seg sånn hele tiden... Men jeg vet ikke.

Blir så sliten av å være alene hele tiden. Er så fryktelig trist å hele tiden være alene om dette fantastiske mirakelet som vokser inne i magen min.

Måtte bare få det ut...