Leirha Skrevet 31. juli 2008 #1 Skrevet 31. juli 2008 Jeg har oppdaget en ting, og det er at besteforeldrene min får sjeldnere besøk av oss en våre foreldre. Foreldrene våre kommer også oftere enn disse igjen. Naturlig, selvsagt, men trist for de eldre. Nå vet ikke jeg hvordan dere andre har det, men jeg føler jeg besøker disse mer av plikt en av lyst. Og det er vel gjerne grunnen, men det er vel flere grunnen blandt dem at man er mere knyttet til foreldrene sine. Men det var ikke dette jeg ville ha frem Det som jeg tenker på, er at familier idag har en annen struktur enn før. Tenker på skilte foreldre, i både vår generasjon, våre foreldres og gjerne i noens tilfeller også besteforeldrene. Hvis det er lite besøk av gamle når ingen er skilte, hvem blir da "taperen" hvis alle generasjoner har skilsmisser? Ta min sønn til eksempel. Faren hans og jeg er ikke sammen, mine foreldre er skilt,og vi er 10 ganger mer hos min mor enn hos min far. Mye mer hos min mormor enn hos min farmor. Hvis alle disse også hadde vært skilt... Hvem hadde fått minst besøktstid? Hos oss hadde det nok blitt morfar eller farfar. Jeg føler meg piska som det er til å besøke, besteforeldrene mine er jo aldri fornøyde. Hva me våre barn som vokser opp nå, hvor dette er mere vanlig? Dette er bare noen tanker altså,ble jo litt rotete, men tror jeg fikk det fram
Gjest Skrevet 31. juli 2008 #2 Skrevet 31. juli 2008 Skjønner hva du mente, og er enig. I vår familie er det ingen skillsmisser, men likevel føles det som om det mange som skal besøkes av plikt. Håper egentlig jeg slipper å bli over 80 år... :-S
Gjest Skrevet 31. juli 2008 #3 Skrevet 31. juli 2008 Har klokketro på at man høster det man sår....så de eldre har ofte langt grunnlagt på forhånd selv. Jo tettere kontakt med feks besteforeldrene i oppveksten, jo tettere forhold i voksen alder også. Jeg satt time etter time ved sykesenga til farmor som jeg hadde tatt kontakt med i oppveksten, mormor som bodde et stykke unna var ei snill dame vi så en til to gang i året, synd jeg aldir lærte henne å kjenne skikkelig, men slik er det. Farfar har nå ny kjæreste og jeg føler at han slir mer og mer unna, aldri had et særlig nært forhold til ham, men han er en hyggelig og koselig mann da....ikke noe galt, men det har vel vært kun farmor som har vært virkelig nær.
Gjest Skrevet 31. juli 2008 #4 Skrevet 31. juli 2008 Ja, det har du helt rett i! Ingen av mine besteforeldre har vært spesielt opptatt av barnebarna (utenom mormor som døde da jeg var 4 år)
Gjest Skrevet 31. juli 2008 #5 Skrevet 31. juli 2008 Jeg er i grunnen enig med deg Ugl@. Har man vært nær hverandre hele livet, så fortsetter man å ha gjensidig glede av å treffes. Da vil det ikke være plikt, men en natrulig fortsettelse av det forholdet man allerede har.
Leirha Skrevet 31. juli 2008 Forfatter #6 Skrevet 31. juli 2008 Jeg hadde supert forhold til min mormor da jeg var liten, hun var den som alltid var der for meg osv... Men nå opplever jeg det som mas å gå til henne, for det er aldri godt nok, helst bør jeg være der 2 ganger i uka føler jeg ifølge hu. Det går ikke. Det er hun jeg har best forhold til, men allikevel.
Sånn kan det gå Skrevet 31. juli 2008 #7 Skrevet 31. juli 2008 Ser ærlig talt ingen grunn til å besøke folk man ikke har noe til overs for bare fordi man tilfeldigvis deler noen flere gener med dem enn resten av verden.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå