Det er litt rart

[Attpåklatten :-)™]

å tenke på at jeg overhodet ikke har noen andre følelser vedr at min eks nå skal gifte seg igjen, annet enn at jeg håper han blir lykkelig. Er heller litt bekymret for ham og håper av hele mitt hjerte at han ikke bommer igjen.......for jeg ønsker ham virkelig alt godt.

Selv om vi har hatt våre runder og jeg har bannet ham opp og ned. Men jeg vet jo også hva som ligger bak dumme handlinger og har heldigvis evnen til å tilgi, så lenge jeg forstår at det ikke er ondskap som ligger bak...

 

Hormonbomba ville dessverre ikke delta i bryllupet så hun er bortreist, noe som er trist....trist for ham og for henne selv. Snakket med henne i går men hun orket ikke si så mye for hun begynte bare å gråte....så det er nok vondt for henne at pappan valgte å gifte seg med ei som ikke har noe særlig kjemi med hans datter......forhåpentligvis kan det gå seg til når hun blir eldre.

 

Eldste derimot skal i bryllup og gleder seg:-)

 

 

[mamma søker barn-har fått 2]

Som jeg har fortalt deg før.... det er meget spesielt når en av foreldrene blir sammen med noen du ikke føler noe for....

Og når de i tillegg gifter seg så føles det sikkert veldig endelig...

Selv om vi begge vet at det ikke nødvendigvis behøver å være det.

 

Kanskje har har hun i sitt stille sinn ønsket at de skulle flytte fra hverandre, men i steden for så gifter de seg:o(

Jeg kan forstå hver tanke hun gjør seg rundt det.... Men det kan ikke snakkes så høyt om, for da er det alltid noen der og forteller hvor egoistisk man er......

Men det dreier seg ikke om å være egoistisk.... mer som en ting man blir pålagt som man ikke ønsker. Altså rett og slett et slags overtramp.

Det er annerledes med meg, for jeg må ikke forholde meg til det så ofte.

Men for henne som må bo sammen med de når hun er på besøk...... Vel, jeg betviler ikke at dette giftemålet er veldig tungt for henne.

Og vil være det, kanskje lenge?

 

 

[Attpåklatten :-)™]

Takk for svaret ditt - det er godt å lese din erfaring, det hjelper meg til å prøve å bedre forstå hennes reaksjon:-)

 

Det er nok som du skriver, at hun har hatt et håp om at det ikke skulle ende sånn, men at et giftemål føles veldig endelig. Og alt har gått rimelig fort når det først startet... Hun er veldig lite der, dessverre.....men jeg ser at å tvinge en 15-åring til å oppholde seg i et hjem hvor hun blir totalt oversett av stemor, ikke gidder hun hilse eller prate med henne, og prater via pappan om det er noe som skal kritiseres, for det er det hun beskriver. At det aldri er noe hyggelig som blir sagt, heller kritikk....

Pappan og hun har jo egentlig et fint forhold, men skuffelsen over hans valg er nok merkbart sterke for henne, og dette må hun deale med så godt det lar seg gjøre....

 

Ikke lett å være barn, lite eller stort. Og vi voksne vil jo helst lulle oss inn i en drømmeverden hvor vi tror vi gjør det beste for barna hele tiden.....men dessverre så er det nok bare vi voksne som føler det akkurat slik.

 

Godt å ha noen å kaste ball med som har opplevd disse tingene selv, er ikke i tvil om at vi andre ikke aner noe annet enn konturene av det følelseskaoset som må herske i et menneske i en slik situasjon....

 

Takk for at vi kan kaste ball MSB:-) Det er jeg takknemlig for! For kanskje det kan gjøre meg litt klokere i forhold til mitt barn:-)

[Gjest]

Godt at dine følelser for han er helt over...

men skjønner det er vanskelig i forhold til datter.......

Føler nok at håper svinner om et brudd mellom dem når de nå gifter seg, kanskje det er noe hun har håpet på innerst inne?

Ingen kan jo tvinge henne til å like den nye kvinnen i sin fars liv...

Håper som du sier at det går seg til når hun blir eldre, så må nok den voksne parten gjøre en ekstra innsats ?

Ja dette var jo mye til hjelp tenker jeg ? Sorry, men må bare si jeg føler med deg...

Har egentlig ingen erfaring selv, faren til sønnen min er død og mannen min og hun han var gift med fikk ingen barn...

 

 

 

[Attpåklatten :-)™]

Takk alikevel:-)

 

Det er tydelig at vi alle har vårt som vi har vært gjennom i livet vi har levd hittil......Å høre at faren til din sønn ikke lever lenger forteller noe om hva du har måttet gå gjennom.....det er aldri lett å prøve å være både mamma og pappa for ungene våre, men vi lærer mye som mennesker når slike ting skjer........

 

Jeg tror vi kommer til å ha mye å prate om på treffet vårt snart:-)

 

Det gleder jeg meg til!!!

[mamma søker barn-har fått 2]

Jeg kaster gjerne ball jeg.... Det er jo det man blir klokere av.

 

Og det er greit å dele av erfaringer, for det er jo det eneste jeg har.....erfaringer altså... på godt og vondt:o)

 

Og jeg har jo ikke de samme erfaringer som hormonbomba... Men jeg tør påstå (uten at det er forsket på det:o) ) at å være steforelder krever sin mann eller kvinne.

Det er ikke alle som er egnet:o) Og selv om man ikke er egnet kan man prøve å gjøre det beste ut av det. La barna få bli kjent i sitt tempo, og husk at selv om mamma eller pappa er forelsket... så er det ikke sikkert at barna er like forelsket.

Så man bør trå varsomt. Og jeg tror at jo eldre (les. nærmere tenårene) barna er, jo vanskeligere blir det.

 

Men nå bare synser jeg... Dette er bare mine meniger og venners erfaringer:o))

[Attpåklatten :-)™]

Jeg synes den type synsing som du beskriver her er flott å få dele jeg:-)

 

For vi har alle vår egen oppfatning og erfaring med ting og det er jo det som gjør oss til de menneskene vi er:-)