lyst på baby!

[tuppen :)]

 

jeg/vi er sikkert sprø, men har så utrolig lyst på en liten baby...

jeg og kjæresten har kjent hverandre i 4 uker, vert sammen i 3 uker.

har aldri tenk på denne måten før, hva er galt med meg?!

vi er 27 og 31 år, så vi er iallfall voksne begge to....

jeg har fortalt han om ønsket mitt om en liten baby sammen med han, og han sier han gjerne vil bli pappa, men at vi har jo bare kjent hverandre en måned, og kanskje bør vente, selv om han har lyst selv også.

vi bor ikke sammen enno, men vi har lyst til å flytte sammen.

hva tror dere jenter (og gutter) har jeg klikka totalt? vi har jo begge lyst men fornuften sier oss at vi er gal som tenker sånn!

 

dette innlegget bli signert med min veninnes nick, da jeg har fått låne hennes innlogging

 

hilsen June som har lyst på baby....

 

[tuppen :)]

det skal ikke være lett.... huff jeg stresser med denne lysten...

ingen som kan hjelpe meg?

 

PS! samme som over, skiftet nick

 

[Alex&Lucas&Prinsesse sin mamma]

er jo kanskje lurt å vente litt slik dere kjenner hverdandre bedre...

 

kjenner igjen det med lysten...Min mann vil ikke ha flere barn....Mener han har gått med på komprimiss med to unger siden han kun ønsket et

[Gjest]

Selv om dere er voksne, så er det kanskje lurt å vente litt? Dere er nyforelska og i lykkerus, og da kan ingenting se mørkt ut..=)

 

Om det er meningen at dere skal få barn, så skader det sikkert ikke å vente noen mnd?? Dette barnet skal binde dere sammen for resten av livet, og da er det vel greit å vite litt om pappa'n først, eller??

 

Nyt livet og hverandre litt til, og se an en stund til.. Jeg forstår ønsket om baby, vet av erfaring at som nyforelsket så ønsker man "tilhørighetsfølelesen" man får som foreldre, men etter 4 uker??

 

Lykke til uansett=)

[tuppen :)]

ja, jeg vet det er tidlig, og fornuften sier oss jo at det er galskap hehe

men lurer jo på om det er noen her inne med samme følelsen eller kanskje noen som har erfart å få barn tidlig i forholdet(altfor tidlig i forholdet)

skal nok prøve å få fornuften til å seire, men det er godt å få snakket om det

[Gjest]

Min x og jeg ble gravid etter 4 mnd.. Alt var rosenrødt i starten, men da hverdagen slo inn, innså vi hvor forskjellige vi var.. Hadde vi tatt oss tid til å bli kjent, hadde vi unngått å ha en datter som nå må bo 50/50 hos foreldrene.. Jeg unner henne så absolutt ikke det=(

 

Det er bare derfor jeg personlig mener dere burde vente, men det kan jo hende at det går bedre med dere

[kriztie]

Tror også at dere skal vente litt.

Man må jo få tid til å lære å kjenne hverandre først. Få tid til å være "kjærester" en stund før man hiver seg rundt:o)

Hadde et vennepar som ble gravide etter en liten mnd sammen, de har nå gått hver sin vei. Hun fortalte at grunnen var at hun ikke fikk tid til å bli skikkelig kjent med x-en sin, de hadde aldri vært ute sammen, verken på kino eller fest.

Så vent enda et par mnd, sånn at dere er helt sikker:o)

[liljamin]

det var vel kanskje litt knap tid? hvorfor så hastverk? jeg og forloveden min var sammen et halv år før vi ble gravide. jeg synes det var tidlig! jeg forstår deg på samme tid....jeg tror nok at jeg tenkte ganske likt deg...I ettertid forstår jeg ikke hvorfor vi hadde hastverk....Å være gravid og få barn er ikke problemfritt..Den tid kommer jo:) Nå kan dere heller nyte hverandre og forelskelsen:) Ønsker dere lykke til:)

[tuppen :)]

tusen takk for masse svar jenter

det er så mye i det dere sier, det siste jeg vil er at et barn skal måtte bo to steder, eller for det man vet, vokse opp uten far....!

vi skal ta å nyte forelskelsen vår nå, bli godt kjent, og ikke ta forhastede beslutninger.

 

[AO3]

Tror nok det er lurt! Vi begynte å prøve etter å ha vært sammen i 15 mnd, bodd sammen i ca 7-8 - og det syntes jeg egentlig var ganske tidlig. Særlig siden det ble full klaff på første forsøk, så vi rakk heller ikke å venne oss til hele "prøvesituasjonen". Vi er også ca på deres alder. Vær superforelska og nyt kjærligheten en stund framover! Det er jo så deilig. Så kan dere flytte sammen etterhvert, og hvis du fremdeles kunne tenke deg å ha barn med ham etter å ha vasket sokkene&undertøyet hans og kranglet om hva dere skal ha til middag, kan dere begynne å tenke på barnelaging.

[-MtG-]

Jeg ble planlagt gravid når vi hadde vært sammen i 6 uker. Vi flyttet sammen, forlovet oss og ble gravid samtidig. var så utrolig forelsket!

Det har heldigvis gått bra, men vi har hatt perioder hvor det eneste som har holdt oss sammen har vært sønnen vår. Han har fått oss til å kjempe oss gjennom de vanskelige tidene og forholdet vårt er nå veldig godt etter at vi fikk ryddet opp i en del ting.

 

Vi er heldige som har klart det.

I Oktober blir lillegutt to år, i November/desember har jeg og pappan hans vært sammen i 3 år og i førsten av januar får vi en ny baby i familien:)

 

Jeg tenker noen ganger "hvorfor hadde vi så hastverk?" vi kunne sikkert hatt godt av å bli bedre kjent før vi fikk et barn å ta oss av.

Men så er jeg også glad for at vi ikke ventet for da kunne det hende vi ikke hadde vært sammen i dag og jeg vil aldri i livet være uten min kjære(selv om jeg har lyst til å filleriste han innimellom). :)

[Vintersol]

Jeg ville absolutt ha ventet. Nyt hverandre nå. Bli godt kjent. Når småbarnstilværelsen setter inn, med våkenetter, søvnmangel, hormoner i hytt og pine, en kropp som kanskje ikke her helt som den engang var, tilnærmet fraværende sexliv, minimalt med "kjærestetid".... Da kan det være godt å ha denne nyforelsket-perioden å tenke tilbake på. Vite hvor glad man faktisk egentlig er i den personen man er sammen med, men ikke alltid husker på i en travel hverdag.

 

Å få barn er en stor velsignelse, men ofte også en stor prøvelse for et forhold. Da kan det være lurt å ha et godt "grunnlag".