Bare noen tanker...ble visst litt langt.

[mamma`n til nurk]

Jenta mi skal bli døpt på søndag. På bursdagen min. Må gå nedover kirkegulvet med min x og smile og late som om alt er fryd og gammen. Det samme på dåpsselskapet etterpå. Prøver å være vennlig med han, selv om jeg er fryktelig såret og sint fordi han forlot oss for ei annen rett etter vi hadde begynt å jobbe på forholdet. Sint fordi han hadde sagt at han virkelig ville at dette skulle funke, at vi skulle prøve alt vi kunne for å holde sammen for jenta vår sin skyld, fordi han forlot meg og dattra vår da vi trengte han.

To mnd etter jeg fant ut at han slet i forholdet, hadde han allerede fått seg ny dame og valgte å flytte ut.

Den dagen han sa det, hadde jeg stått og grått fordi jeg var fullstendig utslitt pga all husarbeidet som han ikke hjalp til med, og pga nattevåk, og problemer med amming og jenta vår har i tillegg hatt kollikk. Og det har vært vanskelig å få noe hjelp fra bf. Dette var to uker inn i pappapermen. Han hadde nesten ikke vært hjemme i det hele tatt de 2 ukene og jeg spurte om han kunne være hjemme den dagen slik at jeg kunne få slappe litt av og få sove litt, for jeg var så sliten jeg holdt på å kollapse. Men det kunne han visst ikke, for dette gikk ikke lenger, og han ville flytte ut.

Tidligere den uka hadde han kommet hjem med en diamantring og røde roser. Så jeg trodde alt gikk bedre mellom oss, for jeg hadde virkelig jobbet hardt for å få dette til å gå! For å gjøre han lykkelig! Jeg trodde på han da han sa at jeg fikk de fordi jeg fortjente det. Så viste det seg at det var pga dårlig samvittighet for han hadde vært utro.

Jeg er så utrolig skuffet over måten han valgte å gjøre dette på. Føler meg som en komplett idiot som faktisk stolte på han, og trodde han var en ærlig, snill og empatisk mann. Men etter alt som har skjedd de siste mnd, sitter jeg igjen med en følelse av at hele forholdet var basert på løgn. Vi hadde ikke sex på over 6 mnd mens jeg gikk gravid, han sa han syntes det var rart pga babyen, så jeg respekterte det. Så nå sitter jeg og lurer på hvor mange fler han holdt på med mens vi var sammen.

Hadde jeg kunne slippe å måtte forholde meg til han, hadde alt bare blitt så mye enklere. Lettere å komme meg videre uten å hele tiden bli minnet om hvor lykkelig uvitende jeg var i en periode, uten å måtte sitte og tenke på at den vakre, lille dattern vår ikke fikk noen sjanse på å få en ordentlig familie fordi pappa ikke gadd å prøve ordentlig, fordi han ga opp å prøve så fort han møtte ei annen. Han hadde møtt henne bare få dager før han flyttet ut. Han har også klart å prestere å skryte uhemmet av henne og har sagt klart ifra at hun er helt motsatt av meg.

 

Vet ikke hva jeg ville med innlegget, men måtte bare få det ut et sted. Har en dårlig dag, og kan dessverre ikke ringe x og kverke`n over tlf. Jeg bytta inn ringen, forresten,han nektet å ta den tilbake, og rosene fikk han visne tilbake blandt alle tingene hans som jeg heiv ut i hagen.

Er ganske trist å vite at barnet vårt ikke er et produkt av kjærlighet allikevel, men uærlighet og tvil. Den nydelige, lille jenta mi...Jeg er bare så fryktelig trist i dag, det var ikke sånn det skulle bli. Jeg skulle ikke bli alene om dette! Kan virkelig ikke tro at det skal være så lett å bare forlate dame og spebarn for ei han møtte bare dager før! Han falt visst for henne fordi hun var så sprudlende...Det var jeg og før jeg ble nedprioritert, før jeg slet meg ut med all husarbeid, nattevåk etc..Tenk hvor sprudlende jeg ville vært hvis han hadde gjort litt for å prøve å gjøre meg lykkelig. Bare å få meg til å føle at jeg er verd noe, at jeg betyr noe! Krevde ikke mye. Bare en jævla ettermiddag så jeg kunne få slappe av! Trodde ikke det var for mye forlangt! Og det værste er at han sa at hadde jeg ikke begynt å gråte den dagen, hadde han ikke sagt noe, og han ville ikke ha flyttet ut da. Går det ann å stole på noen? Føler jeg blir lurt hver gang....kanskje det bare er jeg som er for dum og naiv som virkelig håper at folk er ærlige og gode på bunn. Aldri mer...

[Anonym bruker]

Uff... skjønner du er trist:( Men, se positivt på det: den mannen som behandlet deg dårlig, er nå en annen sin. Du er fri til å finne deg en som behandler deg med respekt:)

 

Jeg er i en lignende situasjon, og jeg vet hvor vanskelig det er å holde et positivt fokus, men prøv:)

 

Klemmer til deg:)