"stille" og sjenerte barn...

[4-barnsmamma :-)]

Jenta mi som nå skal opp i 3.klasse har alltid vært stille og sjenert. Ikke i trygge omgivelser som hjemme eller ute med venner hun kjenner godt, men på skole og i bhg og på besøk hos andre hun ikke kjenner.

Da sier hun nesten ikke noe, svarer knapt på spørsmål. Vasnkelig for henne å ta kontakt med andre. Og hvis det kommer barn for å leke når hun leker en-til-en lek med noen hun kjenner, så faller hun utenfor.

Jeg var selv sjenert og hadde få venner på skolen (men noen få gode venninner var for meg like godt som en gjeng med ikke fullt så nære venner). Jeg også hatet framføringer på skolen og det å prate foran andre og fikk alltid høre at jeg måtte være mer aktiv i timene på skolen.

 

Selv om jeg er mer utadvendt nå er det sånn som har kommet de siste 10 årene kanskje, jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet datteren min til å bli mer utadvendt. Hjemme er hun skravlebøtta og rampeungen i familien, og ofte litt "slem" mot de mindre søsknene sine.

 

Noen sier hun er "bølle" hjemme, siden hun ikke får ut noe energi på skolen og "tar det ut" hjemme. Men jeg vet ikke jeg. Andre som har sjenerte barn?

 

Har tatt det opp med læreren hennes men føler ikke hun blir " sett" godt nok likevel.

 

Tips til hvordan jeg kan hjelpe? Hun er også redd for å prøve nye ting, redd for å feile og virke dum i andres øyne. Men blir superstolt når hun tør ting likevel.

 

Ønsker andres historier om sine "stille" barn, føler at vi er alene om å slite med dette....

[4-barnsmamma :-)]

Dytte litt for meg selv jeg, det betyr mye for meg å høre andres erfaringer/tips.

[mamma og godguttene]

Heisann :-)

 

Her er det akkurst det samme, Gutten på 3 år er en skikkelig skøyer, ramp og aktiv gutt her hjemme, og i barnehagen også.

Men, når han er ute og leker, gjerne med et nabobarn og flere av nabobarna kommer, så melder han seg ut og blir stående og se på, evnt går for leke alene.

 

Han er også veldig forsiktig med å prøve nye ting, veldig forsiktig av seg.

 

Jeg tenker mye på dette jeg også, da jeg selv var veldig stille og sjenert og ønsker ikke at han skal ha det sånn, for det er ikke noen god følelse, det å ikke tørre, om det er nye utfordringer eller det å være sammen med mange andre.

 

SÅ 4-barnsmamma, dere er ikke alene, om du får noen tips så vil jeg gjerne "høre" de :-)

[4-barnsmamma :-)]

Takk for svar :-)

Godt å vite at det faktisk er flere i samme båt.

Nei det er ingen god følelse... Hadde det jo sånn selv jeg også. Og nå har jenta mi hatt det sånn lenge. NOen sier at hun vokser det av seg, men jeg måtte jo bli nesten voksen før det bedret seg. Hun går jo glipp av så mye moro....

 

Da venter vi på å høre fra andre vi da, mamma og godguttene!

[Fruktjuice-og-vann-lensmann...]

Jeg kan jo slenge meg på her jeg og!

Datteren min på tre år er også av den sjenerte typen. ikke i følge besteforeldre og de som kjenner henne godt, for de ser bare den veldig aktive og frempå siden av henne.

men jeg kjenner meg selv igjen i henne. på stranda nå om dagen feks, der det er mange barn, da vil hun bare sitter sammen med meg, eller leke alene i vannkanten. hun vil absolutt ikke gå bort til de andre, selv om hun kjenner en eller flere av de, og de spør om hun vil være med. det synes jeg er fælt for et morshjerte... Jeg vil jo så gjerne at hun skal kaste seg utti ting og ikke være sjenert..men det kommer forhåpentligvis etterhvert. Med meg var det som med deg 4-barnsmamma, jeg har vært sjenert og stille og "bortgjemt" helt til i voksen alder. Ikke at jeg synes at jeg har hatt en fæl oppvekst, absolutt ikke - men jeg skulle veldig gjerne sett av datteren min var tøffere av seg. For hennes del...

[Gjest]

Hei, historien din er noe jeg kjenner igjen. Min eldste gutt (nå 12 år) hadde det slik de første årene av barneskolen. Skolen påpekte også at han måtte lære seg å rekke opp hånden oftere for å spørre om ting han lurte på samt besvare spm fra lærer. Her ble jeg kraftig provosert. Man er nå en gang som man er, og personlig anså jeg det som vanskelig å tvinge noen til å utgi seg for noe annet enn man er. Her er det skolen som har ansvaret for å legge til rette for større aktivitet, og ikke eleven. Jeg tok dermed kontakt med en annen lærer som også hadde undervisning i hans klasse og fikk et helt annet svar. Hun tok oss på alvor, og satte igang ulike tiltak som de andre lærerne også fulgte. Hun planla godt bla ved gruppearbeid slik at han ikke kom på gruppe med dominante og urolige medelver. Dette samt flere små enkle tiltak for å sørge for at han følte at han ble sett av læreren hjalp over tid. Det beste tiltaket var likevel at han fikk store roller/ansvar ved ulike skuespill. Høres kanskje merkelig ut, men gutten forandret seg totalt. Da spilte han en rolle og fikk prøve ut et stort følelsesregister. Tøft i starten, men du verden for en forandring. Kankje din jente vil finne glede i å være med i kulturskolen eller lignende. Det er iallefall verdt et forsøk,

[4-barnsmamma :-)]

Takker for råd!

 

Jeg mener ikke å gjøre henne til noen hun ikke er-men å hjelpe henne, for jeg ser jo at hun egentlig vil være med de andre. Og de andre syns hun er litt "rar" som ikke snakker, og når hun ikke prater noe særlig gidder ikke de andre å leke med henne, siden det blir kjedelig. Jeg henter ofte på sfo og da sitter hun alene mens de andre sitter ved et annet bord og spiller spill f.eks. Det er vondt å se. Ser også de andre løpe ut til friminutt eller etter skolen, sammen to og to eller flere, og min datter kommer tuslende alene. Hun har jo venner på skolen men trives best med å leke en til en, ellers faller hun utenfor, trekker seg vekk.

Hun er ellers skravlete og flink til å leke med søsken og barn hun kjenner godt, er litt "bøllete" hjemme.

Ingen på skolen tror hun er det, for der er hun jo så stille.

 

Håper de tar enda bedre tak i saker og ting nå til høsten! Da skal min nest eldste også begynne på skolen, men hun har jeg ingen bekymringer for-hun prater åpent med alle og får venner på 5 minutter...

 

Eldste er bekymret for sånt som skuespill, men var med på å lese opp et vers for 1/3 av skolens foreldre... Og det gikk flott, hun er tydelig stolt over slikt, så kanskje kulturskole hadde vært noe? Hva går det ut på, blidsomeisol? TEater og sånt? Tipper hun vil nekte å prøve det men...

[Gjest]

Mente ikke å fornærme deg altså, men den biten om å være en annen enn den man er henger igjen etter en depressiv samtale med en lærer som la alt ansvaret over på eleven.

 

Kulturskolenes tilbud kan sikkert variere. Både teater, dans, kor er vanlig. Det er ofte også profesjonelle instruktører slik at de kan tilrettelegge for et godt og trygt opplegg rundt jenta di. Verdt et besøk iallefall. Lykke til

[4-barnsmamma :-)]

Hei igjen, ble ikke fornærmet, ville bare forklare... :-)

Slik jeg kjenner barnet mitt så vet jeg bare at hun ville hatt det bedre med seg selv om hun forandret seg litt, men hun klarer ikke det selv.

Ang kor så synger de jo masse på skolen, men hun er ikke med på det noe særlig, dvs hun åpner ikke munnen noe særlig... :-(

Hjemme synger hun så det suser og liker godt sang og musikk og dans....

[4-barnsmamma :-)]

Dytter bare litt for meg selv, og håper på enda flere svar!