Spent, redd, glad og litt lei meg

[coscos]

Om to dager begynner jeg å jobbe igjen. Nå har jeg vært hjemme i nesten 16 måneder og det er rart å tenke på at jeg kanskje aldri skal være hjemme så lenge igjen ( ihvertfall på en god stund), og at jeg snart er yrkeskvinne på heltid igjen. Denne permisjonstiden har vært preget av både opp- og nedturer. Oppturene er jo helt opplagt, muligheten til å bli kjent med et helt nytt menneske, følge utviklingen og alt det spennende som skjer fra en baby blir født og til han nå er blitt en liten gutt på 15 måneder. Men, føler også at det har vært nedturer, eller kan kanskje ikke akkurat kalle det det. Men, det var problemer med amming, han sov dårlig, og det var en periode i mitt liv som jeg trodde kun dreide seg om å få ham til å sove mer enn 15 min. sammenhengende. Jeg gråt og gråt, og trodde livet aldri skulle bli bra igjen. Nå i ettertid, tror jeg kanskje at jeg led av en smule svangerskapsdepresjon. Hvis det blir en til, så vet jeg i hvertfall at jeg skal bli flinkere til å be om og ta imot hjelp. Ikke bestandig man må bevise at man skal greie alt på egenhånd.

 

Men, så har jeg jo også vært priveligert da, som har fått betalt for å være hjemme så lenge, selv om firmaet mitt ble nedlagt. Og, jeg fikk ny jobb med en gang som ville vente på meg i mange måneder, slik at jeg kunne få være hjemme til lille M begynner i barnehage. Nå kjenner jeg at jeg er veldig klar for å begynne å jobbe igjen, og gleder meg veldig til å begynne på ny frisk med nye kollegaer og nye arbeidsoppgaver. Men, samtidig så føler jeg et ekstra press i og med at det er et helt nytt sted. Det hadde liksom vært litt tryggere å gå tilbake til "gamlejobben", så slapp det å bli så mye nytt på en gang.

 

Men, samtidig som jeg er glad for å begynne å jobbe, er jeg også litt trist over at det blir så liten tid jeg får sett lille M. Han skal gå full tid i barnehage, og jeg har heldagsjobb. Ikke mange timene igjen om dagen da! Jobben kom så fort, at jeg fikk liksom ikke helt tid til å tenke over alternativer. Men, så tenker jeg at det er jo slik de fleste har det. Og, vi må da få den kabalen til å gå opp, vi også. Og, tror nok at lille M vil trives i barnehagen, liker godt å være sammen med andre barn, og merker at det blir kjedelig for ham her hjemme med bare meg. Men, så tenker mammahjertet på om de vil passe godt nok på ham, han er jo en særdeles aktiv gutt som er høyt og lavt hele tiden. Ikke lett dette her, å gi slipp på førstemann.

 

Ja, ja, ble langt dette her. Men, det er noen av mine tanker nå som jeg snart går fra en epoke til en ny en. Ha en fin kveld alle sammen!

 

[Attpåklatten :-)™]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om å gi slipp og overlate gullet til andre!

Hadde også disse tankene en stund før jeg skulle tilbake i jobb og tenkte at det ikke kunne funke.

Men så gjør det nettopp det, for jeg tror også min lille rosa kjedet seg på slutten, for hun er ei aktiv og sosial jente som elsker å være sammen med andre barn:-)

 

Og det handler mye om å klare å vise andre mennesker tillit:-D

 

Og jeg tror med hånden på hjertet at vi mammaer kan ha riktig så godt av å få andre input utenfra, hvor ikke absolutt alt dreier seg om pupp, bæsj, soving og tenner;-D Misforstå meg rett, det er viktige ting, men etterhvert så trenger vi litt mer påfyll tror jeg. Ihvertfall om man er vant til å være ute i jobb og ha et sosialt liv utenom barn, hus og mann.

 

Som du sier, så har du hatt mange tøffe stunder når lille M var mindre....det rare er at det klarer man å legge fra seg etterhvert som tiden går, men det er flott at du er så tydelig at du ser hva som kan ha vært problemet og at du ved evt senere barn er klar over det. Hormoner er skumle saker og kan sette selv den mest normale helt ut av spill. Det er ikke første og helt sikkert ikke siste gangen det skjer.

 

Jeg kan heldigvis fortelle om barnehager hvor ting fungerer og det er oppegående voksne. Selv om jeg har lest om en del her inne som har motsatt erfaring, så velger jeg å tro at de aller fleste som jobber i barnehager her i landet ønsker det beste for barna våre. Og det viktigste du kan gjøre er å gjøre lille M trygg på at det er et fint sted å være og at du tar deg tid sammen med både ham og de ansatte i barnehagen. Kom heller en halvtime for tidlig og ta en kopp kaffe og bli kjent. Det tror jeg alle parter får mye igjen for:-)

 

Og så er du jo kjempeheldig som skal inn i ny og forhåpentligvis spennende jobb:-) Nye kolleger og oppgaver som kommer til å sluke dagene dine slik at de går fort og ikke blir sittende og være bekymret for lille M:-)

 

Ønsker deg lykke til og er helt sikker på at dette blir fint for dere alle:-)

Så setter man jo dobbelt så stor pris på tiden man har sammen:-)

[Urtete]

Dette var velkjente mammatanker! Jeg kjenner veldig godt igjen når jeg leser det du skriver.:-)

 

Babytiden er vel neppe en dans på roser for de aller fleste av oss. Gurimalla, så mange utfordringer og bekymringer en ny liten tass kan gi mamman og pappan sin! Etter to runder med bebis skjønner jeg at det ikke er uten grunn at avbrutt søvn er en velkjent torturmetode.;-) Med hormoner på ville veier i tillegg, er det ikke rart at livet blir tøft og til tider tøffere enn tøft!

 

Jeg er sikker på at en aktiv liten M vil stortrives i barnehagen! Det er klart at en mamma betviler at de kan greie å passe lillegull godt nok!! Med det første barnet er det neste utenkelig at "fremmede" barnehageansatte kan greie å ta seg av barnet på en tilfredsstillende måte.;-) Det er så velkjente følelser... Men bare vent, etter en innkjøringsperiode lar nok du også tvilen komme dem til gode. Og etter enda litt lengre tid, vil du sannsynligvis se at lille M neppe kunne hatt det mye bedre i hverdagen sin:-)

 

Du er heldig som har fått en ny og spennende jobb, dagene kommer til å fly avgårde og du vet ikke ordet av det før det er hentetid i barnehagen!

 

Du skriver at du nå går fra en epoke til en ny en. Disse overgangene er til tider vanskelige og utfordrende. Det er nok helt normalt å være både spent, redd, glad og lei seg på en gang i sånne perioder. Jeg kjenner i alle fall på mange følelser i villt kaos når jeg er igjennom lignende faser i livet.

 

Lykke lykke til med barnehagestart og ny jobb!!

Dette blir spennende og jeg er sikker på at følelseskaoset har roet seg om noen uker.

 

 

Klem til deg fra

[Maud]

Jeg skjønner at det er spennende og skremmende dager som nærmer seg, men jeg er sikker på at det går bra! Slitne blir dere sikkert både du og TurboM, men i sum er jeg altså sikker på at det blir bra. Innimellom kommer du kanskje til å synes at du ser ham altfor lite og at dere bare får den trøtte ungen mens barnehagen får den blide og morsomme. For meg har løsningen vært å jobbe lenge en dag i uka for å kunne korte ned de andre fire litt. TurboM kommer til å elske barnehagen og de ansatte kommer til å elske den sjarmerende lille gutten din. Heldigvis jobber folk i barnehage stort sett fordi de liker barn og vil passe på dem. Jeg har til gode å møte noen av motsatt slag.

 

Barseltid er krevende for alle og ekstra krevende for dem som får et barn som sover lite og som sliter med amming. Depresjon og søvn henger jo nært sammen sånn nevrokjemisk og hormonene som flommer i barseltiden gjør jo også sitt. Jeg vet dessverre at mange skjønner først etterpå at de kan ha vært svakt "angrepet" av svangerskapsdepresjon. I den tåkeverden man lever i midt oppi det hele er det vanskelig å skille hva som er hva eller i det hele tatt orke å kjenne etter. Med tanke på en eventuell neste gang er det godt å ha gjort opp status og å be ektefelle om å hjelpe til å se etter tegn neste gang. Det er ingen vits i å skulle klare alt selv. Vi skal jo være der for barna våre i "100 år" og trenger ikke bevise alt de første ukene.

 

Jeg skal tenke på deg i morgen, jeg er sikker på at du kommer til å trives. Det at de ville vente så lenge på deg viser jo at du er perfekt for denne jobben. Stor klem!