Hva tenker far siden han ikke tar ansvar....tømte hodet mitt.

[Anonym bruker]

Sønnen vår er 8 mnd. Jeg hadde håpt at mannen min etter hvert villle ta mer ansvar å vise mer interesse...men nei.

Jeg gjør alt alene.Han kommer hjem fra jobb, spiser og sovner på sofaen. Det er ikke alltid han kommer rett hjem fordi han gjør andre ting eller treffer kamerater. Da er han ikke trett...men kommer han rett hjem etter jobb er han så trett at han ikke orker noen ting.

Jeg bader, mater, steller, legger han, går tur, handler, vasker.

Spurte om vi kunne stå opp med han hver sin dag i helga. Svaret jeg fikk var bare at hva om han jobber på lørdagene da...

Jeg har tatt det opp med han noen ganger. Det ender i stoooore krangler. Til slutt sier han at det var jeg som ville ha barn og derfor må jeg ta meg av han også. Sier han kan hjelpe meg HVIS han har tid. Hva med å TA seg tid til sitt eget barn.....jeg forstår ikke.

For meg betyr det at han ikke vil ha barnet.

Jeg er så sliten, trett og lei. Føler meg så alene.

Vil det bli bedre??

Den ene krangelen vi hadde var fordi han ikke ville gå tur med vogna så jeg kunne få hvile...er det mulig..

Jeg ser for meg et liv er jeg må ta meg av barna alene...

Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Er trett hele tiden.

Han er ute med kamerater på kveldene og kommer sent hjem. Jeg legger meg tidlig for jeg vet at det er en liten som våkner neste morgen og trenger en opplagt mor.Er for trett til å ta opp kampen.

Sliter med angst og depresjon og går jevnlig til psykolog..

Hvorfor ser han ikke at jeg er på bunnen og trenger hjelp med sønnen vår...?

Hadde jeg hatt krefter til det hadde jeg snakket med han...men hver gang ender det i krangling og han tar den "det var du som ville ha barn"

Han er jo på jobb.Tenker jeg ikke på det at han er trett!!!!Jeg er også trett. Når vi er med slekta hans bli han en annen person. Tar seg av barnet...jeg vet han aldri gjør det hjemme...det sårer med alt dette her.

Sønnen vår er alt for meg Han gir meg en utrolig glede.

Skulle bare ønske jeg fikk litt hjelp...

 

 

 

[Gorgonvaktmester]

Går ut i fra at du tar dette opp med psykologen også, og at far får beskjed derfra. Det høres ikke ut som du har det så greit.

[Anonym bruker]

spør han om han egentlig vil ha noe med sønnen sin og gjøre,

for isåfall får han bevise at vil det.

ellers er det over og ut.

det blir ekstra tungt når man vet at man egentlig har hjelp hjemme.

men den personen ikke orker/har tid eller er borte hos venner.

for meg virker det som han tror du ikke kommer til og forlate han uansett, så han kan gjøre det han vil for han har deg i sin hule hånd.

det er ikke bare du som er forelder her, men også han. nå er det på tide at han viser ansvar.

vær sjef, si det du mener, han trenger og få høre det.

jeg føler med deg, det tar mye på kreftene. tror jobben blir enklere alene enn når du vet at du har en der hjemme som faktisk kan hjelpe deg.

det er frustrerende og deprimerende.

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det også... men jeg var for forelska, så jeg så forbi alt.. moren min og søstrene mine holdt på å gå på veggen innimellom, for han skjulte det ikke sånn som mannen din gjør. De var rimelig oppgitt av å se på at jeg gjorde alt, mens han alltid var så "sliten"...

 

Jeg fikk utrolig nok enda et barn med han, og samme regla var i gang. Han hjalp til litt med ungene, men alt som hadde med husvask, handling, barnehagen osv gikk på mitt ansvar. Han var jo så sliten hele tiden....

I helgene var det jeg som stod opp, og hvis han gjorde det en sjelden gang, var han pottesur, og kjefta på ungene for ingenting.. det endte jo i at jeg sto opp, fordi ungene ikke skulle få unødvendig kjeft.

Til slutt følte jeg faktisk at jeg måtte spørre om å få dusje om dagene, slik at han fulgte med på ungene i mens.. (Hallo??)

 

Tro det eller ei, men jeg holdt ut... gråt meg i søvn uttallige ganger, fordi dette var ikke livet jeg så for meg...

 

Men vi hadde jo våre gode dager også, men de fleste var dårlige...

Han var opptatt av at vi måtte ta oss til til venner litt hver for oss, men jeg ble så sliten av alt, at jeg orket aldri å møte venner heller... så alt ble veldig rutine. Jeg drev på med husvask, klesvask, passet på ungene, ordnet og styret, og når kvelden kom, så satt jeg i sofan og så på tv... veldig koslig... NOT!

 

Jeg prøvde å snakke med han, om at vi måtte prøve å være litt mer kjærester (jada, jeg måtte til og med ordne forholdet alene), men det var liksom ikke så mye å få ut av han...

 

Plutselig så kom bomben,.... han var ikke forelsket i meg lenger, alt hadde blitt så rutine.....

 

Hva med å hjelpe meg med ting, sånn at vi faktisk kunne reddet forholdet, slik at jeg hadde hatt overskudd til å gjøre mer?

 

Huff... har vært slutt i et halvt år, og det verste er vel at jeg savner han faktisk... skjønn det den som kan... Men hadde aldri tatt han tilbake nå, for ting hadde ikke blitt bedre...