Mamma er et klatrestativ

[Maud]

Mamma er et klatrestativ

og det aller beste i hele mitt liv.

Hun sørger for at jeg har det bra

og får meg til å smile og være glad.

 

Jeg sjekker ut alt som sjekkes kan,

jeg spiser et rusk og plasker i vann.

Mamma er der og gjør meg trygg,

hun jager bort veps og klasker en mygg.

 

Ingenting vondt skal hende meg,

jeg vet det mamma, jeg stoler på deg.

Når jeg opplever noe nytt, er det deg jeg spør -

skal jeg fortsette i samme retning som før?

 

Jeg ser på deg og spør deg med øynene mine,

denne nye her - er han en av de fine?

Hvis du smiler, så gjør jeg det samme.

Du er mitt livs ankerpunkt og trygge ramme.

 

Det du er redd for, det skremmer også meg.

Du viser det med kroppen og alt som er deg.

En veps er jo egentlig bare en bitteliten ting,

men den kan sette reaksjoner i sving.

 

Det du blir glad av og smiler til,

det er det jeg ønsker og det jeg vil.

Når du kaster meg høyt opp i været

er det om tillit og spenning jeg får lære.

 

Mamma er et klatrestativ

som utgjør rammene i mitt liv.

Hennes verden er også min verden,

hun gir meg retning på den videre ferden

[frøydis m/ 4]

Så fint!

 

Det er en flott og viktig jobb å være Mamma!

[coscos]

Koselig å lese, Maud. Du er så flink med ord! Jeg kjenner meg så igjen, og er spesielt oppmerksom på det du skriver om å være redd noe, og overføre det til barna. Jeg har en venninne som er redd alt mulig, og det er skremmende å se at hennes lille datter blir helt lik, da hun ikke får lov til å prøve og utforske ting rundt seg.

[Maud]

Jeg har også en sånn venninne. Engstelig - og med tre engstelige barn. Vanskelig å se på synes jeg.

[Urtete]

Så fint!!

 

:-)