Hva er det som skjer?

[Anonym bruker]

Gutten vår er 9 måneder nå, og i det siste har jeg og samboeren min kranglet mye mer enn før. Alt han gjør og ikke gjør irriterer meg noe sinnssykt, sånn har det aldri vært før, jeg kjenner ikke meg selv igjen. Har aldri lyst på ham lengre, bare han tar på meg får jeg helt noia.. Det var bra en periode etter at babyen kom, da følte jeg at vi kom nærmere hverandre, men nå sklir vi liksom bare fra hverandre igjen.

En del av problemet ligger i at jeg hater å bo her vi bor nå, langt fra min familie og mine venner, jeg kjenner nesten ingen her, og det er vanskelig å bli kjent (lite sted, ingen på min alder, lite som skjer i nærmiljøet). Vi har bestemt oss mange ganger for å flytte, det betyr så mye for meg å komme nærmere min familie. Men gang på gang greier han å utsette det på en eller annen måte, og jeg blir like deppa hver gang, Nå er jeg redd for at jeg ikke greier å være den mammaen jeg vil være for gutten min siden jeg går rundt og er sint og deprimert hele tiden. Jeg vil bare sove eller være for meg selv når han sover, jeg har ikke energi til noenting annet, og om kvelden sitter jeg på ett rom og samboeren på et annet. Det skal vel ikke være sånn?

Vet at det hadde vært bedre for meg og dermed for gutten min at vi hadde flytta, da hadde jeg hatt noen til å hjelpe meg, barnepass (her har vi ikke muligheten til det, så vi får aldri gått ut noe sted sammen bare vi to), og jeg hadde ikke vært så lei meg hele tiden. Men jeg ser at han blir stille og inneslutta når vi er hos min familie på besøk, og jeg vet at han gruer seg til den dagen vi skal flytte.

Uff, vet ikke helt hva jeg vil, tankene om å ta med meg gutten og flytte har streifet meg mer og mer i det siste, men samtidig er jeg glad i samboeren min. Han er en god pappa og en veldig snill mann, men sånn orker jeg bare ikke å ha det lengre...

[Anonym bruker]

Hvis han er en god pappa og en snill mann, er det kanskje litt drøyt å vurdere å gå fra ham. Så lenge man ikke har det bra med seg selv, så kan man vel heller ikke ha det særlig bra i forholdet. I tillegg er det slitsomt å ha små barn. Og det tærer selvsagt å være langt fra venner og familie. Men du må jo snakke med ham og fortelle at du ikke har det noe godt der dere bor, og det går jo selvfølgelig ut over forholdet deres. Selv om han ikke trives så godt med din familie, så trenger han vel ikke å være sammen med dem støtt selv om dere flytter nærmere dem? Du og sønnen deres kan da besøke dem alene.

 

Det gjelder å inngå et kompromiss her. Det er vel ikke i hans interesse heller at du skal ha det kjipt og føle deg som en dårlig mor? Og han har det vel ikke noe bra i forholdet han heller. Jeg ville seriøst vurdert å flytte, men da fortrinnsvis MED mann, ikke uten.