Så sliten.............

[Anonym bruker]

Fikk barn nummer to for en mnd siden, så nå har jeg en baby og ei på 1,5.

 

Hadde ks og ikke kommet meg helt etter det for jeg har ikke hatt mulighet til å slappe av ordentlig. Og har enda bekkenløsning selv om i mye mindre grad en i svangerskapet.

 

SÅ her sitter jeg å har ansvar for to små og i tilegg skal man holde hus i en nogenlunde grei standar, lage alle måltider og vaske klær ja allt som hører med til et normal husholdning.

 

Men nei jeg er ikke alenemor, mannen min er sykemeldt og har vært enstund/kommer til å være det en stund framover.

Men han har fått streng beskjed av legen at han skal ikke gjøre noe annet en å ta det helt med ro. Og tro meg mannen min finner ikke det vanskelig å følge. Herregud plutselig tar han ikke av bordet etter seg engang.

Allt han gjør hele dagen er å sove, ligge på sofan å se på tv eller sitte forann datan. Bortsett fra slik som nå da han er på sykehuset for prøver.

 

Jo en ting til er han flink til å det er å lage et helvetes rot. Hvordan noen kan rote så mye når de ikke gjør noen ting fatter jeg ikke.

 

Og hva skal jeg gjøre da jeg kan jo ikke be han om å ta i et tak for han skal jo ha absolutt avslappning. (og jeg var til stede når legen sa det så jeg vet at det ikke er noe han har funnet på.)

 

Men i mellomtiden er jeg helt utslitt av allt som må gjøres og nattevåk og amming og å ta meg av en vilter unge på 1,5.

Jeg er så sliten at når største har lagt seg om kvelden så hender det jeg bare setter meg ned å griner fordi jeg ikke orker mere.

Men er jo bare sånn at man bare må fortsette da, barna skal ha mat og rene klær og oppmerksomhet. Jeg kan ikke la være å vaske gulv fordi største her spiser allt ho finner på gulvet. Også videre.

 

Jeg er bekymmra for jeg kjenner at jeg nok er på vei inn i en depresjon av dette. Og har ingen å be om hjelp til ting da både min og hans familie er langt unna. og vi har veldig liten omgangskrets her, hovedsaklig folk fra jobb og det er det.

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Og hva sier mannen din til dette?

 

Mener han det er din plikt å ivareta hans behov for hushjelp/kokk/mor?

[maria isabell]

huff...er veldig sliten selv for tida,er høy gravid med nr 2..jenta mi er 1 år..min kjære jobber veldig mye...men får hjelp,hadde eg hatt det slik som deg hadde eg grått hele tiden...etter et ks skal en ta det absolutt med ro,en er ofte dobbelt så sliten etter ks enn vanlig fødsel..ikke bra at du skal gjøre alt..ta med ungene og reis hjem til mamma noen uker,eller en søster eller noe...skaff i det minste vaskehjelp:)

[Anonym bruker]

Desverre er det ingen jeg kan reise til nei, foreldra mine solgte huset i fjor og bor i en liten leilighet søsteren min bor i en liten leilighet også. Vurderte sterkt å reise bort på campingen der foreldra mine har vogn men med en baby som skriker en del og supervilter 1,5 åring så blir det for slitsomt det også.

 

Spesielt siden det er i nærheten av badestrand så største kan ikke komme ut av synsvidde så mye som et sekund, noe som er vanskelig når man ammer.

 

vaskehjelp hadde ejg skaffet på dagen hadde vi hatt penger til det. Men økonomien er ganske trang for tiden. Noe som også gjør at å reise til hans familie er umulig desverre.

 

Ikke ahr vi plass til gjester her heller da vi bare har et soverom så kan ikke få noen til å komme å være her og hjelpe til heller.

 

Jeg har gitt mannen min beskjed om at bare for at han skal ta det med ro betyr ikke at han kan slenge fra seg ting over allt, Og han kan pent rydda av bordet etter seg og slike småting.

Men gud jeg kjenner jeg begynner å bli lei av å høre om hvor synd det er på han. Stakkars han er så sliten og så vondt og så.........

 

Hva med meg da som faktisk gjør allt sammen, men jeg skal tydeligvis ikke klage.

Når jeg sier noe om hvor sliten jeg er så sier han at han skjønner jo at jeg er sliten men han får jo ikke lov å gjøre noe av legen.

 

Noe som gjør at en hver samtale hvor jeg prøver å sette litt krav til han for tiden, eller fortelle hvordan jeg har det ender opp med en veldig sur/negativ stemmning i huset og meg som forlater rommet og setter meg et annet sted å gråter.

 

Jeg er redd for at han rett og slett blir drit lat av dette og den dagen legen sier han kan gjøre ting igjen så kommer han alikevel bare til å fortsette i samme tralten, noe som i så fall kommer til å ende med skillsmisse.

 

Ekstra vanskelig er det fordi han alltid har vært den som har tatt sin del av allt uten noe mas fra min side, som har brukt masse tid på barnet (da vi bare hadde en før dette skjedde.) Som har laget middager uten å måtte bli bedt om det. Ryddet/støvsuget hvis det ser for jævlig ut. Tatt halvparten av jobben når vi har ordentlig rundvask av huset. Stått opp med ungen på morran så jeg kunne få sovemorgener også. Tilbrakt tid med meg på kvelden når barnet sov. Ja med andre ord helt motsatt av hva han er nå.

 

HI

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Men da høres det ut som om mannen din kommer til å hjelpe deg med huset så fort han får klarmelding av legen.

 

Prøv å tenke litt positivt, det er utrolig viktig. Og enda viktigere; Snakk med legen din ang psykolog slik at du ikke utvikler en depresjon av dette. Det er bra å snakke ut slik som du gjør nå.

 

Masse lykke til videre:-)

[Scorpiogi]

Hvis han virkelig ikke kan gjøre noe lett husarbeid blir det jo litt feil at alt faller på deg! Nyfødt barn og KS er vel ikke akkurat "friskmelding" det heller.

Jeg ville søkt om hjemmehjelp i en periode, det må da kunne gå an? Spør legen hans, si det blir for mye for deg å ta rede på barn og mann, kanskje han aner råd...?

[Scorpiogi]

Her er en link jeg fant:

 

http://www.rygginfo.no/?pageID=644&ItemID=519

 

Sjekk det ut.. Vet ikke hvor du bor, om det finnes mulighet for dette, men det skader ikke å undersøke...

[Scorpiogi]

Også en siste ting: Ville oppsøkt legen jeg, hvis jeg var deg, fødselsdepresjoner er ikke til å spøke med. Da kan du få sykemelding fra permisjonen, og muligens oppfølging, de vil sikkert kunne hjelpe deg å få hjelp hjemme.... Gjør det du kan for deg selv!

[Anonym bruker]

Vel er vel ikke det at han ikke kan gjøre noe som helst men at han velger å tolke det slik, er jo behaglig for han da veit du.

 

For min del så syntes jeg at man kan plukke opp etter seg selv og sitte på gulvet å leke med ungen selv om man tar det med ro. Greit at man ikke skal ta stor reingjøring men man blir ikke stressa og super sliten av å gjøre litte granne smått.

 

Han hadde sikkert helt fint kunnet brette sammen klærne på klesstativet uten at det gjorde noe stor forskjell på hans helse for å si det sånn, han har ikke fått beskjed om å holde senga. Han har fått beskjed om å ta det helt med ro og ikke stresse med noe.

 

Men føler at han nå syntes han har den ultimate unskyldning til å ikke gjøre en dritt annet en hva han har lyst til å gjøre og utnytter det til det fulle.

Hadde han gjort sånne småting som ikke er for tungt så hadde det hjulpet så mye, men er det fakta at han ikke ser ut til å gidde å gjøre det han kan engang og det ikke ser ut til å bry han at jeg er helt utslitt hele tiden som gjør ting så vanskelig.

 

Får meg jo til å lure på om han i hele tatt er glad i meg lengre.

For hvis du elsker noen prøver du ikke å gjøre det du kan for dem.......

 

Det er ille men dager som idag når han er på sykehuset er bare deilige, føles som en liten pause.(Enda jeg har like mye å gjøre.) For det sliter på psyken når man er så utrolig sliten og prøver å få allt gjort og man samtidig må se på at en annen bare sitter/ligger der og bare tenker på seg selv.

 

Når man driver midt oppi middagslaging elller vasking eller noe og må stoppe for å trøste barna/skifte bleie eller annet når den andre bare sitter å ser på tv eller spiller.

Og prøver man å si noe så blir det sur stemmning. Så derfor sier man ihvertfall ikke noe når største barnet er våkent.

 

HI

[Scorpiogi]

Skjønner deg utrolig godt jeg!!

 

Det er slitsomt med menn som ikke tar ansvar og ikke hjelper til hvis de kan...

 

Hvis det ikke nytter å snakke med han ville jeg nok tatt en "redd-deg-selv"-taktikk... Bli sykemeldt selv,og si med han at du MÅ ta det med ro. På et eller annet vis er det jo dere begges ansvar å få huset til å gå rundt, og vil han ikke frivillig må han kanskje tvinges?

 

Men han kan iallfall ta rede på seg selv, så hvorfor skal du gjøre det?

La være å ta av fatet etter han har spist, da står det der til neste gang. Vask gjerne klærne hans, men ikke gidd å legg de i hop. Kun dine egne og barnas. Sett rosa post-it lapper på alt rot som han legger fra seg, da vet du hva som er ditt og hva som er hans...

 

Kanskje litt streike-stemning over dette, men nå snakk ikke hjelper da må en handle... Ring legen hans og få en liste over aktiviteter han faktisk KAN gjøre...

[hysterika]

Jeg synes dere skal dra sammen til den legen og spørre hva dere skal gjøre. Legg fram hele saken, få konkrete svar på hva han kan gjøre. Kanskje dere kan få hjemmehjelp? Eller kanskje mannen din kan komme på et avlastningshjem slik at du slipper å ta deg av han i hvert fall (og rydde etter han!).