Bipolar lidelse?

[Anonym bruker]

Datteren min på 5 år er under utredning og Bup sier at hun enten har depresjon eller asperger syndrom. Kun depresjon tror jeg ikke at hun har, men etter å ha lest om bipolar lidelse hos barn, synes jeg dette stemmer godt. MEN, etter å ha lest om bipolar lidelse, synes jeg dette stemmer SVÆRT godt på pappaen hennes også (mannen min). Han er rett og slett umulig og leve sammen med, og de siste årene har jeg vært veldig nær ved å forlate han mange ganger. Plutselig uten grunn (eller med grunn) blir han trist, deprimert, snakker om døden, sover masse, er kjempeegoistisk og tenker bare på egne behov. Han bryter avtaler, er brå og sint og uforutsigbar. Jeg blir utrolig sliten og lei meg av dette. Plutselig er dette over (kan vare noen dager/uker/kanskje opptil en måned), og da er han den samme gamle som jeg falt for.

 

Synes imidlertid at hypomani kan stemme for han innimellom, med lite søvnbehov (sitter da oppe til 01.30 om natta på ukedager (han jobber fra kl. 08.00), prater nærmest uten stans og uten å slippe andre til, planlegger å kjøpe svært dyre ting og er blid og glad og optimistisk. Han setter også i gang masse prosjekter som han aldri fullfører. Han har mye lån etter et prosjekt han satte i gang for flere år siden, og som måtte skrinlegges. Er usikker på om alle disse symptomene jeg skrev under hypomani som han har er til stede samtidig, men de er i hvert fall til stede til forskjellig tid.

 

Håper noen som kjenner noen med bipolar lidelse eller selv har det kunne tatt seg tid til å skrive noe om hvordan de opplever det/hvordan det er , og hva man som ektefelle bør gjøre.

 

Jeg har et par ganger de siste årene spurt han om han ikke tror han har bipolar lidelse, og da blir han illsint hver gang, da han mener at det er naturlige årsaker til humørsvningningene hans. Hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Nå aner ikke jeg hva noe av dette du skriver om er, men lurer litt på hvilke naturlige årsaker han legger til grunn for å være så humørsyk? Det høres jo ut som dette er litt mer enn å bare være morgengretten eller litt sliten en dag..

Er det nedverdigene for han å ha en "lidelse" kanskje?

[Anonym bruker]

Mange mennesker har slike "sykluser" i livet sitt hvor de er oppe og nede. Hvis du lar ham gå til bunns og godtar hans nedstemthet vil han raskere komme seg opp igjen. Hvis han trekker seg unna, bør du gi ham rom. Hvis han søker til deg, bør du lytte uten å forsøke å gjøre det bedre for ham, bare gi ham råd hvis han spør, men mest trenger han at du forsøker å forstå ham og sympatisere med hans depresjon.

 

Forhåpentligvis vil du se at når han for lov til å synke i humør, vil han raskere stige igjen...

 

Synes han minner litt om meg (ang humørsvigninger og nedstemthet), og jeg har vært til utreding og hadde ingen psykiske lidelser...

 

Opplever at dersom jeg lar meg selv slippe til bunnen og er oppmerksom på disse periodene med nedstemthet, takler jeg de bedre og kommer tilbake med ny energi og pågangsmot.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Ja, han trekker seg unna og vil være alene. Det er vanskelig for meg å gi han så mye rom som han vil ha - fordi jeg da blir værende alene med barna våre - og hun som er til utredning er veldig krevende, og ofte er det umulig å passe på både henne og et annet barn samtidig. Skal dette kombineres med f.eks. matlaging/måltid blir det umulig. Vi krangler alltid masse når han han er i en slik dårlig periode. Han mener at jeg ikke forstår han og respekterer hans behov for å være alene, og jeg mener at han bare tenker på seg selv, kommer med masse pessimistiske, negative kommentarer hele tiden og overlater alt ansvar for familien til meg. I hans blide perioder har vi det kjempefint og jeg er veldig glad i han. I de dårlige periodene tenker jeg som sagt ofte på å forlate han, fordi jeg ikke orker svingningene hans - de påvirker også meg veldig, da jeg blir sliten, deprimert, lei meg og sint av at han kan mene en ting og planlegge dette i en god periode og så plutselig ombestemme seg og si at dette er helt uaktuelt i en dårlig periode. Vet jo aldri hva han virkelig mener. Dette dreier seg om viktige temaer som hvor mange barn vi skal ha, om vi skal flytte, skifte av jobb osv. Flere råd?

[Angie77]

Ikke diagnostikere skal være veldig forsiktig med å dele ut diagnoser. Bipolar lidelse (som strekker seg fra 1-4 hvorav manisk depressivitet er den sterkeste graden) kan være en veldig komplisert diagnose å gi selv for fagfolk. Det er fordi vi alle har endringer i stemningsleie. Hvordan vi reagerer på disse til en hver tid kan påvirkes av så mangt. Bare sånn at det er sakt:)

 

Du spør hva du som ektefelle kan gjøre. Det aller, aller viktigste du MÅ gjøre er å IKKE unnskylde din manns oppførsel med en diagnose. Du skal IKKE behøve å føle at du går på eggeskall, du skal IKKE akseptere at han gambler med familiens økonomi, og du skal IKKE påta deg skylden for at han "detter ned i kjelleren". Han skal holdes ansvarlig for det dumme han sier og gjør om han er bipolar eller ei.

 

De bipolare som ender skikkelig "på kjøret" er de som er omringet av folk som hele tiden tilgir fordi "han kunne ikke noe for det, han er jo bipolar". En bipolars mareritt begynner når grensene forsvinner! En annen ting er at bipolare som IKKE blir konfrontert med "stuntene" sine sannsynligvis aldri får diagnosen. Nettopp fordi de da ikke ser at de har et problem, og derfor ikke heller ikke har noe behov for å finne ut av hva som "feiler" dem. Bipolare som derimot blir konfrontert og holdt til ansvar for det de sier og gjør, og får den reaksjonen fra omgivelsene som alle andre får, vil snart innse at det kanskje er ett eller annet som "feiler" de. Så det å være snill, overbærende og "feie ting under teppet" er det absolutt dummeste du kan gjøre, både for deg selv, for han og ikke minst for barna deres. Da er du med på å muliggjøre at han til slutt ødelegger jævla mye for både seg selv og familien.

 

 

[Gjest lillehi]

Hei.

 

Jeg har selv diagnosen bipolar lidelse, og jeg vil si at slik som du beskriver mannen din kunne du gjerne ha beskrevet meg også!!!

 

Det er veldig typiske trekk du skriver om, dårlige perioder hvor man bare vil være alene og ifred, og gode perioder hvor man tror at man kan mestre alt og starter opp med ting som aldri vil bli fullført.

 

Å rote med økonomi er også veldig vanlig, kan ofte være vanskelig å se konsekvenser av ting.

 

En av grunnene til at mannen din kan være i dårlig humør og ubehagelig, er at han VET at han er urettferdig mot deg, og at han har veldig dårlig samvittighet. Mener ikke at du skal godta det, men sier bare at det kan være en grunn.

 

Det aller beste hadde selvfølgelig vært å få han til å godta at han KAN ha en diagnose, og få han til å oppsøke lege. Da kan han evt. bli medisinert og få det mye bedre. Jeg selv har vært medisinert i mange år, og føler at jeg har god kontroll på sykdommen min. Selvfølgelig er det både opp-og-nedturer, men de er mye mer balanserte!!! Dvs at man ser en vei ut av ting!!

 

Lykke til, send meg gjerne en PM hvis det er noe mer du lurer på !!

 

Klem fra Hilde :-)

[Angie77]

Jeg blir litt oppgitt over dette svaret du fikk;

 

"Hvis han søker til deg, bør du lytte uten å forsøke å gjøre det bedre for ham, bare gi ham råd hvis han spør, men mest trenger han at du forsøker å forstå ham og sympatisere med hans depresjon."

 

Og så hva? Skal du og barna resten av livet snike dere rundt å prøve å forutse hvordan han ønsker å ha det i dag? Jeg ville ikke levd på en sånn måte og jeg hadde heller ikke villet at ungene mine skulle det.

 

Dersom han virkelig ER bipolar så finnes det medikamenter, strategier for hvordan dere kan leve med dette (terapeuter som hjelper deg med å forstå han, han med å forstå deg, og finner ut hvordan dere skal takle hverandre uten at den ene sitter igjen med hele regninga), etc. Hvis han ikke er villig til dette, eller det viser seg at han ikke har noen diagnose fordi han bare "er" sånn, så må du vurdere; 1) hvor mye det er sunt for deg å finne seg i, og 2) hvor mye det er sunt for ungene dine å se at du finner deg i.

 

 

[Anonym bruker]

Ser du får mange svar som spriker i alle retninger.

 

Men...jeg er bipolar og din mann høres bipolar ut.

 

Med medisiner lever jeg et helt vanlig liv. Det kan han også. Ikke noe hokus-pokus det.

 

Synes du skal gi ham ultimatum. Han bør søke hjelp, dette rammer til syvende og sist barna.

 

Snakk også om dine mistankeer til dem som skal utrede din datter, fortell om farens symptomer. Dette er viktig informasjon ettersom bipolar er arvelig.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Høres ut som manisk depressiv lidelse - samme som bipolar.

Dette er arvelig, men kan godt medisineres. Da blir en mer jevn i humøret, og nedturene og oppturene blir ikke så tydelige. Snakk med legen:)

[Gjest]

Beste venninen min har hypomani og jeg ville beskrevet henne akuratt slik du beskrev mannen din!

 

Hun får nå medisiner, og lever et ganske normalt liv. Mer ups n down enn meg, men hun er lykkelig og føler seg komfortabel med den hun er tiltross for sykdommen.

 

Det har tatt henne mange år å komme dit hun er idag. Hun har gått til ukentlige samtaler meg psykolg og har prøvd et utall forsjellige medisiner i årenes løp.

 

Hun sier at det er veldig viktig for henne å blitt sett som det sammensatte menneske hun er, hypomani eller ei,hun er jo farget av denne sykdommen, den gjør henne til den hun er på godt og vondt.

 

Lykke til!

[Gjest]

Hei, jeg har selv en lettere grad av bipolar lidelse. Det du beskriver stemmer svært godt med en lett-middels grad. Selv har jeg had såpass fornuft at jeg innså at jeg trengte hjelp med depresjonene, og jeg har aldri tatt opp store lån eller satt andre ting over styr. Du burde mildt, men bestemt få ham til å søke hjelp før dette går over styr. Ubehandlet er det en viss fare for suicidale tendenser, og da spesiellt menn først og fremst i faresonen.

Du får prøve å forklare at disse lidelsene faktisk har en fysisk årsak, nemlig kjemisk. Rett behandling kan minke symptomene kraftig og man kan da leve et normalt liv.