Jeg sliter sånn med sønnen min:-(

[Monajenten]

Han er 1,5 år og helt krakilsk (og før noen dømmer meg for mine evt. krasse ordvalg - så la være, det trenger jeg ikke nå.)

Jeg skjønner ikke hva det er med ham.

For det første er han helt vanvittig mammadalt, han henger i beina på meg 24/7, og skal jeg ut en tur uten ham, HYYYYYYYYYLER ham helt hysterisk og ukontrollert.

Men det er kanskje vanlig da, jeg vet ikke. Men det verste er "klikkebygene" hans. Og jeg tuller ikke, han har ekstreme klikkebyger. F.eks. i sted. Vi hadde vært masse ut, og han hadde sovet litt i vognen sin. Våknet med et brak, og jeg tok ham opp. Han roet seg og tuslet litt utenfor. Men så skulle vi inn litt. Jeg tok ham opp, og da vi kom inn, satte jeg ham ned på gulvet. Han ble fullstendig hysterisk. Hyler av full hals sånn at det høres ut som jeg mishandler ham, slenger seg i bakken (hodet først spiller liksom ingen rolle, han hiver seg rundt), ligger og spreller og sparker på gulvet og er bare helt vill. Jeg tilbød ham å komme opp, han hylte høyere. Jeg ga ham druer (og det er favoritten hans), han hylte enda høyere.

Jeg måtte bare gi opp. Jeg syns ikke det er riktig å godta denne skrikingen heller, så etter at jeg faktisk hadde prøvd å roe ham, bare ignorerte jeg ham. En halv time holdt han på, før han gikk med på å sitte på fanget.

Dette er kanskje "greit" hvis det er et engangstilfelle, men det kan skje tre-fire ganger for dagen. Jeg kjenner det koker inni meg, og jeg har bare lyst å rope, løpe ut døren og forsvinne. Jeg takler det ikke. Føler meg som verdens verste mamma.

I tillegg hyler han om han ikke får viljen sin. Han blir så sint. Slår rundt seg og kaster ting, klorer (hardt!!) og kniper, jeg blir nesten redd. Det er jo vondt også. Sånn holder han på med storesøsteren også.

Det har ingenting med oppmerksomhet å gjøre, for han får mye av den sorten. Jeg vet ikke jeg, kanskje han bare er kronisk sint:-(

Det siste han gjør før han sovner, er å grine, og det første han gjør når han våkner, er å grine. Jeg føler ikke han er fornøyd noen gang. Bare sutring, grining, skriking og hyling.

 

Jeg holder på å bli sprø:-( Datteren min var stikk motsatt, så det er litt uvant. Men jeg syns det er ekstremt, lurer på om det er normalt.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så vanvittig lei og sliten.

Han er jo verdens skjønneste, men når han har denne monsteroppførselen, føler jeg av og til at han blir litt skjøvet vekk fra meg.

[LINDA***]

Hvis det er noen trøst, så har vi det på samme måte :/ Han er superblid 97% av tida. Bemerkelsesverdig, faktisk..

 

Men 3% av tida er det som du skriver. VEot ikke om det går seg til på noen mpte, men vi har det samme

[(S)TinkerBelle <3]

åh! Det høres slitsomt ut kjære, men desverre har jeg ingen gode råd altså. Har også ei som er som jenta di. For det meste bare blid og hyggelig, aldri slått, klypet osv. *trøsteklemme til deg*

 

 

[Gjest]

Hrmf....du er ikke alene...jeg sitter å gruer meg til minimonsteret kommer hjem igjen i morra, ungen har blitt en liten terrorist rett og slett. Hun hiver seg ned hyler og vræler for alt og ingenting. Det er ikke mellomting, enten er hun en elskelig liten dukke som ikke merkes annet en smil og kos....men så er det superklikkene og trassanfalla så fort noe går henne en millimeter imot...

 

Det går vel over..håper jeg.....tålmodsprøve er det i hvertfall. I helga fikk svigers kjenne det på kroppen de også ( godter meg regelrett)...de var på Akvariet i Ålesund og ungen fikk en superklikk da hun ikke fikk klatre på noen stener et sted det var regelrett farlig. Hun hyla, vræla og rasa i 45 min så svigvers var gjennomsvett og rådville... Hun er 15mnd forresten...

 

 

[Monajenten]

Liten trøst, hehe. Men her er det ikke bare 3%...han er mer hissig og grinete enn han er blid, og jeg blir så lei meg også:-(

 

Han skal begynne i bhg neste uke, og det tror jeg han har skikkelig godt av. Jeg håper at han får litt ting å bryne seg på da, og at det bedrer seg, men det er jo ingen garanti.

 

Jeg er så vanvittig sliten, har null energi.

Skal begynne på skolen om en måned også, og jeg orker ikke ha det sånn som dette her hele dagen:-(

 

 

Stinkusa mi - takk:-(

[#Ariadne#]

høres forferdelig slitomt ut. har ingen gode råd, men har ei venninne som hadde samme problem. hos dem løstse det seg veldig når han begynte å snakke og kunne sette ord på frustrasjonene sin

[Monajenten]

Ja, jeg har tenkt på det med språk. Der er han også helt ulik søsteren sin. Hun snakket masse da hun var 1,5 år, og hadde ingen problemer med å gjøre seg forstått.

Han babler stort sett bare, sier bare noen få ord, som mamma, pappa, se, der, gakkgakk og nam. Veldig lite med andre ord.

Tror også det vil bli bedre når han begynner å snakke mer, og det også vil gjerne løse seg når han begynner i barnehagen.

[Ingeberta]

Av erfaring mener jeg at det er lett å komme inn i en sirkel hvor man så gjerne vil få ungen til å roe seg, at man faktisk bidrar til at det fortsetter. Man prøver å få den tilfreds, tilbyr diverse saker eller oppmerksomhet, men det fortsetter å eskalere. Har god erfaring med å ta ham på fanget eller sitte ved siden av ham til han roer seg, ikke prate eller spørre så mye. Eventuelt be ham prøve å være rolig. Først når han er i ferd med å roe seg kan man prøve å avlede med ting, aktivitet eller som du, komme opp eller få druer. Jeg mener ikke det har med at han ikke får nok oppmerksomhet ellers, ville bare forslå en nyttig måte å takle det på.

 

Jeg er enig i at det kan ha sammenheng med at unger på den alderen ikke helt får uttrykt seg. Det er sinnssykt frustrerende!!

[Monajenten]

Takk for svar alle sammen.

Ja, det er godt mulig jeg på en måte bidrar til at det fortsetter. Og dessuten tror jeg nok han merker at jeg blir irritert og sliten også, og det hjelper jo gjerne ikke akkurat:-(

 

Har prøvd å ha ham ved siden av meg i sofaen, men han slenger seg rundt oppi der også, og det syns jeg er litt ekkelt.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Hva med å sette deg med ham og "holde ham fast" (det høres litt dramatisk ut, men altså, ha ham på fanget og legge armene rundt sånn at han "må" roe seg)? Svigerinne har pleid å gjøre det med sin ene gutt, og han har roet seg fint da (vist seg senere at han har en diagnose men det trenger jo ikke bety noe). Snakke rolig og kanskje vugge litt? Eller prøvd uten å funke kanskje? Uff, skjønner godt frustrasjonen - snuppa mi var litt sånn ei stund, men langt fra oftere sånn enn blid - det syns jeg var frustrerende nok i massevis. Men her også løsnet det hun hadde da hun etterhvert lærte å uttrykke seg mer.

[Gjest]

Uff det hørtes slitsomt ut. Har vært gjennom lignende, men absolutt ikke så ofte! Det eneste som hjalp her når han var slik, var lange gå-turer med vogna. Lykke til, håper det går over snart!

[du og jeg og vi to]

Vet ikke om det kjennes riktig for deg, og vet jo ikke hvordan du har forholdt deg til barnehagen - men jeg ville ha snakket med dem på forhånd om hvordan gutten var så de var litt forberedt og kanskje kan tilrettelegge tilvenninga og de første dagene litt bedre. De har sikkert vært borti noe lignende før og kanskje de kan gi deg noen råd?

[GuriMalla - ♀♂♂]

Høres litt kjent ut..... Jenta mi var også sånn i en periode. Men hos oss så ble det redningen at hun begynte i barnehagen. Ikke bare får de nye ting å bryne seg på og nye ting å lære men ikke minst er det andre voksne som blir oppdragere. Det er veldig fort gjort å kjøre seg fast i et spor og ikke se hva man gjør galt selv. Og hos oss så virket det som om hun kjedet seg hjemme til slutt og ble da ekstra frustert. Så kanskje barnehagen hjelper??

[Monajenten]

Gurimalla, jeg håper og tror at barnehagen vil hjelpe.

Nå har vi kommet inn i en ond sirkel, og jeg er så sliten og føler ikke at jeg klarer å gi ham så mye stimuli som han trenger.

 

du og jeg og vi to: Jeg har lurt på å snakke med dem. Vi kjenner dem jo godt siden storesøster går der, og Lucas er jo med og leverer og henter. Så det føles ikke flaut eller noe egentlig. Tror jeg må gjøre det.

 

FødtMedEnPille: Lange gåturer funker ikke her:-( Han er så utålmodig, og liker ikke noe særlig å sitte i vognen egentlig...så det er slitsomt.

 

 

Du lengre oppe (sorry at jeg ikke husker nick) : Jeg har prøvd å holde ham fast for å roe ham, men han har en vanvittig styrke i kroppen, og vrir seg ut og igjen slenger seg i bakken:-(

[metaMORfose]

Kanskje du skal la ham være når han får et anfall? Gå litt bort og se i øyekroken hva som skjer?

 

Den som nevnte at språket kan ha noe å si er nok inne på noe. Og barnehagen kan sikkert hjelpe.

Det kan også hende at han ikke får nok utfordringer, og at han kjeder seg litt. Det vil nok forandre seg når han begynner i barnehagen.

 

Stålsett deg og finn roen inni deg. Den er der et sted selv om det ikke føles sånn akkurat nå! )) Lykke til.

[Monajenten]

Takk, metaMORfose.

 

Jeg har prøvd å la ham være, og ikke gi ham oppmerksomhet før han slutter med hylingen. Men enkelte ganger holder han på i bortimot en time, og jeg overdriver ikke altså. Det er ikke sånn at han har pauser heller. Han hyler og hyler og hyler.

Får jo helt vondt inni meg, samtidig som jeg bare vil vekk:-(

[Mamma til to tette]

Har en liten hissigpropp selv og her er ihvertfall det jeg har funnet ut.

1. Barnehagen hjalp ENORMT og tror ikke du trenger å frykte at han blir en "versting" på avdelingen, dette kommer nok mest ut foran deg og i en gruppe vil han nok oppføre seg veldig annerledes. I tillegg vil det være så mye som fenger oppmerksomheten hans at det ikke blir tid til så mye sutring. Gutten min hadde en lei tendens til å lugge og puffe til de som ville leke med noe og jeg tuller ikke, etter en uke i en gruppe så var det slutt på. Og i motsetning til oss så kjeftet ikke de i bhg på ham, de bare tok ham vekk fra de andre og ga ham en annen leke f.eks. Jeg har lært masse av de som jobber i bhg så bare "utnytt" deres kunnskap og lange erfaring.

2. Når trassanfallet starter så pleier jeg å enten legge gutten min i sengen hans eller ned på lekematte på gulvet. For jeg har innsett at det er rett og slett farlig for ham å prøve å ha ham på fanget f.eks. Da kan han finne på å stange hodet bakover, treffe bord, gulv osv. Mye krefter i en liten sint gutt. Jeg forlater ham ikke men samtidig prater jeg ikke eller trøster ikke før han har roet seg. Ofte sitter jeg i nærheten, rydder litt leker, bygger med klossene hans, åpner en bok og så får han rase fra seg og når han begynner å ta kontakt så får han litt kos og så roer vi gemyttene.

 

Går gutten din? Min endret ihvertfall humøret etter at han mestret å gå selv, de siste ukene før han virkelig slapp seg var han skikkelig sutrete hele dagen, det må ha vært en frustrerende tid for ham. I tillegg tror jeg også kommunikasjon eller mangel på det øker frustrasjonen deres. Han forstår jo utrolig mye nå men klarer ikke å formidle alt han vil til oss...

 

Og at han klenger og gjør mye av sin "verste" oppførsel mot deg må du nesten bare ta som et kompliment, han vet jo at uansett hva han gjør så er du glad i ham så da er det tryggest å teste det på deg ,-) Selv om jeg VET det er en prøvelse, prøv å være gravid med dårlig rygg og en gutt som bare vil bæres....da kan hver sutreepisode være nok til at mor har lyst til å sette seg ned og skrike. Og tro meg, tårer har falt fra denne moren også. Jeg har nå ihvertfall funnet ut at jeg kun kjemper de kampene som virkelig er verdt å kjempe, dvs situasjoner hvor han kan skade seg ellers har han lov til å utforske huset vårt fra topp til tå. Kun et par steder er "nei, nei" og det respekterer han.

 

Lykke til og håper det bare er en fase som er i ferd med å gå over, tror nok bhg kommer til å være godt for ham og du får en sliten pjokk hjem

[Monajenten]

Tusen takk for kjempelangt og fint svar, Snart mor til to tette.

 

Min gutt driver også og kniper og slår, men det går mest utover meg og storesøsteren. Hun blir jo lei seg og begynner å grine, og det hele blir et slit.

 

Du sier at han respekterer de stedene som er nei nei. Det gjør dessverre ikke min:-( Han blir så sint om jeg tar han vekk, og da er han i gang igjen. Og noen ganger når han slår, og jeg sier nei, eller tar vekk hånden hans, så bare ler han og slår gjerne hardere. Føler meg jo helt tragisk da.

 

Han går, og har gått i nærmere et halvt år. Men jeg kan ikke huske at det ble noe særlig bedre når han begynte å gå. Føler det nesten har blitt verre, men tror ikke det har noen sammenheng egentlig. Det har bare blitt verre de siste månedene.

 

Ja, det er jo forsåvidt sant at det er kompliment at det er meg han "tar det ut på", men fy så slitsomt ja. Er virkelig utslitt. Ikke sover jeg noe særlig om natten heller, både fordi jeg klarer ikke legge meg tidlig, og fordi han våkner for å få melk. (men det er en annen historie, og jeg jobber med den saken:-S)

 

 

 

[Expat]

Hei! Får han tenner (jeksler) for tiden? Vondt i ører?

Ellers, tenk på "tegn til tale", lær ham enkle tegn for ting, du kan enten stjele dem fra døvespråk eller komme på ting selv. Så kommuniserer de fortere! Veldig bra for hørende barn som er trege på uttale!

[Mormor Tralle Tone Troll]

Guttongen her hadde mye av det samme. DEt bedret seg mye da han fikk logopedhjelp som 4 åring. Da kom språket skikkelig på plass og ungene i bhg skjønte hva han sa og da ble humøret adskillig bedre. PPD sa at det kom av frustrasjon over at han ikke klarte å uttrykke seg slik at de andre skjønte ham. Vi her hjemme skjønte jo stort sett hva han sa etterhvert. Men det begynte nok i 1,5 års alderen ja.Da hadde han som din sønn lite språk. Her var det snakk om en noenluunde enkel talefeil som kom av for mye smokkbruk. Han lærte å snakke med smok imunn. Den fella går jeg ikke i en gang til. lillemor er ikke så avhengig av smokken som han var.

Trøsteklem sendes!! Det går seg til etterhvert. Flott at han skal i bhg nu da. Blir sikkert lettere for dere begge da.

[jentebanden]

Vår er også slik av og til. Det går stort sett bra så lenge vi er ute, men så snart vi kommer inn er det full krig. Det er enda værre nå når det er så varmt.

 

Dette er nok ikke noen trøst, men ungene her er så slitne når vi henter de etter jobb, så da er de ekstra grinete. Men trøsten er jo at de ikke er slik i barnehagen, så ungen har det bra. Men det er ikke morsomt å være mamma og pappa når det er krig fra middag til sengetid.

 

Jeg kan love deg at det går over, så du må nok bare holde ut. Det er helt normalt, og det er mange av oss.

[Miramor]

Ta han med til manuell terapeut, kanskje han har noen låsninger i ryggen/ nakken? Men bruk en manuell teraput som har erfaring med barn. Det er gratis og man trenger ikke henvisning fra lege. Det skader ikke og sjekke og kanskje han kan ha nytte av det. Problemer i rygg/nakke kan gi mange ulike symptomer.

[lengter daler ned i skjul...]

gutten min er og har vært litt som din. bare at utbruddene hans varer ikke så lenge. men han er veldig sint hele tiden. skriker mye. skriker hvis jeg setter meg i sofaen. hvis jeg går ut med søppla og så kommer inn og lukker igjen døra osv. jeg tror han kjeder seg, vil ut å finne på ting. jeg er gravid og sliten med mye vondt og har ikke energi og ork å underholde han.

han er 1 år. stort sett grinete når vi er alene inne. han er bedre når vi drar bort til folk, er sammen med andre, finner på ting osv. så det er tydelig at han kjeder seg hjemme. og derfor blir sint for mye.

han begynner også barnehagen nå i august og jeg håper veldig på at det skal hjelpe.

skjønner hvordan du har det. jeg griner mye når jeg er alene med han, orker ikke mere, føler at jeg knekker sammen. ingenting jeg gjør funker. vil bare gå fra alt, gå ut døra, skrike og ike komme tilbake før mannen min kommer hjem.

[Monajenten]

TUSEN takk for svar alle sammen.

 

Masse gode tips og forslag.

Det er også "godt" å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn.

Skal snakke litt med de i barnehagen om det, sånn at de er obs på det.

Manuellterapeut hørtes også lurt ut.

 

Takk for tips til alle!!

[børdi]

been there, done that,, og holder fortsatt på med det...

 

Du har min fulle sympati..

Klem til deg