3 uker sammen med moren min er jammen en balanseprøve!

[Trollmora]

Min mor, ikke av de aller eldste, bare 65, klarer fint å markere både dette å hint. hun er jo hyggelig, men jammen meg har hun bastante holdninger og meninger. Stille diplomati er ett fremmedord der i gården og jeg håper virkelig ikke jeg blir som henne når jeg når den alderen. Nå skal det sies at hun har oppdratt 5 jenter (Tenk hvor mange år den gjengen var i puberteten og hormontåka?) Hun ble enke 49 år og yngstemann var 17. Hun har jobbet i industrien i en mannsbastion og hatt tillitsverv på fylkesnivå. Skjønner jo at man lærer å uttrykke seg med rene ord for penga.

Men hvor blir det av det som jeg er oppdratt med da? Respekt for individet? Valgfriet for den enkelte? Syns hun rakker ned på andre rundt seg som ikke har samme mening som henne og det er litt kjipt å høre på. Hun ønsker på ingen måte å ta i mot råd eller forslag på endringer på ting rundt henne, for har hun bestemt seg, så har hun bestemt seg. Enkelte kommentarer inneholdt skjult kritikk som jeg følte jeg bare måtte heve meg over, og det er slitsom synes jeg å bare overhøre ting som sagt.

Tålmodigheten over eldstemann som kan være både stri og tilsynelatende uten hørsel var noe anstrengt til tider.

Trollfar og jeg filosoferte litt over hennes evne til å trekke raske slutninger og jeg har i hvertfall bestemt meg for at neste sommer blir det bare en uke med ferie nordaførr under hennes tak. Trur eg....

 

Kjenner egentlig at jeg har vokst fra de fleste i familien, men jeg håper ungene klarer å være limet slik at de kan bli kjent med den ene delen av slekta si.

 

Sutre - sutre, sannelig fikk jeg ikke vridd noe negativt ut i dag og )

 

[dritgrei hei hei!]

ååå trollmor, det er så vanskelig å være et voksent barn av en annen voksen... din mor er bare fire år eldre enn min mor, så jeg føler at jeg kan svare litt i alle fall. det første jeg tenker er at jeg må smile, for hvem opplever vel ikke mødre og svigermøde på den måten ??? også må jeg smile, for jeg er jo også akkurat så bestemt. jeg liker ikke å få velmente råd fra generasjonen over, så da er det vel i grunnen forståelig at det ikke er artigst i nato når vi mener vårt om deres valg... men jeg skjønner følelsen av at to uker under samme tak er litt i meste laget, sånn er det for oss også. heldigvis tør mamma å si akkurat det samme, at det er koselig en stund, men så blir det slitsomt for henne også.

 

det du er opødratt med, med respekt for andre og sånn, det er nok der, men fordommer og drittslenging tror jeg bor i oss alle... i mammane våre også, også tenker de at når vi er blitt tore så trenger de ikke å fortsette å være så tydelige på det som er riktig... jeg tror det er sånn, men hva vet vel jeg ? jeg er jo ikke akkurat can,phil.prof.dr i foreldrerollen som 60 åring, ikke som 30 åring heller for den saks skyld. min mor er som din mor, har jobba ræva av seg i alle år, og holder på fortsatt. de har nok valgt helt ulik retning innen arbeid, men behovet for tydelighet og reine ord for pengene kjenner jeg igjen, og som oftest liker jeg det. Men av og til lengter jeg etter det helt rolige og varme og trygge, helt fritt for diskusjon og bastante ytringer. Jeg skulle nok ønske at jeg ikke blir akkurat som mamma, men jeg merker og ser at det bor mye av henne i meg, og det gjør det sikkert hos deg også. vi får bare være obs på at vi vil videreføre det gode, så kan de bli gamle i sin strenge nordnorske verden:-)

 

En ting er i alle fall sikkert, du er både velartikulert, varm, nær og oppegående her inne, og kjenner jeg deg rett pr ord, så er du akkurat sånn der ute i verden også, og da har du jo klart det... du har klart å ta med deg det du er oppdratt til, det gode du har lært, og det er vanskelig og fint! Heia deg trollmora, og takk og lov for at vi ikke bor hjemme til vi er 456 år gamle.

 

klem til deg fra meg!

[Trollmora]

Takk dritgrei, tror rett å slett at du er can,phil.prof.dr i oppmuntring )

Forholdene ble jo litt trangere når vi skulle tilbringe noen dager i en, for meg, trang campingvogn og der hadde vi heldigvis vær til å være ute i!

Jeg ønsker ikke akkurat det varme og nære hele tiden, men det hadde vært godt å få litt mer anerkjennelse for de tingene vi gjør. Vi har en hytte vi har ombygget og restaurert og ordner og fikser på. Når hun er hos oss så spør hun heller når vi skal bli ferdig enn hvor fint det har blitt. Men, ifølge lillesøster så skryter hun av oss når hun kommer hjem.

Vi tar mot innspill til forbedringer og har ikke fastlåste meninger hverken om hva vi skal ha til middag eller hvordan lister vi skal kjøpe til å legge på kjøkkenet. Hun derimot mener at det er bare å bestemme seg NÅ og deretter gå i gang. Vi har små unger som vi ønsker å prege og kan ikke bare sette dem for seg selv foran tv`n bare for å få arbeidsro.

Det som er sikkert at jeg er preget av å ha bodd hjemmefra sien jeg var ferdig med ungdomsskolen, og har bare bodd hjemme korte perioder etter det. Mitt liv på ett litt større sted, møter med andre skjebner, mange via jobb, har nok preget meg mer enn hun i perioder liker. Med 16 år under hennes tak og 25-26 år på egenhånd så er det ikke vanskelig å se at vi er forskjellige. Nære venner med daglig kontakt kommer vi nok aldri til å ha. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men uansett er det fint å kunne lufte hodet sitt litt. Så tusen takk for at du hører på og minner meg om å se det lyse i henne )

 

Klæm fra

[dritgrei hei hei!]

... :-) det er mer som er likt med våre historier, for jeg flyttet også da jeg var 16 år, og det var aldri for tidlig. Nå har jeg valgt å flytte nærmere for jeg vet hun er flink med ungene, og jeg er glad i henne. Riktignok kan hun sette dem forran en film fordi hun skal "jobbe ferdig", men jeg vet at hun baker boller og tar dem med på teater og lærer dem å like opera og planter små ting i hagen til dem, og det veier opp for det strenge og ordentlige...

 

Mange ganger har jeg hørt jenter og gutter si "mamma er min beste venninne", og jeg kjenner at jeg krymper inni meg av tanken. Jeg liker avstanden, så jeg ordla meg nok feil om du leste at jeg vil ha det trygge og nære hele tiden, for det vil jeg ikke... jeg vil ha mitt i mitt hus, men det er som du sier av og til behov for anerkjennelse og glede, mer enn gode løsninger på hvordan ting kunne vært gjort bedre eller annerledes... Men jeg skal egentlig ikke klage. Mamma har gjort en formidabel innsats med hjelp i forhold til denne flyttingen, og hun er så flink med ungene at vi har valgt å flytte TIL henne, ikke FRA, og det forteller jo egentlig sitt, tross mor/datter problematikk.

 

Men du skal ha kred. trollmora, for mange dager i en campingvogn skjønner jeg ikke at dere har fått til, selv med sol og godt vær. Jeg hadde eksplodert mer enn en gang vet jeg, så det hadde ikke blitt hyggelig litt en gang. Jeg er imponert over innsatsen du og dere gjør, så ungene dine skal få et godt forhold til fine nydelige nordnorge og den delen av familien!

 

god klem igjen fra

[Karomamma]

He he, jeg har heller aldri skjønt det derre med at "mamma er min best venninne"... Men jeg må si du er standhaftig, Trollmora, og flink som klarer å se forbi det du ikke liker for at ungene skal få være sammen med dem i nord!! Og så i campingvogn, da gitt!! Jeg bøyer meg i støvet

 

Jeg har dessverre ingen gode råd å gi, for jeg blir hauegal (som det heter i sør) etter bare noen dager sammen med min mor. Det er mest fordi vi er så forskjellige, jeg tror hun irriterer seg grønn over meg også... Likevel kan vi godt være sammen en god stund uten at det blir klinsj. Vi har øvd veldig på å fokusere på det positive og ikke lvære altfor detaljfiksert. Det virker i storfamilien vår, i hvert fall. Og litt jubalong innimellom må en vel bare regne med når mange lever tett på hverandre

 

Pappa og jeg er veldig like. Han og jeg (vi) kan feriere sammen i ukevis uten at det er det minste trøbbelsomt. Karopappa og min mor har det på samme måten. Litt vittig, i grunnen

 

Vi er heldige som har fine, sterke mammaer!!

[Maud]

Tre uker med mamma er en imponerende innsats! Jeg er ikke min mors beste venninne heller, trives godt sammen med henne, men helst i korte økter.

 

For min egen del tror jeg at det er flere ting som gjør det vanskelig. På et vis vil jeg gjerne bare være liten og se opp til foreldrene mine, overlate ting til dem. Men så er jeg altså utraselvstendig og liker ikke innblanding. Det har de skjønt heldigvis. Men jeg blir altså skuffet (jeg tror det er det jeg blir) når jeg identifiserer svakheter hos mamma. Når hun fremstår som litt enkel og som ettergivende overfor barna. Når hun uttaler seg om ting hun ikke vet noe om. Dessuten kjenner jeg på en egen sårhet. Våre barn er viktigst i verden for oss og i noen år er vi viktigst i verden for dem også. Storebror har allerede begynt å bevege seg bort fra den idealiseringen av meg som han var preget av før. Det får meg til å skjønne at en gang kommer han til å irritere seg over meg også. Det er sårt å tenke på og det er rart at mamma ikke skjønner at hun må gjøre ting annerledes for at jeg skal ville være sammen med henne en hel ferie for eksempel.

 

Det som er ekstra vondt er når besteforeldrene blir utålmodige og viser sine dårlige sider sammen med barnebarna. Pappa'n min kan være sånn og stønne over at storebror er så forsiktig og ikke en vill gutt. Da blir jeg lei meg og vil helst dra hjem med gutten og gjemme ham fra kritiske øyne ;-)

 

Du er flink som prioriterer samvær med familien for barnas skyld og med et langsiktig mål om forståelse!

[Tiggywinkle]

Det er ikke enkelt å være datter av mamma nei.

Jeg har en super mamma, som er svært populær blant mine venner og deres barn + alle andre hun treffer. Hun driver blant annet et amatør teater for barn og supersosial.

 

Når vi er sammen skjer det imidlertid en kjemisk reaksjon som jeg ikke er herre over. Jeg får alltid dårlig samvittighet når hun har dratt fordi jeg vet at jeg har vært nebbete.

 

De siste gangene har vi klart å la være å fokusere på detaljer, i tilleg tenker jeg stadig mer at jeg ikke vet hvor lenge vi har hverandre. Det gjør meg mer tolerant.

 

Jeg elsker mammaen min, men hun gjør meg innimellom litt gal...:-)

 

Hun kommer i morgen og skal være her en uke. Og jeg tror jeg gleder meg - hvis jeg bare kan klare å fokusere på alt det positive.

 

Imponert over at du klarte en campingvogn ferie - det hadde ikke jeg..