Fødselsdepresjon? Hvordan komme seg ut av det?

[ano123]

JEg har nettopp fått "diagnosen" fødselsdepresjon etter to fødselr på to år... ting har bare blitt verre etter fødsel nr to... de mener jeg kan ha hatt det siden fødsel nr 1 uten at det er blitt oppdaga...Flere her inne som har HATT det som ha rkommet seg ut av det? Kjennes ut som jeg er i helvete som jeg ikke kommer meg ut av... HAr vewrdens snilleste og beste mann som har måttet tåle mye... jeg vet han får gjennomgå en del av meg for tiden, men jeg klarer bareikke gjøre noe med det... jeg er konstanst irritert lei meg og trøtt HeLE tiden.. vil helst bare være alene... lige i senga og sove (noe jeg aldri, foruten på natta, gjør for jeg har ikke samvittighet til det). Jeg vil ikke ha det slik.... jeg skal få ett tilbud hos psykolog om noen måneder men hjelper det da`? virker så umulig å få ordnet opp i ting...kjenens ut som jeg kan eksplodere snart...

 

Måtte bare få det ut til noen...

 

 

 

[Mammaen til Turid]

snakk med helsestasjonen og be om få snakke med en psykriatisk sykepleier.. det fikk nemlig jeg tilbud da jeg fikk diagnosen svangerskapsderpresjon (dette var på 6ukerskontrollen-snakte med helsesøster..)..

 

det HASTER å få snakket med noen når man er i den situasjonen..

[Gjest]

Har også hatt födselsdepresjon etter begge mine födsler og uff for en grusom fölelse. Alt var svart, svart, svart! Jeg valgte å gå til psykolog og snakke. Deilig med en som er utenforstående og som kan lytte uten å gi floskler som "det går over vet du" og "nå må du ta deg sammen". Jeg fölte at jeg fikk masse hjelp, hadde ikke ventet meg så mye egentlig! Vil råde deg til å gå til psykolog. Lykke til!

[Gjest]

du må lomme deg til psykolog så fort om overhode mulig.. man kommer seg ikke igjennom det alene... jeg gikk til psykolog pga det samme, men jeg hadde "bare" en mild variant.. de snakket om medisinering, men det slapp jeg.. kan hende at det kan være en løsning for deg, ihvertfall for en periode, men du må gå til psykolog samtidig.. ta i mot all hjelp de tilbyr deg.

[ano123]

takk.. jo har snakket med en klinisk sosionom som har henvist meg videre til noen som er mer eksperter på det, men det blir på psyk så jeg får ikke noe tilbud før i september..aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom det.. dagene går jo og jeg er jo oppegående og fungerer bra, men jeg er bare så utrolig sliten i hodet mitt... jeg klarer ikke å finne noe glde med noe lenger... kjennes så tungt..

[ano123]

vi har ikke så god råd så jeg er litt avhengig av å ikke betale så mye så da er jeg henvist til sykehuset.. psyk... derfor det tar tid... medisinering for meg er uaktuelt.. vet ikke helt hvorfor men jeg vil ikke gå på medisin...blir helt feil

[Gjest]

er med på den... for meg og føltes det litt som å skulle føle seg bra uten å ha det bra liksom... syns at september er lenge å måtte vente.. du hadde ikke kunnet gått privat noen ganger i mellomtiden? (vet ikke hvor mye sånt koster, men det vil jo "koste mer" om du ikke får hjelp tenker jeg da...)

[lionkittens]

Hmmmmm ... vel alle depresjoner arter seg forskjellig. Men synes det er helt psykt att du får time hos psykolog først om noen mndr. Hvor bor du i landet ?

Om tilbudet offentlig der du bor ikke har kapasitet til å hjelpe deg så kom det til en privat psykriater eller psykolog ASAP.

 

Jeg fikk fødselsdepresjon i 2004 - det ble oppdaget allerede på barsel siste dag av jordmor som hadde samtale med meg ved utskrivning - dette ble tatt tak i allerede da - dagen efter utskrivning av barsel kom helesøster til meg på oppfordring fra barsel der jeg fødte. 1 uke efter kom jeg inn på Psykriatrisk poliklinikk i komunen for samtaler 2 dager i uken så efter 8 samtaler der begynte jeg i den privatesektor - poliklinikken anbefalte en psykriater for meg i det private .

Veninne av meg opplevde å få fødselsdepresjon efter 1 uke hjemme og hun ble og tatt tak i av det offentlige i sin komune efter bare noen få dager efter fastlegen tok tak i det.

Synes du skal snakke med fastlegen din igjen og kom det til en privat ....... mn bor du ikke så sentralt så er kanskje dette om noen mndr det eneste tilbudet de kna gi deg ?????? Da synes jeg hvertfall at du skal kunne gå til fastlegen din til samtaler 2 ggr i uken for å ikke gå helt på felgen

 

God bedring og stor klem

[ano123]

orker ikke tanken på å gå til forskjellige... har jo klart meg i to år så jeg må vel bare klare meg i to måneder til.. det verste er jo det at jeg vet ikke hvorfor ting er så tungt og trist... har to kjempefine jenter (2,5 år og 5 mnd) so mer friske, gift meg verdens beste mann... likevel så er det så forbaska vanskelig... tenker av og til at jeg burd jo egentlig bare være glad for at jeg har det så bra for mange som har det mye verre enn meg på alle mulig slags måter...føler meg bare så utroolig egoistisk...ingen i familien annet enn mannen min som vet at jeg går igjennom dette... synes jeg hører dem når de får vite det... uff...

[ano123]

jeg bor i trondheim... ble henvist av en klinisk sosionom på Sit som jeg ville gå til (gratis for studenter) som mente at jeg har fødselsdep...etter det jeg sa i samtale med henne... fastlegen min vil jeg absolutt ikke snakke med om dette, hun er av den oppfatning at " det er slitsomt å være småbarnsmor"... ingen som hadde oppdaga dette om jeg selv ikke hadde tatt initiativ til det selv.. ikke trodde jeg det var fødselsdepresjon.. tenkte bare det var hormonene som var litt rare... hvordan ble det oppdaget?

[lionkittens]

Beklager at jeg sier dette rett frem og litt brutalt MEN : om du IKKE har råd til å betale for å gå til psykolog eller psykriater så vet jeg ikke....... og heller ikke medisinering..........

Antagelig har du da en mild for for fødselsdepresjon - Jeg vet hva jeg snakker om jeg har hatt det - jeg fikk AKUTT hjelp fra Psykriatrisk poliklinikk her i komunen min. Jeg øsnket mest å dø - måtte ha hjelp med babyen gråt bebisen så gråt jeg og. Vet du at om du er SYK så tar du å skaffer deg hjelp om det koster deg 500 kr i uken frem til september så er det 500 du skal unne deg og din famile de uken for DU og DINE taper så MYE verdifull tid med at du går å er syk. Er du så dårlig stilt økonomisk så gå til ditt lokale trygdekontor/NAV å søk om hjelp ha med deg legeærklæring om at du trenger akutt hjelp og at poliklinikk i komunen først kan tilby hjelp i september - du trenger da økonomiskstøtte for å kunne få medisnink vurdering/hjelp ASAP

Lykke til

[lionkittens]

Jordmor som skrev meg ut av barsel satt jo å snakket med meg om ting og tang efter å ha undersjøkt meg ( ble klippet å sydd under fødselen) Jeg fortalte at jeg var redd for å gjøre dette baby greiene alene når jeg kom hjem uten leger eller jordmødre rundt meg så beynte jeg grine hysterisk......... Og da kontakten hun helsesøster i komunen jeg bor (fødte i en annen kommune) helesøster kom på besøk dagen efter og jeg var livredd for å være alene med ungen - jeg gråt av den minste ting og var livredd for at jeg skulle dø. Alle har nok forskjellige reaksjoner. MEN fødselsdeprejoner viser seg jo fra 2 dager til 14 dager efter fødselen fikk jeg vite på Poliklinikken. Noen får såkalt "baby blues" eller barseltårer som vi sier her i norge og det varer bare noen dager og er en naturlig hormonell reaksjon som ikke trengs å behandles andre får noe langvarig altså en fødselsdepresjon.

[ano123]

oki.. ja ikke vet jeg.... jeg vet bare at jeg har det helt forferdelig for tiden og vil helst ikke være sammen med hverken barna mine eller mannen min.. men jeg er vel bare egoistisk... aner ikke...

[tannpuss]

Fødseldepresjon er ikke noe å spøke med. Kankje din mann kunne blitt sykemeldt en periode for å passe barna..... slik at du får den roen du trenger.

[ano123]

det hadde vært deilig... min største går i barnehage men begynenr ikke på igjen før august... så jeg er alene med de hjemme nå og det gjør det ikke bedre.. kan han bli sykmeldt for slikt da?

[tannpuss]

JA det er klart :-) ønsker dere lykke til.

[Gjest]

Han kan få sykemelding på dine vegne og overta en del av din permisjon på den måten.

(dvs er du den sykemeldte, han er i permisjon)

 

Forøvrig vil jeg anbefale følgende, selv om jeg vel neppe er helt frisk selv ennå. (ref tidligere tråder her inne som vakte enorm oppstandelse)

Aktivitet! Det er superviktig å være aktiv, finne på ting, hyggelige og morsomme ting.

Jeg dro mye på cafe med venninner, gjerne uten barn nå så kan de få løpe etter den eldste, jeg tilbringer enormt mye tid hos mine besteforeldre som synes det er superstas med disse små, jeg passer også på å utnytte hvert sekund med alenetid (dusjing feks) til det fulle og storkoser meg, gjerne 30-45 min i dusjen.

 

Utover det så gikk jeg til fastlegen som henviste meg videre til Spedbarnstemaet hos BuP som er rett instans også for deg. De bør ts deg inn relativt raskt, men det avhenger litt av hvilken diagnose fødselsdep du har fått. Jeg hadde moderat til alorlig og ubehadlet kan den gå over i psykoser så jeg fikk faktisk time på dagen når jeg først gikk til legen.

BuP er forøvrig gratis, dette er jo svangerskapsrelatert og norsk svangerskapsomsorg er gratis.

Gå til fastlegen din eller be om henvisning til BuP fra hun som nå har henvist deg.

 

[ano123]

takk for gode råd... prøver å komme meg til butikken på gene hånd innimellom... heldigvis har jeg to jenter som er helt supre på å legge seg om kvelden å sovner veldig fort.. men da er jo mannen min rundt meg hele tiden... familien min vet ikke noe om dette så de vil jeg helt ikke være rundt, og nesten alle mine venenr er høygravide nå..(faktisk) hehe...det verste er at jeg gjør alle positive ting til noe negativt for tiden... alt blir bare svart.. hodet mitt som fugere sånn...

blitt henvist til DPS gjennom st. olav... skulle få tilbud innen den 30 august sto det i brevet jeg fikk tidligere denne mnd....

[Mamma til to tette]

Jeg vet ikke hvordan det hos dere men her får man ihvertfall meget god hjelp på helsestasjonen. Fikk faktisk time hos psykolog på dagen, gratis og kjempegodt tilbud. Nå er det jo juli så er vel derfor ting tar tid. Men prøv alle kanaler for tror det viktigste steget er å jo å komme i gang. Lykke til!

[Vilja<3]

veldig ofte om du har en fødselsdepresjon må du gå på medikamenter en stund for å stabilisere serotonin nivået i hjernen, det sa hvertfall min psykiater ( som er proffesor i indremedisin og psykologi)

Jeg fikk fødseldepresjon 6 mnd etter min fødsel. Det var det mest skremmende og grusomme jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg var akkurat som deg, veldig sta når det gjaldt tablettene, jeg pinte meg gjennom 8 mnd for jeg nektet å ta de, ville klare meg uten og hadde aldri tenkt tanken på at jeg måtte ta slike tabletter noen gang.

Men jeg fungerte ikke i hverdagen slik duu sier du gjør, jeg klarte ikke drikke eller spise, gikk ned 12 kilo (var fra før tynn) og lå mye i sengen, kroppen klarte ikke bære meg. Til slutt valgte jeg å prøve cipralex med god støtte fra min fastlege og psykiater. Etter 2 mnd med tablettene var jeg helt frisk og normal (selv om jeg overhodet ikke hadde noen tro på de) Brukte de i 5 mnd så trappet jeg ned, merket ingenting. Det er nå 3 mnd siden jeg sluttet og jeg er glad, frisk og rask:)

Ikke for å overtale deg til å ta tabletter ( jeg hadde nok ikke gjort det om jeg "fungerte# i hverdagen. Ville bare fortelle min historie og at det noen ganger er nødvendig.

Men du har kanskje slitt med depresjoner eller lignende tidligere i livet?grums å ordne opp i? Håper du snart får den hjelpen du trenger og husk at uansett om det følest mørkt nå så blir det bedre.

 

 

[Gjest]

På helsestasjonen vår har de en egen psykolog som kan hjelpe. Jeg hadde god nytte av det tilbudet da jeg slet som verst.

I tillegg hjalp det godt å snakke ut om det som opplevdes problematisk til venner eller familie. Snakke så mye om det at det ble litt ufarlig og jeg fikk satt skikkelig ord på problemene. For det jeg trodde var problemet i starten viste seg å stikke ganske dypt, og jeg hadde behov for at noen utenforstående stile de "riktige" spørsmålene.

 

Heldigvis hadde de rundt meg stor forståelse for at dette var noe jeg trengte hjelp til. Kanskje bortsett fra min kjære, for han sto midt oppi problemene sammen med meg, og når vi fant løsninger skjønte han ikke helt hvordan jeg fremdeles kunne være trist.

 

Så mitt råd er snakk til alle som er villige til å lytte!

[ano123]

Tuuusen takk for alle gode råd... jeg føler meg så fortapt ehr jeg sitter.. jeg har ingen gode å snakke med... jeg har noen veninner, men ingen som står så nært... de som jeg kunne snakket med er høygravide nå og har selv ting å tenke på... mannen min tror jeg bare skuver det fra seg.. prøvde å snakke litt med han i går men han va rikke villig i det hele tatt... det verste er at jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til noen, for jeg føler meg veldig egoistisk for å ha alle disse tankene... er ikke så mye ting jeg tenker på sånn sett ( noe er det jo) men det er humøret m itt... jeg er veldig sliten uten å vite hvorfor, jeg blir veldig fort irritert... jeg føler meg veldig sint hele tiden uten å ha noe å være sint for, alt godt blir vondt... jeg tror ikke hs her har noe psykolog.. ikke akkurat den beste helsestasjonen.. jeg føler meg veldig dum når jeg skal evt si til noen at jeg sliter litt med humøret, hodet eller hva jeg nå enn skal si til de....

[ano123]

tillab ™ 2 gulljenter: takk for koselig pm... vil veldig gjerne det men jeg får ikke sendt noe tilbake til deg for jeg får beskjed om at du har full boks..?

[Mamma til to tette]

Følelsen av at alle tankene og følelsene dine er egoistiske eller dumme må du bare slå fra deg. Dette er ikke unormalt og hvis man begynner å være åpen om det så tror jeg du vil oppdage at du ikke er alene.

 

Les deg litt opp om fødseldepresjoner og del det gjerne med mannen din. Finn et ordentlig tidspunkt og si at du må ta opp noe alvorlig og at du er bekymret for deg selv. Mannen min hadde også problemer med å takle mine tanker men når vi virkelig satt oss ned og snakke ut så innså han at jeg virkelig trengte hjelp. Han tok selv kontakt med helsestasjonen og ba om hjelp til meg og det tror jeg faktisk er grunnen til at jeg fikk så rask hjelp. Det var også utrolig deilig å være åpen og ærlig mot min og hans familie og det har ikke vært en eneste person som har syntes det har vært rart. Tvert imot har jeg møtt masse forståelse og at de var triste for at jeg ikke kunne fortelle dem noe tidligere.

 

Prøv helsestasjonen, selv om de ikke har en psykolog har de gjerne en annen du kan prate med og hvis du tror du er unik så møter de nok mange med svangerskap og fødselsdepresjon. Lykke til!

[Gjest]

Skal fikse det;)

Gullsmokken min har gått ut og jeg har 50 post som må slettes...

*strider til verket*