Ting er så urettferdig... :(

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Søsteren min var gravid, men igår merket hun at ikke alt var som det skulle.

Hun gikk til sykehuset og fikk de tok UL.

Hun hadde en MA..

 

For 3år siden prøvde de å bli gravid.

Første gangen var det et sv.skap utenfor livmor.

Andre gangen en SA.

På det tredje forsøket holdt spiren, men den siste mnd av sv.skapet var de nervøse fordi barnet lå i sete.

Når fødselen startet så alt ut til å gå fint, HELT til det plutseli ble slått katastrofealarm.

JM måtte holde igjen babyen i magen, og de løp i full fart og det ble haste-ks.

Hadde de ikke reagert så fort, ville babyen dødd..

 

 

Og nå igjen, så mister de i en MA.

De sier selv at det går bra, men allikevel..

 

Livet har mange prøvelser for alle og enhver...

 

 

 

[Northernlights]

Uff, enkelte får virkelig prøvd seg =o(

[Gjest]

Livet er ofte VELDIG urettferdig, det er desverre noe vi bare må prøve å godta

Mamma og pappa hadde det på samme måte som din søster, og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet faktisk da jeg måtte fortelle mamma at jeg hadde blitt gravid ved et uhell som 18 åring.

Selvom hun ikke følte noen sårhet for det da lenger så fikk jeg helt vondt inni meg når jeg tenkte på hvordan de slet for å få til meg også gikk jeg hen å ble på tjukken selvom det egentlig ikke burde vært mulig der og da, og når det passet så forferdelig dårlig for oss å få barn.

 

Nå har jo heldigvis søsteren din fått et friskt og fint barn så de vet jo at de har mulighet til å få det til igjen men sårt og vondt er det jo selvfølgelig uansett når sånt skjer..

Hvor langt var hun på vei?

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg skjønner AKKURAT hva du mener, når det gjelder deg og dine føleser overfor moren din.

Den første gangen søsteren min mistet, hadde hu termin i feb 06.

Jeg visste ikke før en mnd eller noe etterpå at JEG var blitt gravid og skulle ha i januar.

Jeg syns det skikkelig ubehagelig å si det til søs mi, at jeg var gravid i 16.uke ved et uhell...

Jeg har snakket med søs mi om det, og det første de tenkte var tanker som "hvorfor hun?".

Jeg har ikke problemer med å skjønne de i det hele tatt, slike der og da tanker er nok vanlig..

Men, som sagt; Det var ikke lett å fortelle de det da.

 

Og nå sliter jeg jo som sagt å bli gravid, jeg sitter faktisk nå og bare håper at jeg ikke er gravid nå.

Det og gå og fortelle de på nytt at jeg blir gravid, selv om jeg har slitt for det..

Jeg vet at de ikke kommer til å tenke slikt denne gangen, for det passet egentlig ikke for de å få barn. Men, de ville jo ha barnet uansett og skulle kjøpe hus og greier pga det. De har jo allerede solgt leil sin...

Men, en litt ekkel tanke for meg som kanskje blir gravid igjen og forhvis ikke opplever komplikasjoner, mens de har og har hatt mange kompl - føles iallefall ikke helt greit for meg heller.

Men, det går seg nok til!

 

 

Hun var i uke 9 (eller 10, er ikke helt sikker).