Det er så veldig trist...

[Anonym bruker]

....å se alle de lykkelige foreldrene sammen med barna sine på stranden, som bader og ler sammen med barna sine, som pakker og drar på ferie sammen, som gleder seg sammen med barna sine over ferien, som nyter hverandre over sene grillkvelder på verandan når barna har lagt seg, som gleder seg i hverandres selskap, som ler og deler en flaske vin, som deler gleden av å være foreldre sammen, som deler alle fremskritt over barnets utvikling, som tar bilder sammen med barna, og som lager gode ferieminner sammen....

 

Når lillegutt skulle legge seg i kveld ville han ringe å si godnatt til pappan sin som har etablert seg med sin nye familie. Pappans' nye dames' datter ville si godnatt til Jakob, og hun fortalte hjertlig hva de 4 skulle gjøre sammen til uken da lillegutt skal være der på ferie...

 

Det stikker i hjertet mitt. Hadde vi bare handlet annerledes, hadde vi bare kjempet mer...så hadde vi vært den familien vi ønsket å være da vi unnfanget det lille barnet vårt av kjærlighet.

 

Jeg skulle gjort så mye annerledes, jeg skulle kjempet så mye mer, jeg skulle handlet på en helt annen måte... men vi må være 2 for å jobbe med et forhold!

 

Jeg savner familien min. Jeg savner å være foreldre sammen. Jeg savner å dele gledene med pappan, jeg savner og være mor, far & barn som spiser søndagsfrokost... Jeg savner turene vi hadde, jeg savner til og med diskusjonene våre.

 

Skulle ønske av hele mitt hjerte at ikke mitt barn ble en del av skilsmisse statistikken ! Skulle ønske av hele mitt hjerte at han kunne vokse opp med mamman og pappan sin slik jeg selv gjorde.

 

Det fortjener alle barn. Og ofte sier vi foreldre at "..i vår situasjon ble det sååå mye bedre når vi flytta fra hverandre" ! De av dere som opplever det beundrer jeg av hele mitt hjerte! I vår situasjon ble alt mye verre... Jeg savner sønnen min når han er med pappan og hans nye familie. Det stikker langt inn i hjerte rota når han kommer hjem og sier "hun pussa tennene mine, og leste Karius & Baktus for meg"..! Det er da jeg må ta meg sammen å smile og si "du er heldig som har så mange som er glad i deg.." Inni meg skriker hjertet og sier: "..det er så vondt å høre deg si det gutten min! Det er min og pappas jobb å gjøre det, ikke hennes..."

 

Ja, jeg måtte bare skrive litt.... det hjelper av & til ! Skjønt det kan ikke hjelpe oss å bli en familie igjen...

[Anonym bruker]

Er så enig med deg ! Jeg har felt noen tårer på min sønns vegne i løped av sommeren. Naboer reiser på ferie, mor og far er hjemme sammen med barna. Her vi bor har vi stor lekeplass, og flere ganger har min lille stått å vinket farvel til den ene kjernefamilien etter den andre, jeg ser han så igjen midt på lekeplassen, helt alene...

 

Faren hans vil ikke ha noe med han å gjøre, min familie renner overhode ikke ned dørene, og vennene mine inviterer oss aldri lenger, eller kommer hit, nå er det nemlig vennepar som skal henge sammen, de er på hytteturer etc...

 

Er mye lei meg for tiden, og stranda er et helvete !

[alene pappa]

kjenner den følsen der. sønnen min bor hos meg. bare så det er sakt så savner ikke jeg morra hans da, men savner noen som jeg kunne reist ut å gjørt ting med. blir liksom ikke til at jeg orker reise på ferie osv alene med han.

 

morra hans har ny samboer og han har hvert på sommerferie der og de har hvert ute å reis å greier.

her er alle andre på ferie så gata og lekeplassen er tomme for andre barn. sønnen min kjeder seg en god del om dagen merker jeg.

 

trist sommer.

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen ja...

Uff!

Men prøv å tenk videre, reis på ferie og kos dere!

 

Har reist på flere turer iår, alene med jenta mi og det er trist og se alle lykkelige par, MEN prøver nå for hennes del og være "vanlig" (altså gjøre det samme som alle andre gjør), en dag skjer det oss også )))

 

Alenepappa, tror jeg "kjenner" deg... ;-)

[alene pappa]

oki. hvem er du da? send som pm hvis du vil

[Anonym bruker]

hehe, har ikke profil her, så får ikke motatt pm...

 

Ikke sånn at jeg kjenner deg, men bare at kjenner på følelsen du har....

 

[alene pappa]

har???

[Anonym bruker]

hehe, er sååå dårlig på å formulere meg!!!!

Sorry!

 

mener bare at jeg kjenner på følelsen du har med å ikke savne x'n, men en partner til å gjøre ting med :-)

 

hei, forresten! :9)

[alene pappa]

aha. da er jeg med. he he. følte meg ikke særlig kvikk nå. må få det inn med teskje vettu. he he )

[Anonym bruker]

Jepp, hihi ;-)

 

Ødelegger innlegget til HI her men, er du fra Lillestrøm traktene ?

[alene pappa]

he he. ja sånn som skjer

 

er fra rælingen ja. ikke langt fra lillestrøm. du?

[Heldig mamma]

Kjære hovedinnlegger. Du skriver så bra, virker veldig reflektert og fornuftig. Jeg deler disse tankene med deg, i aller største grad. Kjenner på mye av det samme. Det er så trist og vondt å gå med slike følelser av sorg og oppgitthet og savn inni seg. Også det du sier om skilsmissebarn.. jeg har store problemer med akkurat de samme tankene. Jeg jobber og jobber med meg selv, hver eneste dag. Barna mine,.. dette skulle aldri skje, men jeg har som oppgave i livet å gjøre alt som står i min makt for å gi dem en stabil og trygg oppvekst. lære dem hva som er rett og galt, lære dem å mestre,- stadig komme seg videre. Det er så tøfft, jeg er så redd for dem. Jeg vil bli sterkere, jeg vil slutte å tenke destruktivt, det som har skjedd har skjedd, ingen vei tilbake. Livet går videre.

Så vondt det er!!

Ønsker deg lykke til, send meg gjerne en pm hvis du føler for det.