En tanke, et liv, en lengsel?

[Anonym bruker]

Vi er sammen, men alikevel en og en.

Akkurat som et gammelt ektepar som har levd tett i så lang tid, at de til slutt ikke ser forskjellene mellom

tryggheten og kjærligheten.

Det er sånn vi er nå.

Det er tryggheten som rår.

Med planer for en sikker fremtid er "familien" blitt beriket med en firbeint, som tilsigende skal holde oss sammen..

Kan man virkelig være sammen, en og en?

Det verste er alle ønskene, savnene og tankene om en fremtid man skulle hatt, men som man har latt gå fra seg.

Akkurat som om det ikke er noen vei tilbake lengre.

Det er bestemt, det er valgt. Det skal være oss, men til hvilken pris?

Hva med all barnslig latter og merkelige påfunn. De som var byggestenene for interessen. Hvor er de blitt av..

Tipper de har gravd seg ned, flyktet, løst seg opp og blitt spredt. Akkurat som ønskene om å dele felles seng

og sette av tid til hverandre. Snakke sammen, lytte, lære hverandre å kjenne og bare være.

Jeg husker den tiden, da det største i verden var ønske om å få litt tid alene, sammen. Man satte himmel og jord

i bevegelse, og visste at man hadde lykkes når man lå anpustene ved siden av hverandre etter en felles økt og

og søken etter felles nytelse.

Hvor lenge var Adam i paradis? Hvor lenge kan man inbille seg at man fortsatt er i paradis? Tiden viser til

stadighet at man sklir lengre og lengre fra hverandre. Det var to forskjellige verdener som møttes, forente seg

og fløy hver sin vei igjen. Det er en ensomhet som er større enn intet. Et brennende ønske om å bli sett for den

man er, ikke den man blir oppfattet som. Et enormt behov for å vokse ut av a4 arket`s strenge og kantete linjer.

Fra samfunnets strenge krav om disiplin og pliktoppfyllende tilstedeværelse.

Hva skal til, for å bryte ut. Være frie og kanskje finne igjen kjærligheten, spenningen, iveren og tilfredsheten.

Da kan man jo spørre seg selv.. Hvor er det egentlig vi flyter? Svømmer vi hver vår vei? Er vi allerede så langt

unna at vi faktisk ikke klarer å hente oss inn igjen?

"Ikke se skogen for bare trær" Vel, jeg har tittet, jeg har sett og jeg har skuet. Jeg finner bare trær.

Massevis! De står alle tett sammen, som et ugjennomtrengelig stengsel. Akkurat som selv skogen holder meg vekke

fra det jeg trenger å se. Et hint av sannhet og løsning, men ingen veier å gå for å komme frem.

Er det det som kalles å bli voksen? Hver for seg?

Veien videre gjennom livet virker så uendelig lang. For første gang i livety møter man motbakker soma ldri synes

å slake ut. Det er en evig kamp, og for hva? Er det dette resten av livet skal handle om? En kamp om å finne igjen

seg selv, fordi man var uheldige å legge ut brødsmuler langs stien istedenfor stener. Er det virkelig dette livet

har å by på? En ramme som er så sterk, sikker og firkantet at man ikke lenger kan se rundt hjørnene.

ikke at man trenger heller. Man vet hva som kommer. Hver eneste dag. Ikke en eneste overraskelse. Bare den samme,

tunge og steile bakken. Hva skjer når vi kommer på toppen? Er det da man innser at man har gått feil?

At man da ikke orker å ta turen på nytt, så man blir heller værende og bygger sine tynne vegger av glass, velvitende

om at de når som helst kan briste. Når brister glassene? Når er dammen full, og når renner det over? kommer det

til å renne over i det hele tatt?

Nei, ikke så lenge man fortsetter å gå i motbakke og bare aksepterer alt som skjer.

Da kommer det viktigste spørsmålet: Er man villig til å miste seg selv, bare for å være sikker på at det ikke er

noe flott og vidunderlig på andre siden. Skal man glemme, legge lokk på og slutte å savne. slutte å glede seg.

Er det det som trengs? For å være voksen og ansvarsfull?

Mon tro om det er lov å slippe. klippe strengene som holder deg igjen og bare fly.

Gi livet en kjangs til. Se om gresset er grønnere på den andre siden, og om de andre dalene ikke er like dype.

Det er jo lov, men kan man?

[Anonym bruker]

Kan noen legge ut dette på skravle?

Trenger virkelig tanker, tilbakemeldinger og refleksjoner.

Takk-

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet, et virkelig tankevekkende innlegg.

 

Har dere barn? Hvis ikke så tenker jeg at du bare kan fly videre. Det ville jeg ha gjort, hvis det ikke var for at vi har barn sammen.

 

Har dere vært sammen lenge?

 

Bare husk, et samliv består av dype daler og høye fjell...

[Anonym bruker]

Har desverre ikke barn nei.

Kanskje det som får meg til å føle meg så langt nede.

Har prøvd i veldig lang tid nå, og alt er bare motbakker

Det som bekymrer meg er at de tunge periodene blir lengre og lengre.

Kunne du lagt ut på skravle? Trenger mere. Må virkelig få luftet meg nå kjenner jeg :/

 

Hvordan hadde du selv taklet dette?

Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har funnet mitt livs kjærlighet, men tror ikke det er nok.

Rare greier, kjærligheten er ikke nok...

Er bare så mye annet jeg trenger.

 

Bare en så enkel ting som at han kan være med meg ut i regnet, sitte å se på det for å oppleve det..

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke legge ut på skravle pga at jeg selv er mer eller mindre i samme båt.

 

Jeg har vært under utredning for ufrivillig barnløshet, og tro meg, det tærer virkelig på forholdet. Ingenting trykker en lengre ned enn akkurat det å være ufrivillig barnløs. Feks sexen tar jo total skade av det. Frustrasjonsnivået blir større og større jo lengre tiden går uten resultat. Jeg gikk faktisk fra min første mann pga dette, og kastet meg ut i et nytt forhold i den tro at den nye mannen kunne gi meg barn. Så da vet du kort sagt hva jeg gjorde i samme, akkurat lik, situasjon.

 

Kjærligheten er fryktelig vanskelig, jeg sliter stadig vekk der jeg. Ettersom årene går, føler jeg mer og mer på at ting mangler. Nærhet, lidenskapen, de gode følelsene. Jeg tror jammen det er noe galt med meg, jeg...

[Anonym bruker]

Da er det i tilfelle noe galt med oss begge.

Tenker mer og mer på å forlate han, for gresset er grønnere på den andre siden, ikke sant?

Føler meg så tom, trist, sint, forvirret og rett og slett vekke.

Går så lang tid mellom hver gang jeg virkelig finner ting som innbringer riktig glede. Bare later soms tort sett.

Alle kjenner meg som en veldig blid og opplagt person, med rappe kommentarer og uendelig tid til å ta meg av andres problemer..

Jeg orker ikke mer, jeg vil bort...

 

Nå bygger vi huset vårt.

Kunne aldri sett for meg at vi to skulle bo der alene, uten barn.

Kan ikke forestille meg å flytte inn der barnløs. Skjønner ikke helt hvordan det skulle gå.

Etter uendelige timer med drømmer om fremtiden, og alle gledene jeg har lyst til å fylle rommene med, føler jeg nå bare mørke.

 

Det skal da ikke være sånn?

Kan da ikke være riktig at man skal føle alt på denne måten?

Samtidig vet man jo at et liv uten mannen med stor M ikke er et liv...

uff, luller meg lengre og lengre ned merker jeg, men makter rett og slett ikke å dra meg opp lengre.

 

Kan det virkelig være sånn at et barn faktisk er løsningen på alt?

Ville det rettet alt som er galt, eller ville det gale kommet før eller siden uansett.. Er det største problemet jeg trenger å få svar på nå..