Spiseforstyrrelse og baby størrelse.

[Anonym bruker]

Venninna min har hatt spiseforstyrrelse i maange år, men klart å bli gravid tilslutt. Nå under svangerskapet har hun spist ganske jevnt og sunt, men er fremdeles overdrevent opptatt av hvor mye hun legger på seg og ser ut og sånn. Da legen sjekka hvor stor babyen er nå så ble det oppdaga at han er litt liten, ca 20% under det han skulle vært. Legen vet ikke om spiseforstyrrelsen for hun vil ikke bli stempla. Kan det være at babyen er liten pga spiseforstyrrelsen? Hun er redd for det og for at hun har spist litt for lite selv om hun har lagt på seg ganske masse. Er det noen andre som vet noe om det? Vet at det er flere her som har spisefortyrrelser så derfor så derfor kan kanskje noen svare!

[Anonym bruker]

hei. jeg har ikke greie på spiseforstyrrelser.men jeg hadde sagt til veninna mi at hvis hun virkelig er bekymra og bryr seg at hun bør fortelle det til legen..er det så farlig da..

[<3lille spire,mor til 2<3]

det er viktig at hun har en åpen dialog med legen og jm om dette, kan hende hun trenger ekstra oppfølging, og de vil også kunne se etter svangerskaps/fødselsdepresjoner, med tanke på vektoppgang.

 

har ei vennine som har hatt bulemi i mange år, hun fikk netopp ei lita jente, som var 2 månder for tidlig født.. hun var også veeeeldig liten (i tilegg til å være for tidlig født..) så det kan ha en sammenheng.

 

men.. er det vennina di, eller babyen som er det viktige her?? spør henne.. er ikke babyen din viktigere, enn hva legen måtte tenke og mene? de møter nok denne problemstillingen ofte. for det er mange som sliter med spiseforstyrrelser.

 

ønsk henne lykke til fra meg, og snakk ut om problemene. det er bedre for babyen.

[Anonym bruker]

Hvor mye er ganske masse?

 

Det sises at babyen tar det den trenger og at mor får det som er igjen. Men om mor spiser for lite til at babyen kan få det den trenger av mat og vitaminer kan det sikkert være grunnen til at babyen er liten.

Om hun bryr seg om babyen burde hun fortelle legen sin om spiseforstyrrelsen slik at babyen får best mulig oppfølging.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner til to tilfeller (venninne og bekjent) som har fått barn selv om de hadde/har en spiseforstyrrelse. Begge ble liksom "friske" mens de var gravide, men ikke helt tror jeg. De snakka om hva de spiste, veide og hvor fort de skulle ned i vekt igjen etter fødselen, og dessuten tror jeg ikke jenter "magisk" blir friske bare de blir gravide heller. Begge ungene var små da de ble født, og legen hadde sagt til hun ene at det kunne skje med mange års spiseforstyrrelse. Hun andre skjulte det for legen sin så vet ikke der. Hun ene har blitt syklig tynn etterpå for hun spiste nesten ingenting. Har hår i ansiktet og alt, og jeg er faktisk redd for hva hun vil overføre til dattra si.

 

Jeg ville ha snakke med legen om alle de tankene om jeg var venninna di, for det kan bli ganske alvorlig om hun bare later som alt er bra. Ungen er jo allerede mindre enn den skal være! :-/

[Anonym bruker]

Jeg har vært innlagt for anorexia, da jeg enda ikke var fyllt 16 da jeg ble innlagt så kom jeg på barneavdelingen. De 3 mndene jeg var der så kom det to barn innom ( på ulike tidspunkt)pga at de spiste for lite.. Tilfeldighetene gjorde at de og deres mor kom på samme rom som meg.... Den ene moren spiste aldri sammen med sønnen sin, (overhørte samtaler med mødrene til de innlagte barna og andre voksne som var der med barna), fordi hun hadde andre tider å spise på, og likte å spise i fred og ro, helst etter barnet var i seng...Men om hun hadde ferskt kneippbrød og nyåpnet kvitost så hendte det at hun spiste opp hele brødet på en gang......... Vet at den andre moren tok opp dette med legen på sykehuset og at en av sykesøstrene hadde en meget bekymringsfull samtale med moren til barnet som ikke spiste...(hun ble spurt om hun vill inn på et "lukket" rom, men moren selv ville ha samtelen på rommet blant oss andre....) Det andre barnet var faktisk veldig sykt, og der tror jeg faktisk det endte med at mor ble lagt inn på psykiatrisk for spiseforstyrrelser og mormor kom og tok over barnepass på sykehus og at barnet skulle bo til mormor en god stund etter at de reiste hjem...

 

En av legene snakket litt med meg om dette, da de skjønte jeg hadde fått med meg en del, og de sa rett ut at om jeg en gang i tiden ønsket barn så er spiseforstyrrelser meget overførbart til egne barn, og at jeg burde være sikker på å være frisk før jeg satte barn til verden.... Om et barn aldri ser mor eller far spise, så kan det tro at det er "unormalt" å spise og sette igang spisenekt....... Samtalen var mye mer kompleks enn dette, men dette er essensen av den...

 

Vel, nok om det, jeg anbefaler alle som sliter med spiseforstyrrelser å la være å få barn...Ikke før de er friske..Jeg var frisk i 10 år før jeg fikk førstemann. Tenkte ikke på det før etter fødsel, men fikk skikkelig slag i trynet etterpå da det viste seg at ikke alle sammen er som før graviditeten rett etterpå...Ikke alle er som før selv et år etterpå.....Men av frykt for å "smitte" min datter, så måtte jeg bare roe meg ned, tenke på å sise sundt, sammen med datteren min, trene og ta tiden til hjelp....Unner ingen å gå gjennom det jeg gjorde, men føler at alle som prøver å bli gravide mesns de sliter psykisk vil være "uegnet " som mødre......En baby vil mest trolig gjøre alt verre da alle oppturer er så store, mens alle nedturer blir større enn man noen gang kan tenke seg i sine villeste fantasier..... Gjelder ikke bare for de med spiseforstyrrelser, men alle psykiske lidelser,, En baby kan ikke og SKAL ikke ha som arbeid å gjøre mor eller far frisk.....

 

Hva jeg ville med dette lange innlegget. Vel jeg blir litt engasjert, og jeg håper HI har mulighet til å følge med litt ekstra på barnet til sin veninde og hjelpe det og venninden når ting skjærer seg. Nesten 100% sikker på at denne venninde kommer til å bli mye verre etter fødsel...Mark my words, så barnet kommer til å tregne masse hjelp og støtte for ikke å bli som moren.....

[Anonym bruker]

Så utrolig bra skrevet!!!

Lykke til videre - jeg forstår at du og ungene dine greier dere kjempegodt:)

Klem:)

[Anonym bruker]

Takk for fint innlegg du siste som skreiv inn. Bra at du er bra nå og ikke overfører sykdommen til ungene dine. Jeg tenkte jeg kanskje skulle vise inlegget ditt til hun venninna mi men er redd hun vil bli sur på meg. For jeg tror heller ikke at hun er helt frisk for da hadde hun ikke snakka om kroppen hele tida. Heldigvis at hun skal ha en gutt for ellers hadde jeg vært enda mer bekymra for ungen. Det var snilt av deg at du skreiv et så langt innlegg som svar. Og for at du vil hjelpe!

 

Og takk for de andre svarene og! Kanskje noen fler som har den sykdommen kan svare!

[Anonym bruker]

Når jeg var gravid første gang, og hadde spiseforstyrrelser, fødte jeg et veldig lite barn altfor tidlig.

Kan si det skremte såpass at jeg begynte å tenke på noe annet enn egoistiske meg hele tiden!

[Anonym bruker]

Dette ble snevert du frøken anonym 22:18!! Kjenner jeg blir temmelig provosert når du sier at man med psykiske problemer er "uegnet" som mor!!!

 

Jeg har selv slitt med psykiske problemer i maaaange år, og jeg har en liten jente som jeg mener jeg er en GOD mor for. Man kan ha unger selv om man sliter psykisk!! Hvis man aldri blir "frisk" da, skal man ikke få unger i det hele tatt??

 

Jeg kjenner til mødre som er friske psykisk som ikke er spes gode mødre. Som klapser til ungene sine, som skremmer dem og ikke tilbringer tid sammen med dem!

 

Det gjør jeg! Jeg er mye sammen med jenta mi. Er en stabil voksenperson for henne. Noen ganger er jeg lei meg, men da snakker vi om det. Noen ganger er jeg sint, da snakker vi om det. Vi leser, synger, tøyser og tuller, snakker sammen og koser oss. Og jeg vil si at på mange måter er hun heldig som har en mor som er hjemmeværende! Hun går i barnehagen, er veldig grei å ha med å gjøre - blid og fornøyd!

 

Synes det blir temmelig dumt å skjære alle over en kam og si at ingen med psykiske problemer burde få barn! Kanskje det var riktig for deg, men det er ikke sikkert det er riktig for alle!

 

Foreldre med psykiske problemer kan være FANTASTISKE foreldre!!

Jeg sliter med spiseforstyrrelse jeg også, men jeg overspiser. Jenta mi spiser sunt og normalt, vi har faste måltider. Hun får trøst av meg når hun trenger det og lærer seg å mestre ting på en normal måte. (Og ikke gjennom mat.) Men mine psykiske ting vet jeg også veldig mye om mangt og har lært meg å kjenne meg selv!

 

Nøkkelen her er å være bevisst på hva man gjør og hvorfor man gjør det! Når man er bevisst er det lettere å lykkes som mor!!

 

Og - INGEN er perfekte.......

[Anonym bruker]

13:18 skriver til sitt forsvar at "INGEN er perfekte", og det har hun sikkert rett i. Jeg mener likevel at det er litt for tynt å komme med når det gjelder det å få barn, for man burde være i såpass god stand fysisk og psykisk at man kan tilby barnet en stabil og god barndom. At ingen er perfekte er en forslitt frase man gjerne slenger ut på samme måte som man sier at "det er ikke bare jeg som gjør sånn" eller "alle andre har sånn". Det er stor forskjell på å ha store mangler når det gjelder å kunne tilby barna en god ramme for oppvekst og f.eks. å være litt rotete. Om man er psykisk ustabil så mener jeg at man burde vente til man er friskere med å få barn, og det er noe jeg også har lest at mange psykologer og psykiatere mener. Å få barn vil rett og slett slite for mye på begge parter, og er ikke gunstig. Som mange har skrevet over her så tror jeg også at man nesten uten unntak vil overføre psykiske lidelser som spiseforstyrrelser over på barna om man ikke er fri for sykdommen og har vært det en stund. Det blir vanskelig å se at man gjør det selv. Om man likevel får barn så burde man i det minste samarbeide tett med lege og psykolog/behandler slik at man har et hjelpeapparat.

 

Anna Nicole Smith ba barnepasseren sin om å gi datteren litt mindre morsmelkerstatning enn vanlig fordi hun ville at datteren skulle være sexy. Hun ville bare det beste for datteren sin, og visste hvor viktig det var å være sexy. Det blir selvsagt et ganske ekstremt eksempel, men mange med spiseforstyrrelser har en ganske ekstrem tankegang.

[<3lille spire,mor til 2<3]

HI.. lurte på en ting.. hvorfor skriver du at heldigvis skal hun få en gutt?

 

gutter er like utsatt for å få spiseforstyrrelser altså.. det er ikke en jente sykdom...

 

men gutter skjuler det bedre enn jenter...

[Anonym bruker]

Nå er jo kanskje Anna Nicole et ekstremtilfelle.. Jeg mener jo ikke at mennesker som er så syke at de ikke klarer å ta vare på seg selv, er psykotiske, narkomane og alkoholikere burde ta på seg en morsrolle.

Men nå skrev også anonym 22.18 at folk som er psykisk syke var uegnet som mødre!! Og det er det jeg reagerer på!

 

Å være psykisk syk kan være så mangt. Du kan være på mange måter en oppegående person selv om du sliter psykisk! Og barna har jo ofte en far også... Statistikken viser at 60 % av unger av psykisk syke også kommer til å slite senere i livet. Det vil si at 40 % IKKE gjør det! (Ja, jeg leser litt jeg også..)

 

Jeg mener at ingen er perfekte fordi jeg vet at man kan gjøre mye galt i barneoppdragelsen uten å være psykisk syk. Det er ikke noen utslitt frase jeg slenger rundt meg, men for å poengtere det at man kan gjøre mye galt UTEN å være psykisk syk! Jeg har aldri brukt det som en unnskyldning for noe, heller tvert i mot!!

Og ang anorexi har jeg ingen erfaring og skal heller ikke uttale meg om! (Det gjorde jeg heller ikke i innlegget mitt over..)

 

Men det som provoserer meg er tankegangen til anonyme 22.18 er at hun uttaler at psykisk syke er uegnet som mødre!! Og det er DET som provoserer meg!!

 

Og jeg synes det er ganske merkelig å uttale som om at psykisk syke ikke ser det selv? Hva vet nå du om alle disse tilfellene?? Vi er ikke helt på bærtur heller da selv om vi sliter psykisk!

 

Det er akkurat som du SKAL innrømme at du misbruker piller og hvis du ikke gjør det fornekter du sannheten... Tullball!

[Anonym bruker]

18:41 her:

Jeg regner med at det du reagerte på i innlegget 22:18 var dette avsnittet:

"Unner ingen å gå gjennom det jeg gjorde, men føler at alle som prøver å bli gravide mesns de sliter psykisk vil være "uegnet " som mødre......En baby vil mest trolig gjøre alt verre da alle oppturer er så store, mens alle nedturer blir større enn man noen gang kan tenke seg i sine villeste fantasier..... Gjelder ikke bare for de med spiseforstyrrelser, men alle psykiske lidelser,, En baby kan ikke og SKAL ikke ha som arbeid å gjøre mor eller far frisk....."

 

Hun skriver om de som SLITER psykisk, og jeg er helt enig med henne i at man da er uegnet for å ta seg av noen andre, og aller minst et lite barn. Jeg har selv vært deprimert over tid, og vet hva det innebærer. Jeg vet igså at man kan ha en lett psykisk lidelse og likevel fungere fint, men det er ikke det vi diskuterer i denne tråden.

 

I innlegget ditt over fortsetter du å argumentere med at det er mange andre som ikke har psykiske lidelser som også gjør mye galt. Og dermed fortsetter du argumentasjonen om at "det er ikke bare jeg.." som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt. Det vil alltid være noen som oppfører seg verre enn deg, tar dårligere avgjørelser eller er en mindre egnet mor. Det er ikke det man burde legge lista etter, men heller orientere seg etter hva som er barnets beste. Hvis man ikke har det bra psykisk så burde man vente med å få barn til man er friskere, og det kan ingen forandre meningen min om.

 

Du skriver også at "Og jeg synes det er ganske merkelig å uttale som om at psykisk syke ikke ser det selv? Hva vet nå du om alle disse tilfellene?? Vi er ikke helt på bærtur heller da selv om vi sliter psykisk!" Det er en kjennsgjerning at mange som lider av spiseforstyrrelser selv synes at det de gjør er helt normalt og at de ser store ut selv om de i virkeligheten er skjeletter. Det er selvsagt ikke spesielt gunstig å overføre til et barn! Det er i hovedsak spiseforstyrrelser vi diskuterer i denne tråden. Lag din egen om du vil den skal omhandle psykiske lidelser generelt!

 

 

Du tar deg tydeligvis veldig nær av det 22:18 skrev, men hun kjenner da ikke din situasjon eller vet noe om hvorvidt du er en egnet mor eller ei? Du har ingen grunn til å ta det personlig det hun skrev. Hvis du vet at du gjør en bra jobb så ser jeg ikke grunnen til å måtte forsvare seg som du gjør. La det gå! Jeg er ikke interessert i å krangle med noen om dette, og det var ikke derfor jeg skrev innlegget lenger opp.

 

 

[Anonym bruker]

Helt greit at vi er uenige.. Eneste grunnen til at jeg svarte på det var fordi jeg synes det ble feil å generalisere alle psyske lidelser som uegnet foreldreemner.. Derfor svarte jeg som jeg gjorde, uten å forsvare meg, men forklare hvordan vi har det...

 

Spiseforstyrrelser utarter seg på forskjellige måter og jeg svarte for meg selv... Og hun skrev da ikke bare om saken spiseforstyrrelse og da må jeg vel få svare på ting som treffer meg???

 

Men samma det, nå tar jeg sommerferie!!