Orker ikke mer

[Anonym bruker]

Hei!

 

Nå orker jeg snart ikke oppførselen til mannen min mer. Han bryr seg en dritt om meg. Jeg skjønner ikke at det går an å være så egoistisk. Og han er snart 50.

Jeg er gravid i 7. måned og han er overhodet ikke interessert i hvordan jeg har det. Fikk beskjed av jordmor at jeg måtte ta det litt mer med ro, siden jeg kjente press nedover i noen dager. Det presset kom først etter at jeg malte barnerommet helt alleine i 8 timer, i tillegg til at jeg måtte passe eldstemannen på 4 mens han var på motorsykkeltur.

I går bæra jeg 25 10 liter spann i badebassenget til gutten mens han satt og så på. Er dette mulig? Hele kroppen verker, jeg er dødssliten og han bryr seg ikke en gang.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette her framover. Jeg orker bare ikke mer.

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke hjelpe for å lure på hvorfor du ble sammen med han i det hele tatt?? Har han virkelig forandret seg så mye siden du møtte ham, eller er det det klassiske "kjærlighet gjør blind?"

Uansett så tror jeg du allerede vet at denne mannen ikke kommer til å forandre seg totalt som ved magi. Hvis du virkelig kjenner etter, og tenker på hvordan et liv med to små barn sammen med han, tror jeg helt sikkert du kommer til rette beslutning

 

Dette var på ingen måte min måte å si at du sporenstreks må forlate mannen din! Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, og det er vanskelig å sette seg inn i en annens livssituasjon etter å lest et lite avsnitt som dette.

Det er vel bare det jeg ville ha gjort

[-Hengebuksvinet-]

men bare noen tanker etter å ha lest innlegget ditt. Hvorfor bar du 25 tilitersspann med vann? Når du er 7. måneder på vei? På meg virker det som du gjorde det på ren trass, og det kjenner jeg meg litt igjen i. Tidligere var jeg også sånn, ville ikke nedverdige meg til å be om hjelp. Forventet vel også at ting skulle skje akkurat når jeg bestemte meg for det, mens mannen min (som menn flest) gjerne ville gjøre ting på eget intianativ. Og ved å trasse eller gå hardt mot hardt løser man ingen situasjoner.

 

Selvfølgelig bør mannen din bidra på hjemmebane. Men her viser du utelukkende til to situasjoner, og begge situasjonene ser ut til å være situasjoner du selv skapte. Jeg tror du bør gå litt inn i deg selv, før du legger all skyld over på mannen. Er han alltid sånn? Hvordan er han i hverdagen? Tar han seg av plenklipping, maling og alt utendørs? Vasker han klær og rydder i huset? Eller er han bare håpløs? Vi kvinner har jo som kjent en tendens til å sortmale mannens innsats, spesielt når vi er gravide.